Pluss eller minus?

En vakker morran e det.
Eller, no e det strengt tatt formiddag.
Første arbeidsøkta e unnagjort, vasking..
Og mens æ gikk der med klutan, moppan, og vaskemiddel, så tenkte æ først: "gubedre førr en møkkajobb".
Vaske dass og gulv... nei fysj!
Så tok æ mæ sjøl i nakken, og det litt kraftig!
Sannheta e nemlig den at det samme servicebygget som æ gikk og vaska og knurra over, det bruke æ sjøl også.
Så, vaskinga  tilsi at æ også kan gå på do på reine toalett, æ kan dusje i en rein dusj, æ kan kose mæ over reine gulv.
Det lukte reint og nyvaska der oppe, og det flyt ikke av søppel.
Det e godt det!

Og gjestan blir forhåpentligvis fornøyd også..

I går kveld va det tidlig kveld.
Æ va sliten.
Pluss-sia e at æ har fått jobb og endelig inntekt!

Æ bor i ei vogn, eller: "Casa del Knauz"
Plussen e at det e fort gjort å holde det reint og ryddig!

Det e langt tell byen og alle utesteda og butikka.
Plussen e at æ slippe å handle en masse skjit æ ikke treng, og at æ ikke bruke penga på unødvendig tull.

Æ e på landet..
Halleluja, æ e på landet!

Man våkna av at måsen skrik uttaførr vogna..
Det goe e at æ bor nesten heilt nedi fjærasteinan!

Det e stille her i "casa del Knauz"
Himmel og hav så godt å ha det stille..
Ingen som mase, eller rote, eller forstyrre.

Det e fullt kjør i helgan.
Så deilig å få besøk av folk som e blid og i helgemodus, avslappa og flott!

Herrefred, det e så mye æ enno må lære mæ..
Takk og pris førr tålmodige medarbeidera som orke å lære mæ opp!

Sånn e det så enkelt å snu minusen over tell pluss, se det positive i det meste.
Å bruke energi på å ergre sæ e veldig bortkasta, sjøl når man egentlig har grunn førr det.
La så være at det regna av og tell, sola dukke jo opp den også i ny og ne!
En vakker dag så har alt ramla på plass, det e bare å stå på fram dit.
Æ kose mæ med at løvetanna står sol-gul og nikke tell mæ, at marikåpa blomstre her ute, at æ har ei utsikt som tyskeran ville betalt sviiindyrt førr å ha!
Og æ glede mæ over at æ skal på jobb om nån tima, førr å lære enno meir.
Livet e mye pluss, man må bare ha litt minus førr å sette pris på de goe øyeblikkan.

Ett lite streif fra barndommen

Æ va på jobb.
Sammen med ei som har tilknytning tell Forstranda.
Ei det e godt å jobbe sammen med, godt å bruke tid sammen med.
Og så kom det kunda,
ett eldre ektepar fra samme plassen, sjøl om dem va bare der om sommran.
Tilhørighet e så mangt..
E stund seinere kom det enno ei dama, en av de få som e igjen derfra av bestemor sin generasjon.
Ho e en av de som ser likens ut i dag som førr 30 år sia, ho blir liksom ikke gammel den dama.
Smilet e det samme, hjertevarmen e den samme, klemmen e den samme.
Æ vet, førr æ har sprunge ned dørstokkan hjemme hos dem som unge,  under oppveksten, i ferian.
Og alltid va det ei brødskiva å få, eller ett glass saft, eller kaffe.
Ei seng om man ville ligge over va det bestandig der.

Korr mange tima æ har tilbragt på divan på kjøkkenet ane æ ikke, eller inne på verkstedet tell mann hennes.
Det lukta så godt der på verkstedet.
Treverk og flis..
Han bygde båta.
Modella av seilskip,motorbåta, æ huske ikke alt, ett pirkarbeid av de sjeldne..
Og æ huska at han alltid hadde tid, når æ banka på og ville se.
Ett fang å sitte i, ei tålmodighet av de sjeldne..

Han tok sæ tid tell å forklare, tell å vise, tell å la små fingra få prøve.
Og på kjøkkenet sto ho, alltid like blid.
Dem va gårdbrukera med båt, på gården uten veiforbindelse.
Ho bestemor blei alltid så gla når dem kom på besøk huske æ.
Skogsveien førr å hente posten endte stort sett alltid med en ekstrasving innom hos besteforeldran mine.
En kopp kaffe og litt å bite i va skikken. :)
Dem va venna førr livet.

Ei påske førr mange år siden sku æ gå på ski innover tell dem, og da kom dem i møte med mæ, begge to.
Det va en nydelig skitur, på tross av ett nesten-møte med 15 elga..
Det viste sæ at veivinga demmes oppe på toppen av den brattaste bakken, vel,den va ikke bare av glede over å se mæ.
De sku advare mæ om flokken med elg æ susa rett førrbi..
ja,ja.. det gikk bra.

No e han borte, det samme e besteforeldran mine, men ho leve enno..
Og enno klare æ å finne tellbake tell streif av barndommen bare ved å få en klem og ett smil.
Livet e..
Heldigvis e livet ofte fullt av goe minna.

Onsdagsøyeblikket

Dagen starta ikke heilt etter min smak.
Det silregna.
Men no iløpet av dagen har det letta opp, og e en anstendig temperatur.
Første dagen der æ hadde alt ansvaret på jobb med morrarutina gikk helt fint, takk og pris.
Og no e æ nåkka tryggere i jobben, det skal sies.
Men du verden det e mye å huske på.. og lære.

No når æ kom ned til casa del Knauz, så va det helt nydelig.
Heime e der skoen mine står, altså sjelden i ro...
I den bittelille bukta nedenfor her, e det ett yranes liv.
Det kryr av terna, og av lundefugl.
Havets papegøye..
Æ har før sett den fly med nebbet fullt av småfisk, no har æ fått oppleve å sitte
i fjærasteinan og se den i aksjon.

Lunde og terna laga sånn leven at måsen ga litt opp og bærre låg på vannflata og padla rundt.
Bukta kokte av fisk, det va nok nåkka stort som låg under og pressa opp småfisken.
Enkelte plassa vaka det av større fisk, og fuglan stupte som gal.
Her inne ved land ser man bare den minste fisken, men til gjengjeld e stiman så tett at de dekte over
ett tau ut tell ei bøya.
Nåkka si mæ at det e endel fuggel-unga som får bra med mat i dag.
Kor lundefuggeln har reir vet æ ikke.
Den e jo kjent førr å fly langt førr å skaffe mat, la oss no håpe den ikke må fly så altførr langt.

Æ ser ut, og ser stiman med fisk går frem og tilbake i bukta, det koke i vannflata.
Det høres når ett tredvetalls terna e på matauk.
Kanskje dukke selen opp seinere?
Og kanskje, bare kanskje får æ høre blåset fra ei nise..
Det e lov å håpe.
Akkurat no skal æ nyte synet av lundefuggeln.
Og nyte at det e ett stille onsdagsøyeblikk.

Så inderlig godt.. også 30 år seinar!

Den store klassefesten e over.
Jubileum med innlagte testa på korr vi sto på altzheimer-stigen, samt form og kreativitet.
Vi hadde alle en S.
På turen opp tell idrettsbana så gikk æ og tenkte på korrdan det ville bli, om klassekjemien enno va der,
om man kom tell å kjenne igjen gjengen, og æ følte på det å glede sæ stort.
Æ blei ikke skuffa.
I enden av banen sto det mye folk, og gleden og varmen slo imot mæ.
Nån har æ møtt av og tell opp igjennom åran, nån har æ ikke sett siden vi forlot skola førr 30 år sia.
Men varmen fra gamle klassekamerata va nesten ubeskrivelig.
Heldigvis så blei det sånn at den gamle A og B klassen va samla, det va ikke så nøye ka slags klasse vi hadde gått i, det blei ett salig gjensyn uansett.
Komiteen som hadde laga tell treffet har min dypeste respekt!
Æ vet korr mye jobb som ligge bak.

No va det ikke sånn at alle kom, det va endel av folket som mangla, men dem va ikke glemt av den grunn.
Æ trur faktisk alle va nevnt med navn, uten at det e helt sikkert.
Men en ting e sikkert, vi nevnte læreran vårres!
Opptell fleire ganga..
Nån blei huska med mer varme enn andre, og nån lærera fikk nok peppar tell opptell fleire store
helstekte grisa.
Dog, de har satt spor hos oss elevan, hver på sin måte, det skal dem ha.
Aktivitetan som vi sku ha va lagt opp tell formen vårres, eller den antatte formen.
Antagelig så hadde beboeran på nærmeste gamlehjem tatt rotta på oss i så måte. :)
Vi gikk på med dødsforakt!
Eller nåkka som ligna..

Vi satt samla, vi spiste, vi kosa oss med god drikke, vi flira, det va som å gå 30 år tilbake i tid.
Kjemien va definitivt tilstede, alt låg tilrette førr en perfekt dag.
Det blei den.
Vi fikk også nevnt den ene av oss som e gått bort, uten at det blei feil på nåkka måte.
No, i dag, kjenne æ på den varme gleden som har satt sæ dypt i magen, en sånn som blir væranes lenge.
Gleden over alle klemman, de goe samtalan, humoren, galskapen og samværet.
Så inderlig godt e det, å få være en del av, få lov å bry sæ om, få lov å være gla i..
Livet e..
Livet e avogtell litt ekstra takket være andre.
Æ takke førr hver og en av de som va der, og også de som ikke va der.

Han følge fuglan

En fredags morra, en sånn som lot mæ våkne tell litt sol.
No har det skya meir over, men det gjør ikke så mye.
Æ satt uttaførr her på en krakk, og kosa mæ med morrakaffen og morralydan de øyeblikkan sola va her.
Og i bukta uttaførr her blei det etterhvert mye liv.
Ei sild-vøa kom opp, jaga av større fisk antagelig, og terna gikk amok.
Havet glimta av sølv, og det va mye fugla som fikk fylt magen.

Ternan flytta sæ med fisken, over bukta, og langs land.
Og mens æ satt der og tenkte over korr fint det egentlig e her, ja så kom det
en mann kjøranes.
En eldre herremann, klar tell å ta ut båten.
Han hilsa såvidt, og rusla ned tell båtan der han gjorde båt og sæ sjøl klar.
Tenk, han tok på sæ redningsvesten også...
Alt gikk stille og rolig førr sæ, mann og båt gikk ut herfra uten nåkka støy.
Og æ kunne se han fulgte etter fuglan.

La oss håpe han får såpass med fisk at det blir ei kokning hvertfall.
Om han sku hekle sild, eller gå etter seien vet æ ikke, det e en av de tingan æ neppe får vite.
Når han kommer tilbake så e æ dratt sannsynligvis.
Denne morran fikk æ se terna berge maten på morran, ho har vel unga som ska føes opp den også.
Enno e det nån små forekomsta her og der uttaførr her i bukta av småfisk, terna stupe og skrik, men de e meir spredt.
No kan man sitte her og undres over korr mange tima fiskarn har på havet, og om han enno har forventninga når han drar ut?

Det e fredag, det e snart helg, det e møte med mange æ ikke har sett på 30 år.
Ei stille forventning fylle kropp og sjel,
det gledes...
Livet e.
Også 30 år seinere.

Kabe-gata, og æ.

Æ oppholde mæ på en camping førr tia.
Og min kjære bror har latt mæ få låne vogna hannes tell ei meir permanent løysning e på plass.
Så her står æ da, på enden av vognplassan, med ei super (i mine øya) Hobby Prestige vogn.
Vogna e helt flott, lettvint, enkel, og akkurat sånn at æ klare å holde det ryddig.
Sku det no være nåkka teknisk som æ ikke kan, så ringe æ min kjære bror og rope om hjelp.
Når æ kommer duranes ned fra jobb, så ser æ en haug med vogne, med fine spikertelt,
fine gjerda, og plattinga bortover.
To fine veia e laga, og det står ganske så mange vogne her.

Berre fryd og gammen.
No i ukedagan e det lite folk, så det e ganske stille her også.
Men, så kommer ironien i det hele.
Langs hele rekka bortover e det store fine vogne, av merket Kabe.
Den eine større og finar enn den andre.
Hvit og rød, med ei grå stripa, stort sett på alle.
Og så kommer æ.
På enden av rekka.
Og æ ødelegg heile systemet!

No har æ ikke gått bortover heile veien her, men prosenten av Kabe-vogna e stooor.
Æ lure på om folk her får prosenta på kjøpet av vogn hvis den skal stå her, og dem kjøpe Kabe?
Får dem billigere plass-pris?
Nærmeste naboen æ har her har Kabe.
Antagelig trekte han ett lettelsens sukk når han fikk vite at det va ei vogn æ hadde lånt.
Naboan såg vel førr sæ at æ kom trekkanes med ei Kabevogn seinere.
Men den gang ei!

Ka dokker trur når det kommer ei Knaus-vogn istedet!
Æ flire mæ skjeiv..
Ingen ska komme å si at æ følge trendan, eller gjør som alle andre!
Muligens kan det bli ett anstrengt naboforhold, hvis det e vogntypen som avgjør her. :)
Æ syns det e flott å skille mæ ut, flott å stå på enden av rekka, flott å ha utsikta over havna her.
Det e ingen tvil om at æ ser like fint ut av vinduan på ei Hobby-vogn, som ut av ei Kabe-vogn!
No kommer det antagelig tell å gå prestisje (eventuelt Prestige) i å IKKE ha Kabe. :)

Livet e.. og det e like godt i ei Hobby-vogn..

Morrastund har gull i munn

Sjøl om det va ei stund ho hadde meir ull i munn.
En liten bit av Norge e det æ oppholde mæ på, med rett tel å nyte omgivelsan.
Nån kvadrat med fjære uttaførr, sånn som legg sæ som balsam om sjela.
Ei flytebrygga med nån båta, ei lita bukt, og ett og anna besøk av nysgjerrig sel.
Det gjør ikke vondt å sette sæ ute på trappa og se ut på utsikta her..

No ligg havet blikkstille, og fjellan rundt speile sæ i havet.
Ei brun tangfjæra ligg som ett belte rundt i bukta, med unntak av rett uttafør vogna æ har fått låne, her e det ett båt-utsett med bare sand.
Båtan ved flytebrygga ligg dørge stille, einaste livet der nede no e to fugla som svøm side om side utover.
Over tangbeltet e det ei smal stripe med irrgrønt gress, før skogen tar over.
Ute syng måsen..

Enno ligg det snø på fjelltoppan, men det blir mindre og mindre av den.
Det nærme sæ full sommer.
Gul løvetann gjør det den kan førr å minne mæ på at no e lyset og varmen her, den står der som små fyrtårn i det grønne, førr å lyse opp i det grønne, og som ei motvekt tell det grå berget den klore sæ fast i kanten av.
En liten bit av Norge, en liten bit av livet, en liten bit av en dag.
Tjelden sitt å ser utover fjæra, der den har sitt område.
Kanskje får æ se den med unga seinere?
Livet e.

I dag e livet stort.