En tur i barndommen, sett gjennom ei linse..

I går gikk æ veian.. og tok bilda mens æ gikk..
De veian æ har gått så mange ganga.

Langs hver en vei fins det noe å glede sæ til..

Sånne veia huske æ fra da æ va lita.
Hvit fjæresand, blanda med grus, og med gress som veks midt i veien.
Kjerrevei va også ordet vi brukte.

I rogna sang småfuglan mellom blomstern

en trassig blad-klase vokste ut midt på bjørka, stri og sta som de fleste av oss.

Og i år, som alle andre år, e ospa den siste som kommer med lauv, og den siste som slippe det..

 Å vandre til knes i sommargrønt, solvarmt gress e en fryd, og det va ikke nå annerledes denne gangen.

Flo sjø, kvit sand, og en liten bris..
Ett lite stykke paradis på jord.

Midt i steinan, trassig tell det siste vokse det en klase med gress, en som ikke lar sæ påvirke av flo sjø, bølga eller uvær.
Litt sånn som vi nordlenningan e.

Syregresset vokse og ut av stein..

Ei gammel båtstø, nesten like urokkelig som fjellet bak..  ei som vi ungan vendte stein i for å finne krabba.

Turen i flomålet gikk over bergan, med stein som va lagt ut  av ei mektig hand, førr  gjøre det lett å gå førr store og små føtter.
Sånn som de har vært der, siden æ sjøl va så lita at æ måtte ha følge ned dit.

Og så dukka han opp igjen, han som har vært dær i alle år.. ser dokker han??

Det e mulig at det e han som snakke tell mæ når æ kommer ned dit, den stemmen man høre kun med hjertet..

Den gamle kaia, der lokal-båten la tell førr mange, mange år siden.. og der vi sto så ofte og fiska om somran.
No e det bygd om tell bolig, og ikke tilgjengelig lengre.

En gammel portstolpe, malt førr 30 år siden, med bengalakk.. enno e det litt farge igjen. :)

Barndommens og oppveksten inneholde store dela av dette tunet, og sjøl om stedet e solgt, så kan æ høre ekkoet av stemman tell besteforeldran mine her..hjertet glemme ikke.

Alle de historian æ kunne ha fortalt om denne døra.. den som nesten ikke vises..
døra tell utedoen!
Æ kan enno huske korr kaldt det va en vintermorran å måtte gå ut dit!
Eller eimen en steikvarm sommardag.. :)

I min aller yngste barndom så va dette krambua.. no ser den bittelita ut, men æ huske luktan, lydan, og den høge disken..
æ huske smaken av sjokolademus, banansjokolade og kamferdrops..
og følelsen av en klapp på kinnet av "bestyrern"..
Goe minna!
No har æ tatt dokker med en liten tur dit æ går, og æ håpe dokker skjønne kofførr æ finn fred i sjela her..
En liten bit av mæ sjøl, en sånn som æ dele med den som vil se.
Livet e..
Også ei lita gran i en veikant, med lubne nye skudd.