Du som les..

Ta handa mi, vi går oss en tur..
Se med hjerte og sjel, se med det som bor inni dæ.
Vi rusle langs en skogssti, der trærne står stødig.
Gran, bjørk, or, lett blandings-skog.
Det e stille..
Ingen bila som bråke, ingen musikk anna enn den naturen produsere sjøl.
En bekk som klukke når vi går førrbi, ett stille sus i tre-toppan.
Lyden av to par føtter som ikke har nån hast.

Ser du skogen ønske oss velkommen?
Einerkjerran nikke velvillig mot oss, gresset suse og vaie litt med brisen.
Trærne har mista alt av blad no, de ligg som et lett teppe på bakken, full av rim.
Det hende man ikke treng å si så mye.
En sånn tur kreve ingen ord.
Lukt av vinterskog streife nesen, lyd av en natur som e klar førr å få snø-dyna på.
La så være at temperaturen e lav, men også kulde male farga.
Vintern lage diamanta førr den som vil se dem.

La pusten danne rytmen førr farta vi går i, la hjerteslagan få være grunntone.
Så kan naturen sjøl få lage melodien.
Øyeblikk som glemmes lett kanskje, men også små øyeblikk der man leve, der man bare e...
Man rusle avgårde, og lar tankan få kvile nån øyeblikk.


Kanskje ble du med på turen, ka vet æ..
Livet e..
små øyeblikk på ei rekke.