Det va magisk...
Dagen i går va en sånn sjeldent fin dag..
Men kvelden blei magisk..
Hele dagen i går foregikk ilag med nære goe venna, "family by choise".
Og hunda...
Tre overlykkelige hunda, som overfalt mæ når æ kom.
Og vi spiste middag ilag, satt i sola ilag, kosa oss ilag..
Egentlig hadde æ tenkt å dra hjem i går kveld, men det blei ikke så veldig godt mottatt, så det endte med at æ blei kjørt hjem, fikk dusja og henta nån nødvendige ting, og kjørt telbake.
Vi satt på kjøkkenet og prata og sjorra, spiste litt mat, og sånn i seinkvelds-svingen begynte æ å bli trøtt nok tell at egentlig sku æ legg mæ..
Men da forsvant lokket på boblebadet ute... 39 varme grader i vannet, 10 grader i lufta og ett glass vin under en kongeblå augusthimmel...
Æ gikk ikke og la mæ.
Eller, æ gjorde det, men i boblebadet.
Vi satt tre stykka oppi der, kjente detvarma, kosa oss med vin, musikk, tente stearinlys i utelampen, og
vi datt i stava alle over den fantastiske august-nattehimmeln..
Tidligere på kvelden hadde det vært en fantastisk solnedgang, der himmeln sto i brann over bodø.
Og da vi klatra opp i stampen va fargan gått over fra alle sjatteringan i gult og rødt,
tell kongeblå over Bodø, og den blei gradvis mørkere og mørkere..
Og så kom månen fram..
Vi såg den innimellom de få skyan som va der da, himmelfarga va mørk blå, nesten den mørkeste blå du finn..
Og så den nesten hvite månen, som lyste kraftig opp.
Når man ligg oppi ett boblebad ute en sånn kveld så e det kun ett ord som dekke det man ser der oppe på himmeln...
Magisk...
søndag 14. august 2011
lørdag 13. august 2011
Å stå på sidelinja..
Det hende at det e greit å stå på sidelinja når ting skjer, og andre ganga e det ikke like greit.
Æ har menneska æ e ærlig og oppriktig glad i, som virkelig har det tungt no.
Det e ett gammelt uttrykk som si at ulykkan kommer sjelden aleina, det skal vær sikkert
at dem har gjort den seinere tid.
Gleden har snudd i døra og blitt tell sorg..
Det fins ikke ord som klare å beskrive ka det det vil si å miste ett barn, og på mange måta så e æ glad førr det.
Man skal ikke kunne lire av sæ nån lettbeinte strofa, man skal ikke komme med klisjea
når sånne ting skjer.
Man kan være der, om ikke anna så i tankan, man vise sin medfølelse, og e man nært nok,
sin omtanke.
Men førr de av oss som ikke har gått igjennom nå sånt så fins det ikke ord som virkelig e tell trøst.
Heldigvis.
Enkelte ganga så e det greit å ikke kunne bruke de lettvinte uttrykkan.
Det e ikke alt som skal være lettvint.
Og ingen forma førr tap e lik, dæm e like forskjellig som oss individa.
Det som trøste ett menneske, kan faktisk såre ett anna..
Og la en ting være ganske så klart...
Når man sitt der med sorgen, den smerten som e så altoppslukanes, sjokket, og nummenheta,
det e sjelden at nåkka e meir meiningslaust enn når nån kommer og si:
"Det va nok ei meining med det"..
Det fins ikke nåkka meining i å miste ett barn..
Av og tell forbanne æ avstandan i nord, det blir førr langt å kjøre, men æ sende
varme tanka nordover..
Kem vet, kanskje e det en liten engel som bringe dem videre.
Og tell de som møte på de pårørende, og som ikke vet ka de skal si,
ikke si nå da!!
Gå bort og gi en klem!
Når man ikke vet ka man skal si, så e det ikke meininga man skal si nå!
Det e ikke så mye som e sårere enn når man ser at venna og kjente styre unna
bare for at dem ikke vet ka de skal si.
Man har ikke fått nåkka smittsomt om man står midt i sorgen.
De her tingan vet æ av erfaring.. og tru mæ, det e sårt.
Den klemmen man får av en venn kan være det som gjør at man klare å stå på nån tima tell..
Vær en venn, men uten å trenge sæ på.
Stå på sidelinja, men stå der..
Du kan være en venn..
Æ har menneska æ e ærlig og oppriktig glad i, som virkelig har det tungt no.
Det e ett gammelt uttrykk som si at ulykkan kommer sjelden aleina, det skal vær sikkert
at dem har gjort den seinere tid.
Gleden har snudd i døra og blitt tell sorg..
Det fins ikke ord som klare å beskrive ka det det vil si å miste ett barn, og på mange måta så e æ glad førr det.
Man skal ikke kunne lire av sæ nån lettbeinte strofa, man skal ikke komme med klisjea
når sånne ting skjer.
Man kan være der, om ikke anna så i tankan, man vise sin medfølelse, og e man nært nok,
sin omtanke.
Men førr de av oss som ikke har gått igjennom nå sånt så fins det ikke ord som virkelig e tell trøst.
Heldigvis.
Enkelte ganga så e det greit å ikke kunne bruke de lettvinte uttrykkan.
Det e ikke alt som skal være lettvint.
Og ingen forma førr tap e lik, dæm e like forskjellig som oss individa.
Det som trøste ett menneske, kan faktisk såre ett anna..
Og la en ting være ganske så klart...
Når man sitt der med sorgen, den smerten som e så altoppslukanes, sjokket, og nummenheta,
det e sjelden at nåkka e meir meiningslaust enn når nån kommer og si:
"Det va nok ei meining med det"..
Det fins ikke nåkka meining i å miste ett barn..
Av og tell forbanne æ avstandan i nord, det blir førr langt å kjøre, men æ sende
varme tanka nordover..
Kem vet, kanskje e det en liten engel som bringe dem videre.
Og tell de som møte på de pårørende, og som ikke vet ka de skal si,
ikke si nå da!!
Gå bort og gi en klem!
Når man ikke vet ka man skal si, så e det ikke meininga man skal si nå!
Det e ikke så mye som e sårere enn når man ser at venna og kjente styre unna
bare for at dem ikke vet ka de skal si.
Man har ikke fått nåkka smittsomt om man står midt i sorgen.
De her tingan vet æ av erfaring.. og tru mæ, det e sårt.
Den klemmen man får av en venn kan være det som gjør at man klare å stå på nån tima tell..
Vær en venn, men uten å trenge sæ på.
Stå på sidelinja, men stå der..
Du kan være en venn..
fredag 12. august 2011
Fornøyde fiska
Hvertfall trur æ no det.
Så lenge de ikke ligg med buken i været eller bare gjømme sæ så trur æ de e fornøyd.
Pussig nok så fungere det sånn at det æ mangla av grønne fingra når det gjelde grønnplanta, det fikk æ igjen te gagns når det gjelde akvariumsplanta.
Æ ane ikke ka æ gjør, men de veks nå vanvittig.
Så no har æ gitt bort endel av plantan, det blei førr mye her.
Mæra e ikke allverden så stor, det va kanskje en fordel at fiskan fikk litt plass de også.
De fyk frem og tebake, jage hverandre litt, og litt på de andre sortan oppi der.
Og tru det eller ei, men dem ser fornøyd ut.
No e det bare at de ikke blir så fornøyd at det plutselig e 80 småfiska der...
Da blir hvertfall ikke æ så fornøyd.
Ja ja, den tid, den sorg.
Æ har 4 algespisera, eller sugemalle oppi der.
Og drømmen e ett malle-kar.
Ett akvarium på 2,5-3 meter langt, 60-70 cm høyt, og 60 cm dypt..
Ett mallekar æ kunne innrede som ei elv, siden æ har pumpe som e sterk nok tell å lage den effekten.
Med elvegrus, stein, og planta som klore sæ fast, røtter og skyggefulle plassa, med enkelte rolige partia i vannstrømmen...
Det e nåkka æ har drømt om lenge, veldig lenge.
Det fins så utrulig mange flotte malla, i alle forma og størrelsa, at det e helt utrulig.
Det e veldig mye fisk som trives i ganske sterk strøm, så det e fullt mulig å få til ett sånt mallekar som æ vil ha.
Saken e vel bare det at ett sånt må spesialbestilles, og det blir litt ugreit å få det frakta, og å få det inn her æ bor.
Det får bli en drøm foreløbig.
Vinn æ i lotto så skal æ no hvertfall kjøpe ett litt større kar, men ikke nå kjempestort nei.
Det e så greit med det at bor man litt smått, så e det begrensa ka du får plass tell.
Tantegullet har fått sæ nån ekstra fisk og litt stæsj oppi mæra si, og æ trur ho kose sæ med akvariet sitt.
Men æ må innrømme at æ har frøøøøktelig løst på ett mallekar...
På en fredag.
torsdag 11. august 2011
Førrventninga om morradagen
Den har æ hver dag.
Førrventning om å våkne tell finvær, eller skikkelig ruskevær.
Å våkne tell en god dag, eller en ikke fullt så god dag.
Uansett, ka dagen derpå bringe vet man ikke når man finn senga..
Alt vi kan gjøre e å håpe på det beste, og gjør vårres beste.
I går gikk æ tell sengs med førrventninga om at dette sku bli en god dag, og jammen mæ blei det det også.
Det blei aldri nån tur i fjæra denne gangen æ va på Forstranda, det va såpass surt og kaldt at det va godt å sitte oppe i vogna.
Turen ned i fjæra får bli neste gang, da e det lagt konkrete plana om ka som skal prioriteres der av gjøremål.
Og det innebære ett telt, soveposa, bål-ved, mat og i verste fall en presenning.
Og ett håp om at ikke teltet blås bort iløpet av natta.
Det e jo lov å håpe hvertfall.
Det einaste som kan stoppe mæ i så måte må være en skikkelig høst-storm, men æ lure bærre på om det ikke e litt førr tidlig førr dem enda..
Førrventniga om nån daga der nede e hvertfall der.
Æ kom hjem i dag, etter nån fine daga i gildeskål hvertfall.
I går kveld blei vi sittanes og spelle Yatzy, og sannheta e den at æ blei mosa!
Æ tapte så det hylte etter..
Og sverga hevn!
Så det som no må kjøpes inn e ei Yatzy-blokk og terninga, og så e det å legge sæ i hardtrening.
Muligens va dømmekrafta ikke den beste etter ett par kaffe-baileys, men her skal det trenes.
Tell og med bikkja sukka tungt etterhvert, det blei litt mye "alo" etter hannes smak så seint på kvelden.
I dag har æ førrventninga tell helga, æ skal kose mæ litt ilag med ett tantegull.
Rekrutten har ringt og avgitt litt rapport om tingenes tilstand på rekruttskola, og han kosa sæ.
Det blei ropa i bakgrunn om å dra tell Stavanger, så han fikk det litt travelt etter hvert.
Men, han har det bra, og da e ei gammel mor fornøyd.
En mms med bilde av navneskilt og lærlingretninga tell han og en ny reservesønn tikka inn, og enda mer fornøyd blir man av sånt.
Førrventninga tell at helsa skal bli bra e der, sprøytan begynne å virke, og det e slutt på at æ vil gnage armen av mæ.
Det gledes... :)
Førrventning om å våkne tell finvær, eller skikkelig ruskevær.
Å våkne tell en god dag, eller en ikke fullt så god dag.
Uansett, ka dagen derpå bringe vet man ikke når man finn senga..
Alt vi kan gjøre e å håpe på det beste, og gjør vårres beste.
I går gikk æ tell sengs med førrventninga om at dette sku bli en god dag, og jammen mæ blei det det også.
Det blei aldri nån tur i fjæra denne gangen æ va på Forstranda, det va såpass surt og kaldt at det va godt å sitte oppe i vogna.
Turen ned i fjæra får bli neste gang, da e det lagt konkrete plana om ka som skal prioriteres der av gjøremål.
Og det innebære ett telt, soveposa, bål-ved, mat og i verste fall en presenning.
Og ett håp om at ikke teltet blås bort iløpet av natta.
Det e jo lov å håpe hvertfall.
Det einaste som kan stoppe mæ i så måte må være en skikkelig høst-storm, men æ lure bærre på om det ikke e litt førr tidlig førr dem enda..
Førrventniga om nån daga der nede e hvertfall der.
Æ kom hjem i dag, etter nån fine daga i gildeskål hvertfall.
I går kveld blei vi sittanes og spelle Yatzy, og sannheta e den at æ blei mosa!
Æ tapte så det hylte etter..
Og sverga hevn!
Så det som no må kjøpes inn e ei Yatzy-blokk og terninga, og så e det å legge sæ i hardtrening.
Muligens va dømmekrafta ikke den beste etter ett par kaffe-baileys, men her skal det trenes.
Tell og med bikkja sukka tungt etterhvert, det blei litt mye "alo" etter hannes smak så seint på kvelden.
I dag har æ førrventninga tell helga, æ skal kose mæ litt ilag med ett tantegull.
Rekrutten har ringt og avgitt litt rapport om tingenes tilstand på rekruttskola, og han kosa sæ.
Det blei ropa i bakgrunn om å dra tell Stavanger, så han fikk det litt travelt etter hvert.
Men, han har det bra, og da e ei gammel mor fornøyd.
En mms med bilde av navneskilt og lærlingretninga tell han og en ny reservesønn tikka inn, og enda mer fornøyd blir man av sånt.
Førrventninga tell at helsa skal bli bra e der, sprøytan begynne å virke, og det e slutt på at æ vil gnage armen av mæ.
Det gledes... :)
onsdag 10. august 2011
Langs hver en vei...
Det fins mye rart langs veian hvis man vil se litt nøyere etter.
Og det fins mangt langs veien tell barndomsparadiset.
Veien utover hit e smal, svingat, og full av overraskelsa.
Det anbefales faktisk å ta turen utover tell Forstranda bærre førr å få oppleve naturen utover her.
No e kystriksveien ett nydelig støkke nordnorsk natur, den anbefales.
Men kjør no av veien rett før Storvik-tunnelen, og kjør veien utover her.
Og når Noviktunnelen e passert så senk farta..
Ta inn naturen resten av veien utover, og se med hjertet, ikke bare øyan.
Første biten e mest fjell og stein, men det e en karrig skjønnhet, den e naken og rå, bare mjuka opp av litt grønt enkelte plassa, og havet..
Leg merke tell steinformasjona, se om dokker ser grotta, Brusteinholla.
De første kilometran e karrig, bratt, steil, stri, naturen har sagt at her e det den som rår.
På godt og vondt..
Æ har vært med på å kjøre utover den veien i storm, det va mildt sagt en interressant opplevelse.
Vindkulan ga klar beskjed om kem som bestemte...
Den som kan stå der og ikke se skjønnheta i en storm der ute syns æ synd i.
Når havet bryt mot bergan skjønne man førr nån krefta som rår der.
Det e vilt.. og det e vakkert..
Der e en steinformasjon som ligne på en forfatter, der e stein som ligne på dinosaurusa, der e snilt landskap som gir fred i sjela..
Og på utsia ligg havet, med nån øye lenger ut, der e holma og skjær..
Kvite strender, strandstøkka med bare stein, der e nåkka færr ethvert hjerte.
Veien utover tell veis ende e ikke egna førr å kjøre så fort, ikke engang æ gjør det, som kjenn veien.
Den ende nede ved ei kai, ett gammelt kai-anlegg der salten-båtan la tell førr mange mange år sia.
Kaia og skuret e kjøpt opp, og restaurert, og laga om tell hytte.
Æ kan faktisk huske at æ og ho mamma dro hit med en av de gamle Salten-båtan da æ va lita, og æ huske han bestefar va nede på kaia og henta oss med traktoren.. en liten tohjuls-traktor med vogn bakom.
Æ kan ikke ha vært store knøttet da, men det e glimt som dukke opp av og til.
Der e vakkert...
Ta turen utover, her e sjeldent vakkert..
Forstranda e fortsatt ett paradis på mange måta.
En kveldstur om sommarn når havet ligg speilblankt e ett syn førr guder.
Æ kan love dokker det.
Og det fins mangt langs veien tell barndomsparadiset.
Veien utover hit e smal, svingat, og full av overraskelsa.
Det anbefales faktisk å ta turen utover tell Forstranda bærre førr å få oppleve naturen utover her.
No e kystriksveien ett nydelig støkke nordnorsk natur, den anbefales.
Men kjør no av veien rett før Storvik-tunnelen, og kjør veien utover her.
Og når Noviktunnelen e passert så senk farta..
Ta inn naturen resten av veien utover, og se med hjertet, ikke bare øyan.
Første biten e mest fjell og stein, men det e en karrig skjønnhet, den e naken og rå, bare mjuka opp av litt grønt enkelte plassa, og havet..
Leg merke tell steinformasjona, se om dokker ser grotta, Brusteinholla.
De første kilometran e karrig, bratt, steil, stri, naturen har sagt at her e det den som rår.
På godt og vondt..
Æ har vært med på å kjøre utover den veien i storm, det va mildt sagt en interressant opplevelse.
Vindkulan ga klar beskjed om kem som bestemte...
Den som kan stå der og ikke se skjønnheta i en storm der ute syns æ synd i.
Når havet bryt mot bergan skjønne man førr nån krefta som rår der.
Det e vilt.. og det e vakkert..
Der e en steinformasjon som ligne på en forfatter, der e stein som ligne på dinosaurusa, der e snilt landskap som gir fred i sjela..
Og på utsia ligg havet, med nån øye lenger ut, der e holma og skjær..
Kvite strender, strandstøkka med bare stein, der e nåkka færr ethvert hjerte.
Veien utover tell veis ende e ikke egna førr å kjøre så fort, ikke engang æ gjør det, som kjenn veien.
Den ende nede ved ei kai, ett gammelt kai-anlegg der salten-båtan la tell førr mange mange år sia.
Kaia og skuret e kjøpt opp, og restaurert, og laga om tell hytte.
Æ kan faktisk huske at æ og ho mamma dro hit med en av de gamle Salten-båtan da æ va lita, og æ huske han bestefar va nede på kaia og henta oss med traktoren.. en liten tohjuls-traktor med vogn bakom.
Æ kan ikke ha vært store knøttet da, men det e glimt som dukke opp av og til.
Der e vakkert...
Ta turen utover, her e sjeldent vakkert..
Forstranda e fortsatt ett paradis på mange måta.
En kveldstur om sommarn når havet ligg speilblankt e ett syn førr guder.
Æ kan love dokker det.
tirsdag 9. august 2011
Elg-bowling, den nye sporten!
Salighet e så mangt, og kommer av så mangt..
De som har lest innpå her før vet at æ e gla i mat... veldig glad i mat.
Særlig god mat.
I går gikk turen nedover til Forstranda, på mange måta barndomsparadiset som fortsatte å være ett paradis.
Med nån nytrekte seia i bilen, dratt opp i saltstraumen.
Og fersk sei blei det.. nydelig!
Det fine med denne plassen e at det e ikke så mye trafikk, det e stille og rolig, og ett yrende dyreliv...
Hvertfall ett yrende elg-liv.
Det blei en liten spasertur med bikkja tell mamma og co, en grå elghund.
Og når vi kom tebake tell vogna, og hadde bikka rundt hjørnet på spikerteltet, der sto dem..
Først va det to dyr, og æ og bikkja klarte ikke å dy oss.
Kem av oss to som hadde mest los på elgen over marka vet æ ikke, men elgen forsvant opp i åsen.
Og en fornøyd hund og æ rusla tebake.
Ikke lenge etter va det påan igjen, men da va det 4 dyr, og æ henta bikkja..
Antagelig så trudde bikkja æ va blitt gal, førr han stoppa litt opp her ute, før dt gikk opp førr han at no sku vi jage elg igjen..
Og elg-bowlinga va ett faktum!
4 elga forsvant tell alle kanta mens en hysterisk elghund og ei gæren blondina sto igjen midt på marka, andpusten og litt sur førr at dem bare forsvant...
Saken e den at min gamle mor e litt redd elg, og ho like ikke å ha dem førr nært.
Så vi, bikkja og æ, vi hr prøvd å skremme elgen litt unna vogna.
Det e bare å innrømme, elgen i gildeskål e lite lettskremt..
I morres når æ sto opp og gikk ut så titta æ tilfeldigvis ned på marka.
Og der gikk det en alldeles praktfull 8-takkers okse, og ei ku.
I sola i morres sto han midt utpå marka, og bare snudde hodet sakte mot mæ her æ sto på haugen, mens kua sakte røyste sæ opp.
Det blei ikke tid tell å hente bikkja, oksen fant ut at æ hadde planer om å komme nærmere,
så han lunta sakte mot skogen, med kua rett bak.
Likevel tok han sæ tid tell å stoppe opp førr å se litt hovent på mæ, han tenkte antagelig at du verden korr treg det mennesket e..
I morres syns æ det va greit å bare stå uttaførr her og se på dem, nyte sola og den lille varmen den ga, og la elgen lunte tell skogs i sitt eget tempo.
I kveld derimot, hvis det kommer flere elga her nede..
Ja, da kan æ love at det blir mer elg-bowling!
Bikkja og æ driv å perfeksjonere oss i å lure oss innpå før vi tar dem på jag.
Vi slit litt med den lille bekken vi må over, bomme vi på den lille brua må vi hoppe, og risikere å lande midt i brenneslan.
Men arti??
Ja, gjett..
No sett man salig etter ett bedre måltid med kald sei, rømme, agurksalat, potet, flatbrød og persille-smør.
Skal sannheta fram så håpe æ det ikke kommer nå elg akkurat no..
Æ e førr mett tell elg-bowling den første timen hvertfall.
På den andre sia... æ e veldig barnslig...
De som har lest innpå her før vet at æ e gla i mat... veldig glad i mat.
Særlig god mat.
I går gikk turen nedover til Forstranda, på mange måta barndomsparadiset som fortsatte å være ett paradis.
Med nån nytrekte seia i bilen, dratt opp i saltstraumen.
Og fersk sei blei det.. nydelig!
Det fine med denne plassen e at det e ikke så mye trafikk, det e stille og rolig, og ett yrende dyreliv...
Hvertfall ett yrende elg-liv.
Det blei en liten spasertur med bikkja tell mamma og co, en grå elghund.
Og når vi kom tebake tell vogna, og hadde bikka rundt hjørnet på spikerteltet, der sto dem..
Først va det to dyr, og æ og bikkja klarte ikke å dy oss.
Kem av oss to som hadde mest los på elgen over marka vet æ ikke, men elgen forsvant opp i åsen.
Og en fornøyd hund og æ rusla tebake.
Ikke lenge etter va det påan igjen, men da va det 4 dyr, og æ henta bikkja..
Antagelig så trudde bikkja æ va blitt gal, førr han stoppa litt opp her ute, før dt gikk opp førr han at no sku vi jage elg igjen..
Og elg-bowlinga va ett faktum!
4 elga forsvant tell alle kanta mens en hysterisk elghund og ei gæren blondina sto igjen midt på marka, andpusten og litt sur førr at dem bare forsvant...
Saken e den at min gamle mor e litt redd elg, og ho like ikke å ha dem førr nært.
Så vi, bikkja og æ, vi hr prøvd å skremme elgen litt unna vogna.
Det e bare å innrømme, elgen i gildeskål e lite lettskremt..
I morres når æ sto opp og gikk ut så titta æ tilfeldigvis ned på marka.
Og der gikk det en alldeles praktfull 8-takkers okse, og ei ku.
I sola i morres sto han midt utpå marka, og bare snudde hodet sakte mot mæ her æ sto på haugen, mens kua sakte røyste sæ opp.
Det blei ikke tid tell å hente bikkja, oksen fant ut at æ hadde planer om å komme nærmere,
så han lunta sakte mot skogen, med kua rett bak.
Likevel tok han sæ tid tell å stoppe opp førr å se litt hovent på mæ, han tenkte antagelig at du verden korr treg det mennesket e..
I morres syns æ det va greit å bare stå uttaførr her og se på dem, nyte sola og den lille varmen den ga, og la elgen lunte tell skogs i sitt eget tempo.
I kveld derimot, hvis det kommer flere elga her nede..
Ja, da kan æ love at det blir mer elg-bowling!
Bikkja og æ driv å perfeksjonere oss i å lure oss innpå før vi tar dem på jag.
Vi slit litt med den lille bekken vi må over, bomme vi på den lille brua må vi hoppe, og risikere å lande midt i brenneslan.
Men arti??
Ja, gjett..
No sett man salig etter ett bedre måltid med kald sei, rømme, agurksalat, potet, flatbrød og persille-smør.
Skal sannheta fram så håpe æ det ikke kommer nå elg akkurat no..
Æ e førr mett tell elg-bowling den første timen hvertfall.
På den andre sia... æ e veldig barnslig...
mandag 8. august 2011
Salig forventning..
I dag blir det en tur heim... te barndomsparadiset.
Og der skal æ være i nån daga.
I lag med familie.
Det gledes..
Sjøl om det e overskya, så e det en fin temperatur, og skylaget ligg høyt.
Da blir det ikke regn riktig enda.
Hvis han gammelfar e i godlune så blir det kanskje nån fine soldaga, hvis ikke blir det innevær.
Kosen e like stor uansett.
Nån tura i marka, kanskje en tur i fjæra.. været skal få bestemme.
Det som e heilt sikkert e at sei-middagen e allerede berga, så det blir luksus-mat i kveldinga.
og det gledes stort!
I bunn og grunn så e det ikke lov å være nedtrykt over nåkka i disse daga.
Jo mer æ tenke over det, jo mer sikker blir æ.
Æ våkne tross alt om morran, har helsa nok tell å stelle mæ sjøl, man har nån som e gla i en, familie å være gla i, nån man kan være gla i sjøl, og man får lov å leve uten de store probleman.
Det som måtte være av "kjeppa i hjulan" går sæ som regel tell.
No e det å pakke litt førr nån daga, det skal lages minna, leites perla førr å tre på kjedet.. og finn æ mæ nån unga av familien, så trur æ jammen æ må lære dem å finne perla i skjellan...
Det gledes..
Det gledes stort!
Veldig stort. :)
Og der skal æ være i nån daga.
I lag med familie.
Det gledes..
Sjøl om det e overskya, så e det en fin temperatur, og skylaget ligg høyt.
Da blir det ikke regn riktig enda.
Hvis han gammelfar e i godlune så blir det kanskje nån fine soldaga, hvis ikke blir det innevær.
Kosen e like stor uansett.
Nån tura i marka, kanskje en tur i fjæra.. været skal få bestemme.
Det som e heilt sikkert e at sei-middagen e allerede berga, så det blir luksus-mat i kveldinga.
og det gledes stort!
I bunn og grunn så e det ikke lov å være nedtrykt over nåkka i disse daga.
Jo mer æ tenke over det, jo mer sikker blir æ.
Æ våkne tross alt om morran, har helsa nok tell å stelle mæ sjøl, man har nån som e gla i en, familie å være gla i, nån man kan være gla i sjøl, og man får lov å leve uten de store probleman.
Det som måtte være av "kjeppa i hjulan" går sæ som regel tell.
No e det å pakke litt førr nån daga, det skal lages minna, leites perla førr å tre på kjedet.. og finn æ mæ nån unga av familien, så trur æ jammen æ må lære dem å finne perla i skjellan...
Det gledes..
Det gledes stort!
Veldig stort. :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)