Livet e..
Det va det æ tenkte i morrest.
Og det æ tenkte i natt..
Det hende sæ at æ ser førr mæ livet som en liten nisse, en sånn som e oppå skuldra mi, en som styre og drar en stakkar i alle mulige retninga.
Livet e skjitskummelt, det e så mange valg man får, på alle plan.
Og som ho sa ho med livsvisdom i massevis: "Livet e ikke førr nybegynnera".
Det e ikke det at æ e så redd førr å hoppe ut i det, æ e av og til redd førr at æ har glømt fallskjermen, og æ e redd førr landinga.
Når man har brukt år på å sy sæ en solid fallskjerm så e det jaggu ikke barebare å oppdage at den har man glømt når hoppet e ett faktum, og man befinne sæ mellom himmel og jord.
Da e det at tanken kommer.. "livet e".
Så enkelt, og så himla vanskelig.
Så mye som skal tråkles sammen, så mye som skal rives ned og fjernes, så mye som må sees over om det e brukbart fremdeles.
At det skal følges nye stia, man må leite etter nye landemerka, man skal lære nye horisonta å kjenne.
Og i ytterste fall, lage sine egne horisonta..
Den utsikta man skal ha e som regel resultat av ett valg man har tatt, ikke sant?
Livet e..
Ett ubestridelig faktum.
Vi puste, tenke, gjør, reagere, men vi kalle det ett liv uansett ka vi driv med.
Nån av de man e glad i e langt unna, nån e ett støkke unna, nån e bare rett i området, og nån e nært.
Førr øyeblikket har æ nån i alle kategorian, og æ kjenne at æ savne dem alle.
Muligens e det derførr at tanken slo mæ, at livet e..
Det vil stort sett alltid være nån som e langt nok unna tell at man savne dem, det e endel av livet.
Trøsta e at veggan rundt mæ e goe vegga.
Dem stenge ikke ute, dem e ei trygghet.
Så kan æ legg mæ om kveldan, se på veggan rundt mæ og kjenne på at livet e..
Sjøl når man savne, sjøl når man har sine nært kan det være så enkelt.
Livet e.. førr oss alle.
tirsdag 19. juli 2011
mandag 18. juli 2011
Å dele en glede dobla den..
Dette har vært helga førr å dele.
Store ting, små ting, tid, det meste har dobla sæ..
Æ har delt fjæra mi.. og til min egen glede så blei det rett.
Det blei klatring over steina, opp berg, ned berg, vassing i gras tell midjen omtrent, i lukta av sommer og hav.
Og det blei rett..
Turen nedover tell den finaste fjæra i verden va nåkka æ måtte, og da gjorde det faktisk ikke nåkka at det blåste nåkka veldig, eller at det va flo sjø så æ ikke fikk sitte på stein min likevel..
Og mens æ satt der på sanda og kjente lukta av havet, kjente vindrossan slite i klean, hørte sjøen slå mot land, det va i det øyeblikket æ visste at det va ingen vei utenom.
Så ja, æ hoppa ut av klean og ut i sjøen.
Og det va alldeles ingen varm velkomst æ fikk, la det være helt klart.
Sjøen va iskald.
Men sandbunn kjentes likens ut som før, det blei gradvis djupar der æ forventa det, og det va bare å bite tennern ihop og vasse ut tell det blei djupt nok tell å svømme..
Æ skal innrømme at det va en kald fornøyelse, men det va en fornøyelse.
Og ikke før æ kom på land huska æ på at æ ikke hadde nåkka å tørke mæ med, så den jobben fikk vindkulan ta sæ av.
Men det va godt...
Og rett at æ delte tia mi der..
Æ trur det blei sett med hjertet, ikke øyan.
Denne helga har vært lang, men god.
Det har vært laga fantastisk mat, det har blitt besøk av ett tantegull, været har vært fantastisk, og det har vært utrulig mye humor.
Æ har fått dele så mange av plassan mine med ett menneske som klare å ta bilda med hjertet, og som har klart å fange sjela på mye av det æ har vist frem..
Det e mange inntrykk som må tygges på no, førr å klare å sette de rette ordan på dem.
Æ takke bare førr at æ fikk rette mennesket med mæ, en sjelevenn som såg det æ ikke klarte å beskrive.
Æ e så inderlig takknemlig førr at æ får ha en sånn, at æ får dele det som e viktig førr mæ.
No e gleden over alt som va mitt blitt dobbel så stor, førr no e det på en måte blitt vårres..
Og sånn bare måtte det være..
Takk førr at du ville bli med.
På fjell, og ned i fjæra.
Store ting, små ting, tid, det meste har dobla sæ..
Æ har delt fjæra mi.. og til min egen glede så blei det rett.
Det blei klatring over steina, opp berg, ned berg, vassing i gras tell midjen omtrent, i lukta av sommer og hav.
Og det blei rett..
Turen nedover tell den finaste fjæra i verden va nåkka æ måtte, og da gjorde det faktisk ikke nåkka at det blåste nåkka veldig, eller at det va flo sjø så æ ikke fikk sitte på stein min likevel..
Og mens æ satt der på sanda og kjente lukta av havet, kjente vindrossan slite i klean, hørte sjøen slå mot land, det va i det øyeblikket æ visste at det va ingen vei utenom.
Så ja, æ hoppa ut av klean og ut i sjøen.
Og det va alldeles ingen varm velkomst æ fikk, la det være helt klart.
Sjøen va iskald.
Men sandbunn kjentes likens ut som før, det blei gradvis djupar der æ forventa det, og det va bare å bite tennern ihop og vasse ut tell det blei djupt nok tell å svømme..
Æ skal innrømme at det va en kald fornøyelse, men det va en fornøyelse.
Og ikke før æ kom på land huska æ på at æ ikke hadde nåkka å tørke mæ med, så den jobben fikk vindkulan ta sæ av.
Men det va godt...
Og rett at æ delte tia mi der..
Æ trur det blei sett med hjertet, ikke øyan.
Denne helga har vært lang, men god.
Det har vært laga fantastisk mat, det har blitt besøk av ett tantegull, været har vært fantastisk, og det har vært utrulig mye humor.
Æ har fått dele så mange av plassan mine med ett menneske som klare å ta bilda med hjertet, og som har klart å fange sjela på mye av det æ har vist frem..
Det e mange inntrykk som må tygges på no, førr å klare å sette de rette ordan på dem.
Æ takke bare førr at æ fikk rette mennesket med mæ, en sjelevenn som såg det æ ikke klarte å beskrive.
Æ e så inderlig takknemlig førr at æ får ha en sånn, at æ får dele det som e viktig førr mæ.
No e gleden over alt som va mitt blitt dobbel så stor, førr no e det på en måte blitt vårres..
Og sånn bare måtte det være..
Takk førr at du ville bli med.
På fjell, og ned i fjæra.
søndag 17. juli 2011
Helgegleden
Gleden over helga e djup, inderlig og begynne helt inn i margen.
Det e nåkka med det å oppleve at alt bare blei sånn som man håpa, på alle måta.
Det har vært nån daga med ett helt fantastisk vær, og han gammelfar må ha vært i skikkelig godlune, førr det meste har ordna sæ.
Egentlig va det mye anna æ hadde tenkt å få gjort i helga, når det e så mye som skal besøkes og sees på få daga så kan fort programmet bli stramt.
Tell slutt va det en ting å gjøre, ta sæ sjøl i nakken og innse at ingenting blir borte.
Ei lita linja på en status førte tell at det blei ett kaffebesøk på sandhornøya, det fins nemlig strender der som e helt fantastisk.
Veien fra Saltstraumen va i mine øya gammelkjent, men likevel så såg æ på alt på en litt anna måte.
Tia borte har gitt mæ evne tell å sette pris på sånne plassa på nytt.
Det å få møte en gammel venn igjen va helt fantastisk, kontakten va der med en gang, sånn som den alltid har vært.
Avslappa kaffekopp-prat, strødd oppette sanddyna og vegetasjon, med hunda og folk rundt, det va godt..
I tillegg så fikk man oppleve at hjertelaget på "mine" her nede e det samme, æ lurte på om det va nån som hadde litt sei i frysern, og det endte med at dem tok ut båten og dro ut førr å fiske sei te mæ..
Så på en lørdag så blei det seibiff og løk, og i går kveld fikk vi nyte kald sei, agurk og rømme her..
Det smake ganen min bedre enn både pizza og taco kjenne æ.
Det blei også tid tell en tur tell min hjemplass, og en tur ned i fjæra under børvasstindan.
Det gjorde ikke vondt å sitte på bergan der, det berget som har vært sitteplass i mange tima i oppveksten va veldig gammelkjent.
Det gjorde godt førr sjela å få lukke øyan og bare puste, øg høre at havet har samme lyden når det møte land, sjøl etter så mange år.
Hjemme e hjemme, uansett korr vilt og vakkert det har vært der veien min har gått de seinere år, å se åsan og fjellan igjen fikk ned pulsen.
No e det å hoppe i bilen førr å dra ned tell fjæra mi, den som har det høyeste taket, de åpne veggan, og de tankan som flyg høyest.
Og kanskje finn æ stein min, kanskje kommer nisa.. eller en sel..
Æ håpe på å få høre nisa blåse i dag..
I dag skal æ dele fjæra mi førr første gang på mange mange år, og sjøl om småting e forandra der, så håpa æ det blir sett , ikke med mine øya, men med hjertet.
Det gledes...
Det e nåkka med det å oppleve at alt bare blei sånn som man håpa, på alle måta.
Det har vært nån daga med ett helt fantastisk vær, og han gammelfar må ha vært i skikkelig godlune, førr det meste har ordna sæ.
Egentlig va det mye anna æ hadde tenkt å få gjort i helga, når det e så mye som skal besøkes og sees på få daga så kan fort programmet bli stramt.
Tell slutt va det en ting å gjøre, ta sæ sjøl i nakken og innse at ingenting blir borte.
Ei lita linja på en status førte tell at det blei ett kaffebesøk på sandhornøya, det fins nemlig strender der som e helt fantastisk.
Veien fra Saltstraumen va i mine øya gammelkjent, men likevel så såg æ på alt på en litt anna måte.
Tia borte har gitt mæ evne tell å sette pris på sånne plassa på nytt.
Det å få møte en gammel venn igjen va helt fantastisk, kontakten va der med en gang, sånn som den alltid har vært.
Avslappa kaffekopp-prat, strødd oppette sanddyna og vegetasjon, med hunda og folk rundt, det va godt..
I tillegg så fikk man oppleve at hjertelaget på "mine" her nede e det samme, æ lurte på om det va nån som hadde litt sei i frysern, og det endte med at dem tok ut båten og dro ut førr å fiske sei te mæ..
Så på en lørdag så blei det seibiff og løk, og i går kveld fikk vi nyte kald sei, agurk og rømme her..
Det smake ganen min bedre enn både pizza og taco kjenne æ.
Det blei også tid tell en tur tell min hjemplass, og en tur ned i fjæra under børvasstindan.
Det gjorde ikke vondt å sitte på bergan der, det berget som har vært sitteplass i mange tima i oppveksten va veldig gammelkjent.
Det gjorde godt førr sjela å få lukke øyan og bare puste, øg høre at havet har samme lyden når det møte land, sjøl etter så mange år.
Hjemme e hjemme, uansett korr vilt og vakkert det har vært der veien min har gått de seinere år, å se åsan og fjellan igjen fikk ned pulsen.
No e det å hoppe i bilen førr å dra ned tell fjæra mi, den som har det høyeste taket, de åpne veggan, og de tankan som flyg høyest.
Og kanskje finn æ stein min, kanskje kommer nisa.. eller en sel..
Æ håpe på å få høre nisa blåse i dag..
I dag skal æ dele fjæra mi førr første gang på mange mange år, og sjøl om småting e forandra der, så håpa æ det blir sett , ikke med mine øya, men med hjertet.
Det gledes...
fredag 15. juli 2011
Fredags... æ e jammen ikke sikker!
Men det æ e sikker på e at sola skinn, det e helg, æ har det bra, livet e godt, og at dennan helga blir nåkka helt førr sæ sjøl!
Og det e æ helt sikker på!
Det e klartgjort en overraskelse til ett tantegull, kåken e shaina så godt det lar sæ gjøre, og æ e rastlaus!
Det blir nok ett kaffebesøk i dag ja.
Ka helga skal brukes til e enda ikke helt avgjort, men tanken om en fjærastein på Forstranda har festa sæ mer og mer..
Det e en fin tur nedover kystriksveien, og det e nån år siden æ va nedover der no.
Æ lure på om den furua står langs veien enda.. den som faktisk ser ut som den som e på fyrstikkesken..
E det nåkka igjen av eventyrskogen min, eller e den blitt borte?
En liten granskog, den som va ett landemerke førr mæ når æ va lita.
Når æ såg den, da va det ikke langt igjen tell ho Bestemor..
Granskogen der æ syns æ såg alle eventyrfiguran, og aldri va den meir eventyraktig enn om vintern..
Når snøen hang på greinan, og man såg at det va barmark under granan.
Mine egne unga fikk dessverre aldri oppleve eventyrskogen min sånn, den nye veien blei laga, og da blei veldig mykkje av skogen saga ned.
Men de har fått oppleve andre skoga, andre steda med ett snev av eventyr i sæ, og æ håpa de har funne sæ sine egne "eventyrskoga"..
Denne sommern skal æ ta mæ nån tura med ett lite tantegull, og leite etter troll i bergan, alva i skogen, og smånissa i skogskantan..
Vi skal ha med oss termos med kakao, og vi skal kose oss..
Denne helga blir mest mi egen, æ må finne tebake te mye, men det e sånn som skal deles.
Ikke nødvendigvis med alle og enhver, nåkka e forbeholdt nån få.
Sånn e det bare..
Det e godt at sola kom tellbake, og at ho blir her nån daga no..
Æ skal nyte synet av børvasstindan, av fjellan rundt her, de fjellan æ ikke har sett på lenge.
Og i kveld har æ en mistanke om at det blir litt god mat..
Men no, no skal æ å kose mæ med godt selskap og kaffe, og seinere skal det bli meir godt selskap og god kaffe..
Frøktelig mykkje kaffedrikking her i bodø kommune...
Og det gledes... :)
Og det e æ helt sikker på!
Det e klartgjort en overraskelse til ett tantegull, kåken e shaina så godt det lar sæ gjøre, og æ e rastlaus!
Det blir nok ett kaffebesøk i dag ja.
Ka helga skal brukes til e enda ikke helt avgjort, men tanken om en fjærastein på Forstranda har festa sæ mer og mer..
Det e en fin tur nedover kystriksveien, og det e nån år siden æ va nedover der no.
Æ lure på om den furua står langs veien enda.. den som faktisk ser ut som den som e på fyrstikkesken..
E det nåkka igjen av eventyrskogen min, eller e den blitt borte?
En liten granskog, den som va ett landemerke førr mæ når æ va lita.
Når æ såg den, da va det ikke langt igjen tell ho Bestemor..
Granskogen der æ syns æ såg alle eventyrfiguran, og aldri va den meir eventyraktig enn om vintern..
Når snøen hang på greinan, og man såg at det va barmark under granan.
Mine egne unga fikk dessverre aldri oppleve eventyrskogen min sånn, den nye veien blei laga, og da blei veldig mykkje av skogen saga ned.
Men de har fått oppleve andre skoga, andre steda med ett snev av eventyr i sæ, og æ håpa de har funne sæ sine egne "eventyrskoga"..
Denne sommern skal æ ta mæ nån tura med ett lite tantegull, og leite etter troll i bergan, alva i skogen, og smånissa i skogskantan..
Vi skal ha med oss termos med kakao, og vi skal kose oss..
Denne helga blir mest mi egen, æ må finne tebake te mye, men det e sånn som skal deles.
Ikke nødvendigvis med alle og enhver, nåkka e forbeholdt nån få.
Sånn e det bare..
Det e godt at sola kom tellbake, og at ho blir her nån daga no..
Æ skal nyte synet av børvasstindan, av fjellan rundt her, de fjellan æ ikke har sett på lenge.
Og i kveld har æ en mistanke om at det blir litt god mat..
Men no, no skal æ å kose mæ med godt selskap og kaffe, og seinere skal det bli meir godt selskap og god kaffe..
Frøktelig mykkje kaffedrikking her i bodø kommune...
Og det gledes... :)
torsdag 14. juli 2011
Adressen? Heime. :)
Æ har fått ny adresse.
Adresse: heime..
Og no slappa æ av...
No e det opp og avgjort, avklart og bestemt, æ bor i saltstraumen.
Og snart kommer bror min heim med familien, og æ får mollkosa med tantebarnet mitt..
De siste dagan har det vært ett heller mistrøstig vær, med regn, litt vind, og skyan har hengt nesten ned på nesen på oss.
Og likevel har det vært godt å være ute, det lukte hjemme, det føles som hjemme, sjøl måsen skrik på en hjemmekjent måte.
Dagen har gått med til sånn måfåunna-ting i dag..
Siden helsa va helt håplaus i dag så måtte æ be om hjelp tel å komme mæ tell byen, æ klarte ikke å kjøre sjøl.
Etter en tur innom diverse kontor så sku vi å handle nåkka småtteri på Europris.
Bilen blei parkert, og det første æ såg va ett lite nøste, gråspettat, dunat, og med alt førr lange føtter..
En liten måsunge, passelig skvetten og småredd, men likevel vant nok tell folk tell å ikke få panikk når vi kom i nærheta.
Og oppå en kantstein satt en av foreldran og passa på, stolt over ungen sin, og veldig klar tell å jage de av oss som måtte komme førr nært.
Vi handla oss ferdig, og når vi kom ut såg æ fleire måsunga, og tanken streifa mæ at æ håpa det ikke e mye katt eller rev i området førr tia.
Æ krysse fingra og håpe måsungan får leve opp.
Akkurat no e det ei stille stund i heimen, kaffen e nykokt, det e skjømt inne her, og den einaste lyden æ høre her inne e suset fra pumpa tell akvariet.
I kveld kan æ legge mæ i nyvaska sengetøy, det e ryddig og reint,og æ kan glede mæ tell første helga mi hjemme..
Med besøk, mat, godt selskap, litt tura rundt omkring, og hvis han gammelfar syns æ har fortjent det, godt vær..
Æ har ett håp om å få en tur i fjæra mi, der korr tankan og ordan får fly høyt..
Æ skal dit uansett i sommer.. og æ skal finne ett berg i området å sitte på, førr å kjenne at saltstraumen fremdeles e sterkest av oss..
Det gledes!
Adresse: heime..
Og no slappa æ av...
No e det opp og avgjort, avklart og bestemt, æ bor i saltstraumen.
Og snart kommer bror min heim med familien, og æ får mollkosa med tantebarnet mitt..
De siste dagan har det vært ett heller mistrøstig vær, med regn, litt vind, og skyan har hengt nesten ned på nesen på oss.
Og likevel har det vært godt å være ute, det lukte hjemme, det føles som hjemme, sjøl måsen skrik på en hjemmekjent måte.
Dagen har gått med til sånn måfåunna-ting i dag..
Siden helsa va helt håplaus i dag så måtte æ be om hjelp tel å komme mæ tell byen, æ klarte ikke å kjøre sjøl.
Etter en tur innom diverse kontor så sku vi å handle nåkka småtteri på Europris.
Bilen blei parkert, og det første æ såg va ett lite nøste, gråspettat, dunat, og med alt førr lange føtter..
En liten måsunge, passelig skvetten og småredd, men likevel vant nok tell folk tell å ikke få panikk når vi kom i nærheta.
Og oppå en kantstein satt en av foreldran og passa på, stolt over ungen sin, og veldig klar tell å jage de av oss som måtte komme førr nært.
Vi handla oss ferdig, og når vi kom ut såg æ fleire måsunga, og tanken streifa mæ at æ håpa det ikke e mye katt eller rev i området førr tia.
Æ krysse fingra og håpe måsungan får leve opp.
Akkurat no e det ei stille stund i heimen, kaffen e nykokt, det e skjømt inne her, og den einaste lyden æ høre her inne e suset fra pumpa tell akvariet.
I kveld kan æ legge mæ i nyvaska sengetøy, det e ryddig og reint,og æ kan glede mæ tell første helga mi hjemme..
Med besøk, mat, godt selskap, litt tura rundt omkring, og hvis han gammelfar syns æ har fortjent det, godt vær..
Æ har ett håp om å få en tur i fjæra mi, der korr tankan og ordan får fly høyt..
Æ skal dit uansett i sommer.. og æ skal finne ett berg i området å sitte på, førr å kjenne at saltstraumen fremdeles e sterkest av oss..
Det gledes!
onsdag 13. juli 2011
Blaut-onsdag
En søkkblaut dag.. og det gjør ingenting!
Æ måtte en tur te Tverlandet i dag, og det ausa ned..
Og æ va like blid!
I dag har æ fått ovn, så no kan æ lage mat, sånn skikkelig mat.
Det e ikke nåkka problem å innrømme at den har æ savna, brødmat e ikke favorittmaten akkurat i lengden.
Husleiekontrakten e skrevven, så no e stort sett alt i boks.
No kan æ starte livet igjen her nede.
det e sånn ca en million lause tråa, men æ tar en tråd om gangen, æ gjør unna en ting om gangen, og det e såpass at æ begynne å skjønne at æ treng ikke å stresse førr å se alle mine igjen her, æ skal ingen steds..
Dem e her i morra, eller i neste uka, og det e jammen mæ æ også.
Det e godt! veldig godt!
Livet e snilt, det e på mange måta ro..
Og huset æ bor i e det samme som før, stemninga her gir fred i sjela, de samme veggan verne og varme som før.
No e det alltids andre menneska æ skal dele hus med, men æ trur det blir bra.
Snodige greier det der, man tilpasse sæ så mangt, men når man har fred og ro i kroppen så e alt så greit..
Det einaste prosjektet æ enda ikke har klart å hale i land e faktisk gardina tell stua, da e man jammen mæ kommet bra på plass.
Æ ser sånn frem tell helga at æ har ikke ord, første helga på 7 år i saltstraumen..
Muligens får æ besøk, det e visst meldt bra vær, kan man be om mer da?
Det e så mye som må tygges på, bearbeides, inntrykkan har vært mange de siste dagan!
Kaffebesøk hos mine tidligere naboa her i huset, korr godt det va å se ungan og dem igjen...
Hjertevarmen fra mine rundt omkring her..
Æ e takknemlig.. veldig takknemlig førr livet.
Det gledes.. tell alt!
Æ måtte en tur te Tverlandet i dag, og det ausa ned..
Og æ va like blid!
I dag har æ fått ovn, så no kan æ lage mat, sånn skikkelig mat.
Det e ikke nåkka problem å innrømme at den har æ savna, brødmat e ikke favorittmaten akkurat i lengden.
Husleiekontrakten e skrevven, så no e stort sett alt i boks.
No kan æ starte livet igjen her nede.
det e sånn ca en million lause tråa, men æ tar en tråd om gangen, æ gjør unna en ting om gangen, og det e såpass at æ begynne å skjønne at æ treng ikke å stresse førr å se alle mine igjen her, æ skal ingen steds..
Dem e her i morra, eller i neste uka, og det e jammen mæ æ også.
Det e godt! veldig godt!
Livet e snilt, det e på mange måta ro..
Og huset æ bor i e det samme som før, stemninga her gir fred i sjela, de samme veggan verne og varme som før.
No e det alltids andre menneska æ skal dele hus med, men æ trur det blir bra.
Snodige greier det der, man tilpasse sæ så mangt, men når man har fred og ro i kroppen så e alt så greit..
Det einaste prosjektet æ enda ikke har klart å hale i land e faktisk gardina tell stua, da e man jammen mæ kommet bra på plass.
Æ ser sånn frem tell helga at æ har ikke ord, første helga på 7 år i saltstraumen..
Muligens får æ besøk, det e visst meldt bra vær, kan man be om mer da?
Det e så mye som må tygges på, bearbeides, inntrykkan har vært mange de siste dagan!
Kaffebesøk hos mine tidligere naboa her i huset, korr godt det va å se ungan og dem igjen...
Hjertevarmen fra mine rundt omkring her..
Æ e takknemlig.. veldig takknemlig førr livet.
Det gledes.. tell alt!
tirsdag 12. juli 2011
Heime igjen.. Og takk tell alle!!
Heime..
Og det innrømmes glatt at det e godt!!
det har ikke blitt nån innlegg her de siste dagan, det har vært travelt, samt ett solid laptop-kræsj...
Så no e det "presten" sin maskin som får unngjelde.
Det va en fantastisk tur nedover fra troms.
kanskje litt i varmeste laget førr å kjøre bil, men en flott dag.
Det va heldigvis lørdag og lite trafikk, og æ måtte smile på turen, det virka som om til og med ospetrærne hilsa mæ velkommen nedover E6..
Dem dansa førr mæ over hele Hamarøya, og enkelte plassa rasla dem så høyt at æ hørte det når æ kjørte forbi.
Med bilen full av akvarium, planta og fisk så va æ spent på om nåkka kom tell å leve når æ kom fram.
det viste sæ at æ har hatt kun en fisk som ikke tålte turen, det kalle æ å ha bortimot "vikinga" av nån fiska.
Dem e tydeligvis tøffere enn æ trudde.
Det har vært en fantastisk hjemkomst, på alle måta.
Æ kan liksom ikke takke bare nån få, førr det e så mange som har stilla opp på alle mulige måta.
No e æ kommet så langt at æ kan begynne å kjenne på det å være hjemme igjen, kjenne på livet, og kjenne på pulsen i saltstraumen..
Den e roligere enn andre plassa.
Æ har så mye æ må kjenne på, føle på, tygge på, jobbe mæ igjennom..
Og så mye å glede mæ over..
Gleden e stor og stillferdig akkurat no..
Det e godt å være hjemme... Igjen... :)
Og det innrømmes glatt at det e godt!!
det har ikke blitt nån innlegg her de siste dagan, det har vært travelt, samt ett solid laptop-kræsj...
Så no e det "presten" sin maskin som får unngjelde.
Det va en fantastisk tur nedover fra troms.
kanskje litt i varmeste laget førr å kjøre bil, men en flott dag.
Det va heldigvis lørdag og lite trafikk, og æ måtte smile på turen, det virka som om til og med ospetrærne hilsa mæ velkommen nedover E6..
Dem dansa førr mæ over hele Hamarøya, og enkelte plassa rasla dem så høyt at æ hørte det når æ kjørte forbi.
Med bilen full av akvarium, planta og fisk så va æ spent på om nåkka kom tell å leve når æ kom fram.
det viste sæ at æ har hatt kun en fisk som ikke tålte turen, det kalle æ å ha bortimot "vikinga" av nån fiska.
Dem e tydeligvis tøffere enn æ trudde.
Det har vært en fantastisk hjemkomst, på alle måta.
Æ kan liksom ikke takke bare nån få, førr det e så mange som har stilla opp på alle mulige måta.
No e æ kommet så langt at æ kan begynne å kjenne på det å være hjemme igjen, kjenne på livet, og kjenne på pulsen i saltstraumen..
Den e roligere enn andre plassa.
Æ har så mye æ må kjenne på, føle på, tygge på, jobbe mæ igjennom..
Og så mye å glede mæ over..
Gleden e stor og stillferdig akkurat no..
Det e godt å være hjemme... Igjen... :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)