HUH??

Ka i alle daga..
Æ har en sånn innretning her inne som gjør at æ ser ka slags land æ har lesera i..
æ måtte bare kopiere..

Sidevisninger etter land Oppføring Sidevisninger Norge 145 Tyskland 25 USA 23 Sverige 20 Russland 5 Qatar 3 Storbritannia 2 Italia 1 Polen 1 Tyrkia 1 WHAT??? Qatar???????

Dokker må gi mæ ei god jul!

Det e en sånn dag, en sånn dag som tankan får fly høyt.
Av og tell så flyr dem gjennom ett tett kratt nede ved bakken også, det skal innrømmes.
En sånn "ikkenåkkastress"-dag...
Æ skal tasse litt rundt har æ tenkt.

Æ lese avis, og kjenne det stygge dyret som æ kalle førr "vinter-redselen" røre på sæ.
Det styggeste dyret æ vet om.
Det e svart, raggat, og har bare ondt i sæ, og sprer kun redsel og smerte.
Foreløbig så har det bare løfta på hodet, og ser på mæ med ett gult, litt foraktelig blikk.
Dette dyret kommer frem kun på vintern, og da særlig i desember.

Vintern bringe med sæ gammel skrekk, gammel redsel førr at det skal gå galt...
igjen.

Alle andre kalle dyret førr "brann".

I dag i avisen så ser æ dyret har rørt på sæ flere plassa.
Og i Lofoten så har det herja som det sjøl vil, med tap av menneske-liv som resultat.
Æ hate det dyret! INDERLIG!

Vi e så opphengt i å kose oss, det skal tennes lys, det skal fyres, ekstra lys står på ute og inne.
En kos med en svakt bitter smak bak i munnhula..
Æ håpe dokker gjør mæ den tjenesten å sjekke røykvarsleran, sjekk no ledningan av og tell, og førr guds skyld, gå aldri fra ett tent lys.
La mæ få ei god og fredelig førjuls-tid, og ei rolig jul.
Æ har INGEN å miste, ikke en eneste en.
Tru mæ, dokker vil ikke bli kjent med skrekkdyret!
La vettet få overtaket, bruk fornuften.
Det blir like mye kos om man redusere på brannfaren, tru mæ.

Livet e..
la det få være akkurat det, ett liv.

Førjuls-stria?

Med fare førr å høres litt sånn uvanlig ut, æ e nesten ferdig.
Æ tassa rundt, vaske litt, rydde i rotet mitt, lage litt mat, ser i været...
20 iskalde minusgrader i dag frista ikke så veldig, så æ tok unna endel innomhus heller.
No har temperaturn steget tell rundt 10 minus, så i morra blir det nok en rusletur i gatan her på dagen.

Det e den 11 desember, og æ har ingenting som det haste med.
Merkelig følelse må æ si...
Æ kan bake om æ har lyst, eller lage godteri av ett eller anna slag.
Men det som egentlig står på lista mi e å få kjøpt nåkka garn.
Heldigvis e det ei dame her nede i gata som har garnbutikk.
Og så e det en dyrebutikk æ må titte innom..
Småting, æ kan tasse litt rundt og se mæ om, uten det desperate førjuls-blikket de fleste har.

Til og med storparten av "julevasken" e tatt her.
No e det bare en liten handel igjen, av det som høre med til kjøtt og fisk som står igjen på handlelista.
Kanskje æ sku rusle mæ en tur på biblioteket?
Æ føle mæ helt merkelig..
Og undres på kofførr i himmelens navn folk ikke stressa litt mindre..
Livet e..
også uten å slite livet av sæ i desember.

Førjulsgaven som varma litt ekstra

I dag fikk æ en gave.
En sånn oppmuntringsgave.
De som kjenne mæ vet at æ blir ekstra gla førr sånne gava som ungan i familien har laga sjøl.
I dag stakk modern innom, med en gave fra ett av mine søskenbarn.
Ho skal konfirmeres tell våren, og e vel i bunn og grunn ikke en unge lengre.
Ho e blitt en nydelig ungdom, ei jenta som æ e veldig glad i.

Gaven æ fikk va en pose med hjemmelaga pepperkake, ett hjemmelaga kubbelys i lilla, og ei fyrstikkeske med en liten ting på.
Det va limt på skallet av ei halv valnøtt, og oppi der låg en bitteliten figur.
En baby..
Og på eska va det skrevet: Jula i ett nøtteskall.

Så utrulig sant...
Jula e ikke de dyre tingan, jula e ikke stress og mas.
Jula e førr de små..
Og i år på julaften så skal æ tenne det lyset fra ho, æ skal la den lille eska ligge ved siden av.
Og mens lyset brenn, så skal æ se på flammen, kjenne varmen, og æ vil vite at det lyset e gitt av ett stort og varmt hjerte.
Man kan ikke anna enn å finne roen da, lys i mørket og gleden ved å være velsigna  med sånne menneska i familien e uvurderlig.

Livet e..
ett hjemmelaga lys i vintermørke.
Takk Cecilie. <3

Du som les..

Ta handa mi, vi går oss en tur..
Se med hjerte og sjel, se med det som bor inni dæ.
Vi rusle langs en skogssti, der trærne står stødig.
Gran, bjørk, or, lett blandings-skog.
Det e stille..
Ingen bila som bråke, ingen musikk anna enn den naturen produsere sjøl.
En bekk som klukke når vi går førrbi, ett stille sus i tre-toppan.
Lyden av to par føtter som ikke har nån hast.

Ser du skogen ønske oss velkommen?
Einerkjerran nikke velvillig mot oss, gresset suse og vaie litt med brisen.
Trærne har mista alt av blad no, de ligg som et lett teppe på bakken, full av rim.
Det hende man ikke treng å si så mye.
En sånn tur kreve ingen ord.
Lukt av vinterskog streife nesen, lyd av en natur som e klar førr å få snø-dyna på.
La så være at temperaturen e lav, men også kulde male farga.
Vintern lage diamanta førr den som vil se dem.

La pusten danne rytmen førr farta vi går i, la hjerteslagan få være grunntone.
Så kan naturen sjøl få lage melodien.
Øyeblikk som glemmes lett kanskje, men også små øyeblikk der man leve, der man bare e...
Man rusle avgårde, og lar tankan få kvile nån øyeblikk.


Kanskje ble du med på turen, ka vet æ..
Livet e..
små øyeblikk på ei rekke.

Kan det være så enkelt, men likevel så vanskelig?

Æ har brukt dagen.
Ikke bare tell sånne reint praktiske ting, men æ har vært på nettet og leita.
Søkt, sjekka, kryss-sjekka, og googla.

Og æ helle mer og mer over tell at æ har funne ut ka som feila.
God gammeldags pannikkangst.
Kanskje e det gamle ting som ligg og syde langt nede, ting æ har nekta å la flyte opp.
Himmelen skal vite at der e nok å ta av...
Og det fins lokk som sitt godt skrudd fast, på krukke som e merka med alt fra gamle til nye sorga.
Bekymringskrukka har vært temmelig full tell tider.

No e jo vi kvinnfolk skrudd sammen sånn at den krukka e vel full hos de fleste, hvertfall tell tider.
Æ e intet unntak.
Likevel, om så va at det rett og slett e panikkangst som plage mæ, så har man hvertfall nåkka å ta tak i..
Æ e ikke direkte plaga av angst, ei heller panikk førr situasjona, men bekymringan har stått i kø i perioda,
da e det vel ikke så rart om ting kommer til overflata når det roe sæ litt ned sånn sett.

No leste æ på nettet at de aller fleste nekta førr at det va en sånn ting som plaga dem, særlig sia det visstnok skal være delvis skammelig å ha ett problem som ikke e direkte fysisk.
tell det e det bare en ting å si: Bullshit!
Vi e alle bare menneska, styrt av tanka og følelsa.
Og æ e da langtfra nåkka maskin, eller har ett perfekt og bekymringsfritt liv!
No e det sikkert nån som skriv under på at æ ikke e helt a4, eller rett skrudd sammen, men det kan æ leve med.
Det som undre mæ e at en sånn ting ikke blir foreslått av legan, når de ikke finn nåkka fysisk galt?
Kofførr må æ google nåkka sånt, og lese mæ tell ka som kan være problemet?
Kanskje vil de ikke tråkke pasientan på tærne, kanskje e de litt feig.. æ vet ikke.
Alt æ vet e at æ e tøff nok i trynet tell å si at det kan være så enkelt.
Men likevel så vanskelig.
Æ førr min del vil heller ha panikkangst enn hjertefeil!

Æ velge å gå tell legen med min teori, så får heller andre meine at det e nå alvorlig galt med mæ.

Livet e..
også gamle sorga.

Hypokonder og nitro-junkie?

Ny diagnose.
Og den har æ funne på heilt sjøl!
Men la det være heilt klart, å slite med smerta i brystkassen e ikke å anbefale.
Det gjør vondt!

Når da man ende opp med at kvitfrakkan ikke finne ut ka som e galt, så blir man sjøl litt sånn oppgitt og fandenivoldsk.
Æ har valgt å gå førr sjøl-ironien og galgenhumorn.
Den har berga mæ før.
I dag, etter ei helg på "krankenhauset", så e æ hjemme i ulvehiet, og får tid tell å tenke over begivenhetan.
Formen e sånn passe, men grei.
Æ trøste mæ med at æ har nitroen om det blir verre.

Det e blitt sagt flere ganga denne helga at kvinnfolk og infarkt e nå herk, førr vi har visst ikke heilt så enkle symptoma som mannfolk.
Og det æ slit med e visst skremmanes likt infarkt.
Så æ tenkte faktisk å dele det med dokker, sånn at om dokker får svineriet, så ring no 113 litt kjappere enn det æ har førr vane.

Altså, det starta som regel med at det blir ondt i hjerteregion, så sprer det sæ tell skuldra, og ned i armen.
Det blir mer og mer vondt, og så kjennes det ut som om baksia av halsen og svelget står i full fyr.
Når da kjevebeinet e så vondt at man trur tennern ramle ut, da blir æ kvalm..
Djevelsk kvalm!
Og så starta kaldsvetten..
Det renne av mæ..
og å brekke sæ, tørke svette og prøve å puste samtidig e en multitaskings-oppgave som e nesten umulig..
DA e det lurt å ringe 113!!!
Trøkk ett og ett tall mellom kver gang man puste inn, og å legge sæ ned e faktisk ganske så lurt!
Har man i tillegg en middels flodhest som har planta ræva si oppå brystkassen, så bør man hvertfall ta det alvorlig!

Tru mæ, det her e ikke nå artig mens det står på, dessuten så ser man ikke direkte frisk og fresh ut heller..

Kanskje e det ikke nåkka galt, men ring heller en gang førr mye enn en gang førr lite.
Æ har hatt såpass mange tak no at æ vet når det e alvor, SJØL om de ikke finn ut ka trøbblet e.
No sett æ no her, passe slukøra, oppkjefta, og føle mæ egentlig litt teit.
De fant ikke nåkka no heller, men æ veit no hvertfall at æ ikke e dau.
Alternativet e litt verre, ikke sant?

Kanskje har ho rett ho som meinte at hjertet mitt måtte utvides litt førr å få plass tell alle æ bryr mæ om?
Ska tru om man får kjøpt eksterne harddiska tell hjertet sitt?
Ja ja...
Livet e..
med ny diagnose og nitro!