Helgegleden

Gleden over helga e djup, inderlig og begynne helt inn i margen.
Det e nåkka med det å oppleve at alt bare blei sånn som man håpa, på alle måta.

Det har vært nån daga med ett helt fantastisk vær, og han gammelfar må ha vært i skikkelig godlune, førr det meste har ordna sæ.
Egentlig va det mye anna æ hadde tenkt å få gjort i helga, når det e så mye som skal besøkes og sees på få daga så kan fort programmet bli stramt.
Tell slutt va det en ting å gjøre, ta sæ sjøl i nakken og innse at ingenting blir borte.

Ei lita linja på en status førte tell at det blei ett kaffebesøk på sandhornøya, det fins nemlig strender der som e helt fantastisk.
Veien fra Saltstraumen va i mine øya gammelkjent, men likevel så såg æ på alt på en litt anna måte.
Tia borte har gitt mæ evne tell å sette pris på sånne plassa på nytt.
Det å få møte en gammel venn igjen va helt fantastisk, kontakten va der med en gang, sånn som den alltid har vært.
Avslappa kaffekopp-prat, strødd oppette sanddyna og vegetasjon, med hunda og folk rundt, det va godt..

I tillegg så fikk man oppleve at hjertelaget på "mine" her nede e det samme, æ lurte på om det va nån som hadde litt sei i frysern, og det endte med at dem tok ut båten og dro ut førr å fiske sei te mæ..
Så på en lørdag så blei det seibiff og løk, og i går kveld fikk vi nyte kald sei, agurk og rømme her..
Det smake ganen min bedre enn både pizza og taco kjenne æ.

Det blei også tid tell en tur tell min hjemplass, og en tur ned i fjæra under børvasstindan.
Det gjorde ikke vondt å sitte på bergan der, det berget som har vært sitteplass i mange tima i oppveksten va veldig gammelkjent.
Det gjorde godt førr sjela å få lukke øyan og bare puste, øg høre at havet har samme lyden når det møte land, sjøl etter så mange år.
Hjemme e hjemme, uansett korr vilt og vakkert det har vært der veien min har gått de seinere år, å se åsan og fjellan igjen fikk ned pulsen.

No e det å hoppe i bilen førr å dra ned tell fjæra mi, den som har det høyeste taket, de åpne veggan, og de tankan som flyg høyest.
Og kanskje finn æ stein min, kanskje kommer nisa.. eller en sel..
Æ håpe på å få høre nisa blåse i dag..
I dag skal æ dele fjæra mi førr første gang på mange mange år, og sjøl om småting e forandra der, så håpa æ det blir sett , ikke med mine øya, men med hjertet.
Det gledes...