Når tia står stille

Det e sånn det kjennes no.
Dagan går, og klokka går, og æ føle at æ står på samme plassen.
Limbo.

Ubrukelig, klare ikke, vil ikke, orke ikke.
Himmeln vet korr mange ganga de ordan har passert gjennom hodet..
Ordan har bare stokka sæ, uten at æ har klart å skrive nån ting med fornuft eller meining.
Og dataen har blitt slått av igjen.
Æ prøve seinar..
og seinar..    og seinar...

Alt man egentlig vil e å legge hodet bakover og skrike, av full kraft!
Det går ikke det heller..
Alt man vet e at no e det førr seint.
Førr det meste.
Håplaust står man og ser ut over fremtia, og vet at det går ikke.

Enno e æ ikke der at æ klare å åpne den døra, den døra som må opp!



Flagga kom opp på halv stang.
Da va det like før æ spydde.
Realitetan har en tendens tell å gje dæ en midt i trynet..
Og mens æ brekte mæ og tørka snørr og tåra så kom flagget på plass.
Opp skal du om vi skal gråte begge to!
æ gråt hvertfall.


Det pakkes.
Ikke av glede, ikke førr å ha fine daga.
Det pakkes klea som skal passe tell anledninga, passe tell stunda..
Alt det svarte, mørke ligg på senga, leita fram, og skrik mot mæ.
Lydlause rop om smerte, rop om det som æ vet kommer.

Og alt æ vet e at det gjør ondt, at det kommer tell å gjøre mer ondt, og kvalmen snik sæ på.
Tankan trille rundt som ei bøtte med klinkekula, alt man kan bebreide sæ sjøl om kommer opp og fram, og det kjennes som at nån slit hjertet ut av kroppen på mæ..
Og fremdeles kjennes det så uvirkelig.
Fremdeles våkne æ og står opp mens æ tenke på marerittet om natta..
tell æ huske at det va ikke ett mareritt.

Ingen kan bebreide mæ mer enn æ gjør sjøl, ingen kan gjør mæ mer ondt enn det e no..
Og enno så vet man at det verste e ikke over.

Det e ett uttrykk om at man får ikke mer enn man klare med.
Man dør ikke av sorg, det e det eneste æ e sikker på.
Det bare kjennes sånn...

Livet og døden er.