Livet e stort

Sånn e det.
Stort og varmt.
I stiv kuling og generøse vannmengda fra oven, så e det sånn æ ser livet.
Varmen fra vennskap, familie, og de nærmeste sørga førr at man ikke frys.
I nesten 14 daga har æ fått lov å oppleve akkurat det, på alle måta man tenke sæ.
Helt siden æ blei lurt tell å bake kake tell min egen bursdagsfeiring!
Litt over ei uke sørpå har vært prega av iskaldt vær, og menneskelig varme fra goe menneska.
Det e nesten ikke mulig å fryse da..
En konsert på Rockefeller som va alt æ hadde håpa på, en konsert i spektrum som ble meir enn æ hadde tenkt mæ, selskap av menneska æ e inderlig glad i, det har gitt pågangsmot tell å klare det meste.
No, når man e kommet hjem tell en "svart november", så e det på en måte greit.
Det e veldig mye som må tygges på, tenkes over, legges på plass etter sånne daga.
Alt fra en inderlig god klem på en cafe i Oslo, tell ett kjærlig stryk over ryggen blandt 3000 menneska i Oslo Spektrum.
Det e ikke så ofte at æ nevne navn her i bloggen, men kjære søte Ragnhild, det va så godt å se dæ der nede.
Og ikke minst, familien min på Nannestad, som stilla opp med mat og seng og sjåførtjeneste-
tusen takk!!!
Å så dukka min tapre sønn opp, og blei med den gamle mora si på konsert, det va stort!
Dagan har hatt ett vanvittig tempo, men samtidig så tok æ mæ tid tell å se- memorere, sammenligne, og kjenne på livet.
Og nån daga har bare vært prega av rolig varme, stillhet, og ro i sjela.
Ja, livet e stort..
I kveld, her æ sett i hiet mitt, mett, og med en akseptabel temperatur rundt mæ, så ser æ i glimt de som satt ute på fortauan i Oslo, lurvat, med pledd rundt sæ, og en kopp foran beina.
Ei pappskiva me en tekst på, at dem va sulten, eller kald, eller trengte penga tell dop.
Det va rundt frysetemperatur ute, og der satt dem hele dagen.
i vind, og kulde, og med foraktelige blikk fra de som gikk førrbi.
Hver og en av dem va en skjebne, ett liv..
Kanskje va det sjølforskyldt, men æ vil ikke dømme nån av dem.
Ikke har æ gått nån mil i demmes sko, da kan man ikke fordømme nån av stakkaran.
Menneskekulden i Oslo e kanskje kaldere enn utetemperaturen enkelte ganga.
det e skremmanes..
Så ja, æ e heldig.
Æ får bo i nord, der vi ser hverandre, hjelpe når vi kan, og det ikke e langt mellom de varme øyeblikkan.
Æ e lita, i ett stort liv..