Svart hav

Havet mitt har vært svart i det siste.
Med illsinte bølga, det har skumma, slått, og forsøkt å slå mæ overende.
No e det litt roligere.

I dag har det bare vært dønninga.

Det e alltid havet som drar.
Det slit og hale, lokke med salt lukt og lyden..
Det e så lett å la sæ dra ned mot havet.
En stein i havkanten, med kalde kanta, en som har stått mot storman i alle år.
Kanskje litt avslepen, men stadig trassig.

Brorskapet kjennes med den steinen.

Det e så mye som sku ha vært sagt og skrevet, men ordan stoppe i halsen.
Fingran vil ikke.
Ikke enno.

I dag e det takknemlighet for en bil som blei godkjent.
Takknemlighet over en sei-middag.
En liten glede over ingen dårlige nyheta.
Glede over små små ting.

I mine unge år så hørte æ en sang der første verset festa sæ.
Kanskje forsto æ allerede da at havet sku være en så stor del av mæ?

Kom ban, og ta i handa no
Så ska han bestefar og du gå ned i støa førr å sjå på båra
Han bestefar så lite vijnn å bale mer med båten sin
Som ligg der segellaus og uten åra

Og båra ho e farlig
Og båra ho e go
Og båra dreg deg under
Og båra gjer dæ ro

Det e en så fin tekst på den sangen, en tekst om å ikkje være redd havet og båran.
Æ lar mæ drive på båran i disse dagan.
Og vente på at havet skal legge mæ i fjærsteinan.
Æ vente på ordan.

Livet e.. også å vente