Livet e..

Livet e..
Det va det æ tenkte i morrest.
Og det æ tenkte i natt..
Det hende sæ at æ ser førr mæ livet som en liten nisse, en sånn som e oppå skuldra mi, en som styre og drar en stakkar i alle mulige retninga.
Livet e skjitskummelt, det e så mange valg man får, på alle plan.
Og som ho sa ho med livsvisdom i massevis: "Livet e ikke førr nybegynnera".
Det e ikke det at æ e så redd førr å hoppe ut i det, æ e av og til redd førr at æ har glømt fallskjermen, og æ e redd førr landinga.
Når man har brukt år på å sy sæ en solid fallskjerm så e det jaggu ikke barebare å oppdage at den har man glømt når hoppet e ett faktum, og man befinne sæ mellom himmel og jord.


Da e det at tanken kommer.. "livet e".
Så enkelt, og så himla vanskelig.
Så mye som skal tråkles sammen, så mye som skal rives ned og fjernes, så mye som må sees over om det e brukbart fremdeles.
At det skal følges nye stia, man må leite etter nye landemerka, man skal lære nye horisonta å kjenne.
Og i ytterste fall, lage sine egne horisonta..
Den utsikta man skal ha e som regel resultat av ett valg man har tatt, ikke sant?
Livet e..
Ett ubestridelig faktum.
Vi puste, tenke, gjør, reagere, men vi kalle det ett liv uansett ka vi driv med.


Nån av de man e glad i e langt unna, nån e ett støkke unna, nån e bare rett i området, og nån e nært.
Førr øyeblikket har æ nån i alle kategorian, og æ kjenne at æ savne dem alle.
Muligens e det derførr at tanken slo mæ, at livet e..
Det vil stort sett alltid være nån som e langt nok unna tell at man savne dem, det e endel av livet.
Trøsta e at veggan rundt mæ e goe vegga.
Dem stenge ikke ute, dem e ei trygghet.
Så kan æ legg mæ om kveldan, se på veggan rundt mæ og kjenne på at livet e..

Sjøl når man savne, sjøl når man har sine nært kan det være så enkelt.
Livet e.. førr oss alle.