Klump i halsen, snørr og tåra..

Gudbedre, at det går an..
Ett tv-program om barnefødsla..
Og æ tørka snørr og tåra!
Å se en barnefødsel på tv va altså nok tell å sette mæ helt ut.

No skal det sies at mine egne erfaringa i så måte gikk veldig enkelt og greit.
4 tima, 3 tima, og 6 tima...
Ikke akkurat nåkka å hyle om, kan man si.
Men likevel, æ kunne sette mæ inn i ka disse damene gikk gjennom, æ kunne føle vean, æ kunne kjenne igjen lettelsen når en ve ga sæ.
Og æ kjente igjen ansiktsuttrykkan tell ho som låg der og sku gå gjennom dettan.
Du verden, æ e gla æ e ferdig med sånt...
Likevel, æ huska godt den følelsen når babyen endelig kom, følelsen av å ha klart det, følelsen som tar helt over!
Det fins ingenting som kan måle sæ med akurat det.
Og det va det som fikk øyan mine tell å flyte over..

En universell følelse, en som bortimot hver eneste mor i verden kan nikke gjenkjennanes tell.
I ett og samme øyeblikk så e man like svak som en kattunge, og sterk som en tiger, klar tell å beskytte det lille livet mot alt og alle!
Og man blir overvelda av følelsa, og tåran trilla..
Jo, det e nåkka som blir væranes resten av livet.
Så her satt æ da, kikka på tv, tørka snørr og tåra, og va egentlig glad førr at æ va aleina her.
Egentlig så må æ flire litt av mæ sjøl, voksne dama, som sip førr en fødsel på tv..
Men det va røranes!

Livet e..
en fødsel minne oss på akkurat det!

Verdien av livet

I flere daga har æ gått og grubla på akkurat det der.
No kunne æ ha skrevet endel om det siste som skjer i politikken, men æ velge bevisst å ikke gi mæ ut på en politisk diskusjon her.
Det e nok av blogga som tar den, nok av sinte opprop om det som skjer, nok av kloke menneska som si nåkka godt gjennomtenkt og dypsindig om det som skjer.
Og da mene æ faktisk både de som e for og de som e mot...

Æ velge å tenke over ka som gir verdi i livet hos de som e mine nærmeste heller!
Og så kan æ prøve å sørge førr å gi litt av det heller.
Det e midt i vintern, det e snø, grått, det e kaldt, det e snart velsigna vår.

Ei stille stund gir så mange slags tanka, om den store verden, om den lille verden rundt mæ, og om dagliglivets små og store gleda.
Og mens kroppen roa sæ ned etter vask og rydding, lukta av vaskemiddel kile i nesen, ja da kan en kopp med kaffe få lage ei snill stund.
Resten av verden kan få seile sin egen sjø i nån minutta trur æ.
Verdien av å kunne glede sæ over små ting e lar sæ ikke måle.
Ikke skal den måles heller.. ikke av andre enn den som glede sæ.
og sånn skal det få bli i dag.

No altså, e det min tur å sutre!

Det e nemlig en sånn dag der æ føle kun førr å sutre.
Æ har ondt i ryggen.. og da sutra æ.
Antagelig så virke snart "dopet", og da slutta æ..
Men akkurat no, da e det sutring som gjelde.

Aubert, aubert, aubert...
Tur i skogen blir det heller ikke, både ryggen og været slo sæ på vranga i dag.
Det har snødd, og det har snødd mye!
Takk og pris at æ slippe snømåking i dag si æ bare..
Skyan heng lavt, det snør tett i perioda, og finværet kan man bare drømme om.
På toppen av det hele så har æ lagt på mæ, æ har en hårsveis som ikke ligne grisen,
og ellers så ser man ut som ett middels takras akkurat no..
Jadda, det går så bra så..

Sånn, no trur æ det e over..
Hvertfall så gidd æ ikke å surke meir!
Livet e..
Også litt sutring!

Og vi dit!

Ut på tur, aldri sur!
Det va gårdagens motto.
I ett nydelig vær, med kaffe i sekken, litt å bite i, og en laus plan om korr veien sku gå..
Og vi dit!
Det skal sies at på turen så gjorde æ som æ pleie, æ les skilt.
Og flire!
Enkelte ord og enkelte navn får mæ fremdeles tell å knekke sammen av latter, men det får bli ett seinere innlegg.
Vi sku besøke nån brue i går..
Og vi dit!
Ei bru va i bruk, nabo-brua va stengt, (uten at det stoppa oss), og den tredje brua va forbeholdt toget.
Tre konstruksjona som va verdt turen altså!
Juvet under de tre bruan va dypt, og elva der nede va frossen, alt vi såg va spor etter ski og en scooter.
Dog, ett flott syn!

Det gledes tell man kan dra tilbake førr å se elva i vårløsninga!
Brua som va i bruk såg så kjedelig ut... helt tell æ fikk se ho på avstand!
Det e høyt her altså... :)

Litt sånn "broene i Bjurholm County". :)

Kremt, altså, den porten kan vi late som om e åpen... :)

Og laaaaaaaaaaangt der nede hadde nån gått sæ en tur på elve-isen...

Æ hadde mæ en samtale med denne karen... han sa ikke stort altså! 

Togan fikk ha si bru i fred, æ tassa ikke ut på den brua nei! Men, æ syns det va litt arti at de hadde malt den lyseblå. :)

Kafferast-plassen.. etter å ha kjørt litt sånn i hytt og pine og søkk og panel, så endte vi endelig opp en plass vi visste korr va hen! Ett nydelig sted! 

Jo, det fins plassa her som gir mæ klump i halsen.. 

Og det fins plassa som gjør at vi ser på hverandre og si: "og vi dit" :)

Livet e.. en lørdag! 

Langs veien

Der e mye skog langs veian.
Og mens granskogen står stille og taus og vokte det livet som e inne der, så står kjerr og selje ytterst, dekt med sne, og lage skjul..
Skogen står tett enkelte steda.
Så tett at sneen ikke får lagt sæ så dyp under greinan.
Og når man kjøre forbi, så e det så lett å se sæ lei på "den evige skogen" overalt.
Det e sjelden æ ser mæ lei.
Julekort-stemning, snøtunge grantrær, og iskrystalla som pynte opp gress, strå, og tynne greina..
Naturen har sin egen måte å pynte sæ på førr den som vil se.
Ei bua gardin av greina og sne, vakkert dandert langs veien, ikke får man se sånn pynt andre steda..

Ei heller får man se maken tell lyssetting som det en vinter klare å oppvise, uansett korr dyktig lysmestern e!

Lys, skygga, snøtung bjørk og ei stund ute, jo, det e sånn man får perla på livstråden av.

Man trår stille i sånn natur..
Og erkjenne at vintern e vakker.

Lyden av en vår som kommer

Det va den æ hørte i dag.
Lyden av fugla.
De siste dagan og ukan har det vært lite fugla å se, og enno mindre lyda av dem.
Men i dag så hørte æ de.
En av årsakan tell at det blei lagt merke til, e at to daga ute i skogen så hørte vi ingenting..
Det eneste vi såg va ei rypa som flaug, og mye spor etter tiur og rype.
Spor etter rein og elg, hare og rev, men det va merkelig stille i skogan.
Men i dag, når været e heller tvilsomt med sludd og nesten 0 grader, da fikk æ høre fugla.
En flokk med kaie e i området, og de lage lyd.
No e det ikke lenge tell det blir vår!
Sa ho, optimisten... :)

Det spørs om de e enig, de som ikke kommer sæ over fjellan som e stengt pga uvær..
Ja ja.. det går vel over denne gangen også.
Helga har vært nydelig...
Helt nydelig!
Og værmeldinga førr neste helg va enda bedre!
Da blir det mer tur!
Hvertfall om været holde..
Og det gledes...
Livet e...
med lyd fra en kaie-flokk!

Ei stille stund igjen

Det e søndag, og kaffen sørge førr å få liv i kropp og hode.
Lyda fra naboen fortelle at han har barnehelg..
Typiske barnelyda, små føtter som spring, små stemma som snakke.
Ett og anna dunk..
Og her, her e det lukta av kaffe som får råde, og søndags-stillhet.
Om æ anstrenge mæ så høre æ en som ligg og søndage litt ekstra, stille pust fra soverommet..
Vel fortjent!
Det e stille, det e ro, det e godt..

Temperaturen e akkurat på grensa, men det blir nok tur i dag også!
Nye plassa å se, nye stia å gå, en anna plass å tenne bål.
Men siden sola titta fram, så får æ nok diamanta i dag også..
Og en ny runde med ei ellevill bikkje som vil være med!
Kaffe på termos, litt å bite i, litt søtt, og vann på ei flaske, det skal ikke så mye mer til førr
å lage litt himmel på jord.
Om det e akkurat himmel å kjenne at man e i dårlig form kan jo diskuteres, men den blir bedre førr hver tur.
Alt æ no ønske mæ e ett kamera..
Ett som klare å fange det æ ser, ett som klare å takle lys og skygga, og som kan zoome.
Ja ja, det som vente på nåkka godt, osv..

Hos naboen e det tv-tid, ute e det kirketid høre æ..
Kirkeklokkan har akkurat ringt først gang.
Når kaffen har fått virke ei stund tell så skal dagen få begynne, trur æ.
Men enn så lenge så nyt æ morrastunda, lyd fra nabo-ungan, kaffe og stille pust.
Livet e..
også når det e søndag.