Nær døden-opplevelsen

Vi va på ferie i Norge forrige sommarn.
 Og æ hadde jo lova den svenske ungen nån ekstraordinære opplevelsa.


Etter at de verste fjellskredan hadde roa sæ i fjellan rundt Skibotn, ja så satte vi kurs mot Salten. Mye kan fortelles om turen nedover, men det får bli ett seinar innlegg.
No høre det med tell dennan historia at æ hadde planlagt ganske nøye aktiviteta, men med litt slingringsmonn.
Blandt anna så fikk æ den glimrende! ideen at:
Keiservarden!
Så æ plinga på tell dattra og spurte ho om å være guiden vårres opp.
Næphauet sa ja!!!!
Ikke før nån vekka seinar begynte æ å angre mæ.. da va det førr seint..
Det va dessverre mitt forslag, og da kan man ikke trekke sæ, ikke sant?

Det som va enno verre va jo at værgudan va ikke på mi sia, det va nemlig ett nydelig vær,
Sol, varmt, og en ørliten bris.
Hadde det no enno vært tåka og regn.. sukk...

Formen min e elendig..
Så elendig at æ blir andpusten av å tenke førr mye..
Og æ sku opp på keiservarden??

Dagen kom.
Min litt førr sprudlanes datter blei henta, vatn blei fyllt på flaske, og vi kjørte tell Maskinisten.
Og sola stekte..

Æ sto og titta på veien som gikk oppover og kan huske at æ tenkte: dettan går bra, dettan går bra, dettan går bra, bærre sætt en fot framførr den andre, og repeter!

De første 100 metran gikk bra.
Pause.
Nye 50 meter.
Pause.
Tempoet sank proposjonalt med stigninga...
Pulsen steig, blodtrykket steig, og svetten rant..
Etter 500 meter, så stinka æ så innidetgrønne at spyfluan surra rundt mæ..
Og nedi bakken kom svenskan.. dem hadde det ikke nåkka bedre enn mæ.
Ungen holdt på å dø av varmen og trua med retrett, vakkergubben lokka, trua, og lokka enno mer.
Og oppi der så sto dattra mi og gliiisa...

vi kom oss opp tell kollapsbenken.
Den som e nesten halvveis.
Og dær kollapsa æ.
det tok mæ 6-7 forsøk å komme mæ opp, mens hårsveisen min vridde sæ over tell den berømte fjellsveisen.
Og makkfluan surra rundt mæ..
Ved skiltet som vise at du e halvveis, ja dær døde æ nesten første gang..
æ klamra mæ fast tell skiltet, totalt uten pust, hjertet hadde fløtta sæ tell mellom øran mine, og siden æ dufta som en død hest så va æ ganske ensom der æ sto.
Med unntak av fluan da.
Svenskan hadde antagelig tatt nå anabole steroida nedi bakken, førr de spratt førrbi mæ, glad og fornøyd.
Skitungen kom med nån velvalgte komplimang om håret mitt, og fortsatte oppigjønna.
Ett øyeblikk trudde æ det va bjørn på fjellet, med det va bare sånne rare lyda som kom fra halsen min.

Då vi va kommet opp tell skiltet om 700 meter igjen, så trudde æ seriøst at dettan sku gå bra.
I min enfoldighet trudde æ det.. tell vi kom rundt svingen og kikka opp.
Det va då æ hørte det trampa opp bakken.
Og der kom ei kjerring, på ca 75 år, i rask jogging, OPPOVER!!!
Da døde æ førr 2 gang...
Om blikk kunne drept.. æ sei ikke mer..

vi kom oss opp mot toppen.. men de siste 20 metran så gikk dattra mi bak mæ, mens ho fysisk dytta mæ i ræva og skreik: KOM IGJEN MAMMA!! DETTAN KLARE DU!!!
Da døde æ førr 3 gang...
Særlig når æ såg en svensk unge og vakkergubbe som allerede va helt på toppen..
Joda, det va verdt turen, ingen tvil.
Alle syns det, med unntak av når de lukta på mæ.

Gudbedre det va godt å komme ned igjen..
En slush... ett kongerike førr en slush..
Og vi tell nærmeste kiosk.
4 store slush blei kjøpt inn, og vi slurpa i oss.
Da døde æ førr 4 gang..
Antagelig så vart den kalde slushen førr mye førr systemet mitt, førr æ trudde æ fikk ett hjerteinfarkt..
Og så kom nødskriket fra ungen. BRAINFREEZE!
Raskt etterfulgt av det samme fra dattra mi.
Ikke før vi kom ut fra kiosken fikk gubben samme reaksjon som mæ, ett ørlite hjerteinfarkt av slushen.
4 utsvetta halvdøde småfeite utslitte menneska med hver sin slush sto der og ynka sæ...
Ska tru ka han tenkte han stakkarn på jobb i kiosken?
Æ titta bare forsiktig mot Bodø sykehus og tenkte at: Ja ja, det e no kort vei hvertfall.
Heretter så tenke æ flere ganga over mine idea før æ åpne munn..

Livet e. å se døden i hvitøye!

Oppvaskmaskin 2.

Øh..
Korr starta man..
Altså, de som leste her før vet at gammelmaskina står ute under ei bjørk.
Der står den enno.
Ei stund.
Etter desperate nødskrik på diverse kjøp og salg-sia, så kom endelig vakkergubben over to stk maskina, den ene billig, den andre enno billigere.
Kjip som æ e så beordre æ at vi sku kjøpe den billigste.
Etter når daga uten oppvaskmaskin så va berget på benk og ovn faretruanes nært taket.
Og det va gubben sin tur å ta oppvasken...

I dag fikk han det travelt med å hente maskineriet.. i Örnsköldsvik
Ca 6 mil sør om oss.
Og vi dit!

Maskin blei beskua, betalt og lasta inn i bilen.
Og mens gubben kjefta og small om salthelvete på veian, rust og skjit på rutan, så satt æ og drømte om en rein og ryddig kjøkkenbenk..

Vel heime så fikk vi bært dyret inn, tørka opp vatn som rant ut av maskina, og starta opp jobben med å montere.
Han låg på alle fire inni ett skap og sleit i slanga, kobla av og på rør, svor og blødde litt.
Æ bare såg på..
Klok av skade så hold æ mæ unna mannfolk som fikse greier!

Vel og vakkert påkobla så sku maskina på plass, vi sku bare få han i vater.
Han skrua, svetta, og æ kikka på bobla.
Høgre på venstre sia. Ned litt. Opp bak. Ned bak. No e han der.
No e han skreiv igjen.
No! NO!

Sia han e mann så måtte han sjekke og finjustere litt..
og så kom maskina på plass!

Berget blei flytta fra benken inn i maskina, maskina blei full, og vi starta dyret.

Æ gikk der og skula på golvet.. livredd førr å få våte føtter igjen!
Mirakel skjer..
Der e ingen våte flekka, oppvasken vart rein og æ har funne benken og ovn igjen.
Det som skremme mæ no e at æ VET at steikovn
må byttes. Og just no e det ikke plass under bjørka.

Livet e.. en ryddig kjøkkenbenk.

Bannskap og nødskrik

Camping.
Ut på tur, aldri sur.
Det har vært endel camping- tura de siste åran.
Med telt, båt, stang, ja, dokker vet.
Alt man behøve førr ei helg.

Vi starta i det små, med telt og liggeunderlag.
BIG MISTAKE!
 Dennan kroppen kreve ett minimum av oppblåst madrass kan æ bærre fortelle!
Vel, vi vet alle at når man e sånn ute på camping, så kan det bli småkjølig utpå kveldan, ikke sant?

No e det sånn at kroppen min e ikke utstyrt med varmekabla riktig overalt.
Og den delen som e minst varm, ja, det e den delen av kroppen som æ sitt på..
Så som regel e akterskottet kaldt, på grensa tell iskaldt.
Og sia den delen av kroppen har vokst proposjonalt med resten, så sitt æ forsåvidt ganske mjukt.. men ikke spesielt varmt.

Som regel så e vel æ den som først krype tell sengs, også når vi e på tur.
Vakkergubben har da i nån år levd i villfarelsen av at om æ legg mæ først, ja da e det varmt når han kommer under teppan.
Not....
I flere år så har æ no fått høre skrik, grynt og bannskap hver eneste gang han kom i seng, samt ei lengre regla om iskalde campingarsel, og manko på blodomløp..
Det va ca hver einaste telttur at skrikan hannes vekte opp det lokale dyrelivet.

No har vi skaffa oss en camp-let, en genistrek av en dansk combicamp.
To soveavdelinga, oppholdsrom, kjøkkendel, og hele greia veie bare 240 kilo.
Genialt!
Så i fjor sommar sku vi tell Norge på ferie.
Vi kjørte opp tell Boden og plukka på oss en unge, og så videre mot Skibotn.

Førr å gjøre ei laaang historia kort, vi kom fram seint på kveld, satte opp campleten, og sovna.
Dagen etterpå derimot...

Vi båla, vi fiska, vi kosa oss.. hilsa på en sønn, handla og åt.

Så blei det kveld.
Og min vane tro så hoppa æ i seng først.
Varm og god så låg æ å kroa mæ under dyna, og ante fred og ingen fare.
Då kom vakkergubben!
Og opp etter ryggtavla og mitt varme campingarsel kom det en IIISKALD kropp!!
Æ sverge, skriket mitt utløste minst ett skred oppi fjellan!

Og i soveavdelig 2 hørte æ latterhylan på ungen!
Æ svor, bantes, skreik, og æ trur æ gråt litt også..
 En nordnorsk sommer ved havet e normalt full av måseskrik og lyda, ikke sant?

Den natta va det ikke en einaste måse som ga lyd fra sæ.. tellogmed mygga va stille!
Æ vet enno ikke om skakinga attmed mæ va gubben som flira, eller om han fraus.
Nåkka si mæ at det va førstnevnte..

Livet e,   også ei kald ræv!

Gardinstup og brilla

Tja.
Det e onsdag, sei dem.
Og mens æ venta på at klokka ska bi såpass at æ kan fær på jobb, ja da sitt man å kjenne etter korrsn man har det.
Sånn kroppslig meine æ.

Æ har en fot.
Som æ kjenne at æ har.
Og æ vet godt kofførr..

No ska det seies at akkorat den foten har fått sæ nån trøkka oppigjønna åran.
Sist va vel førr omtrent ett år sia.
Og han værke fremdeles..

Altså, vi har to etasja.
Og trappa ned e det en sånn fin sving på.
Og når man kommer ned trappa så e det ett vindu på venstre sia..

Så va det da en vakker dag at æ fant ut at det va jo ypperlig å bare ta med sæ gardinan når man kom ned trappa, passe høyde og man slapp stola og gardintrappe og anna tull, ikke sant?
Her sku det byttes gardina!

problemet va bare det at æ burde ha fått skifta ut brillan førr æ starta.
I lengre tid så hadde æ slitt med at æ såg liksom ikke de nederste trinnan når æ sku ned der..
Så der kom æ da, i fint driv ned trappa, nappa tak i gardinstanga og sku elegant vippe dem av festan og få med mæ gardinan på ned turen...

Jadda.
Nevnte æ at æ såg litt dårlig??
Gardinan løsna bare på ei sia, de va tung så æ tok overbalanse, og æ tok det store stupet rett i golvet!
Æ trudde æ va på nederste trinnet.. det va enno tre trinn igjen..

Så der låg æ da.
Stønna, stånka, ønka mæ, og sleit litt med pusten.
Mens æ va lekkert inndrapert i gardina og stenger...

Foten såg ikke bra ut etterpå.

Og æ fant ut at NO måtte æ tell optikern.

Ett par daga seinar hinka æ inn tell optikern og klaga på synet.
En liten halvtime seinar så kom dommen...

Optikern ser på mæ med ett alvorlig blikk og førkynne at:
"Enten må du kjøpe dæ nye brilla, eller så må du kjøpe dæ ett hus uten trapp"

Det vart nye brilla.

Livet e.. full fart i trappe!

Æ har fått drypp!

Jadda..
En fridag..
En sånn dag der æ sku vaske litt klea,
Og vaske litt gulv.
Og virkelig shine kjøkkenet...
Her sku det bli rent og pent!
Så etter å ha vinka vakkergubben ut av døra så samla æ sammen koppa og rot oppe  og tassa ned i kjøkkenet.
Puh, gammal husmor, det her ska vel gå fort!
Tenkte æ!
I min uendelige visdom.
Jaaauu skit...

Først så ladda man alle koppa inn i oppvaskmaskina, mens man ringte dattra på facetime
(multitasking)
mens man ladda kaffetraktern.
So far so good...
Så prata man mere med datter og barnebarn mens man vaska førr hand diverse gryta og bolla og fat som ikke fikk plass i oppvaskmaskina.
Og vaskemaskina blei starta opp, kaffetraktern  sang, æ va på kanonbra humør og spøka om å legge resten av koppan i vaskemaskin så æ fikk tatt alt samtidig.
Æ trur førbanne mæ at oppvaskmaskin hørte mæ..

Æ trur også han blei førbanna.
SKITFØRBANNA!

Førr i neste nu så begynte æ å bli våt på føttern..
Ikke bare sånn lett duggvåt etter vannsplash under oppvasken, nei, skikkelig søkkblaut!
Og vannet rant fram på golvet... og maskina knurra tell mæ!
Ka gjør man??
Jo, man spring galning etter kluta, håndduka og alt som ligna førr å få opp vatnet.

Oppi alt så skrudde æ av maskina, men han knurra enno åt mæ!
Då sku han tømme ut vatn,. Møkkadyret!
Då gikk han fra knurring tell å snerre.
Har dokker hørt en forbanna rottweiler nån gång??
Der va lyden..

Der gikk æ å plaska i vatn, mens den snusførrnuftige dattra mi ber mæ om å:
Slapp av, mamma, ikke stress...

Lett førr ho å si som ikke sto og plaska på golvet! Med en illsint oppvaskmaskin som glefst
etter mæ!

Kaffetraktern hadde hvertfall vett å holde kjeft og slutte med sangen, han blunka med ett grønt øye tell mæ og lot mæ vite at kaffen va ferdig!
Har nån av dokker nån gång blitt stressa av en kaffetrakter som hadde gjort det han sku??
Ikke det nei???
Det e mulig å bli stressa av sånt kan æ bærre informere om!!

10 hånduka, 2 matte og nån duka seinar så va det meste av vatnet tørka opp, og blodåran mine såg ikke lengre ut som hurtigrutetrossan.
De va nede på størrelse med flaggstanglinan.

Æ henta mæ en kaffekopp, litt kaffe og ramla ned attmed kjøkkenbordet.

Dattra mi va fortsatt på facetime..
Og mens æ klaga om at æ kom tell å gå konkurs på all elektrisk som må byttes ut så si ho:
det går bra, du har ikke fått hjerneblødning, drypp eller hjerteinfarkt.

Mitt svar va ett automatisk: Nei, æ har fått vått golv!

Oppvaskmaskinhelvetet står ute no under ei bjørk..
Og æ vaske koppan førr hand foreløbig!!


Livet e... drypp og våte føtter.

Litt varme på soverommet

Snike mæ inn her på bloggen...
No e det så lenge sia at man huska knapt hverken passord eller nå anna..
Dement?

Etter så pass lang tid uten å skrive så e æ litt rusten i både fingra og hode.
Og etter å ha jobba med de " godt voksne" i nån år så har det nok smitta litt over, altså å være litt glømsk.

Det e fredag, og snart jobb.
Ei lang arbeidshelg ligg framførr mæ,
La en ting bare vær sagt, ei lang arbeidshelg i Sverige e nåkka helt anna enn ei i Norge.
Både lørdag og søndag inneholde ei vakt som starte 07.30 tell 17.30.
Meeen, det ligg en time matpause inni der. En som tilbringes med ræva godt planta i en stol med føttern på en krakk!

Æ fortalte om ho som lura på om dem hadde slæppt laus mæ..

i dag kan æ jo førtelle om han som fraus.
Rommet hannes va kaldt, nån hadde vaska kofta hannes i førr varmt vatn så den hadde krympa i arman.. IKKE BRA!
Gubben va arg....
Så æ fikk overtalt han tell å komme ut i matsalen, der det va litt varmar.
Og der satt æ da, på rullatorn hannes og grubla på korrsan æ sku hjelpe han da...

Og så såg æ lyset!
Han hadde en sånn oljeradiator ståan inne hos sæ, så æ tassa inn på rommet hannes, skrudde opp den ganske høgt, skrudde opp de andre radiatoran på full geiping, og venta tell æ kunne kjenne varmen kom krypanes.

Då gikk æ tellbake tell gubben, satte mæ på rullatorn hannes igjen og si tell han at:
NO har æ fiksa varmen inne på rommet ditt!

Det va då gubben retta på ryggen, såg sæ rundt i matsalen med store lysblå øya, og så si han:

Det e førr jævlig.... at man ska være nødt tell å importere nordmenn førr å få det varmt på soverommet!!


Livet e... litt varme?

Full panikk, eller stikke hodet i sanda?

Man kan jo velge sjøl?
Eller?
Geipen heng nede på valk 7.
Sånn ca.
Samtidig så har æ valgt å stikke hodet i sanda..
Hvertfall litt.
Eller, æ kan la være å få auan full av sand, og heller putte fingran i øran og synge høyt! !Æ trur æ går førr den...
Æ kan velge å få panikk også!
Kul i ett bryst...

Så der sitte man da..
Skrekktanka om kreft, stråling, redsel førr å faktisk være "sjuk", eller å stikke en finger i jorda, og innse at det e nok ikke så farlig som man trur.
Eller?
Har ikke vi alle hatt de øyeblikkan der vi faktisk trur at vi e skikkelig ute på tynn is, førr så å ile tell en lege som ser på oss med ett overbæranes blikk og si at: Lille venn, det feile dæ ikke en skjit..
Og så sitt man der da, og føle sæ som verdens verste hypokonder.
Æ har hatt den følelsen ett par ganga.
Inn på sykehus i bæbu-bilen, og så finn dem ingenting.


Så en ting e altså bra sikkert, her lar æ valget om å putte fingran i øran og synge høyt få overtaket.
Ei stund hvertfall..
Jada, æ skal gå tell legen...
Om kulen vokse mer..
Eller om den begynne å gjøre vondt..
Æ skal hvertfall gå tell lege når æ kommer tell Norge.
Trur æ..
Om ikke anna så e det greit å skylde på panikkangst og ett snev av hypokonderi om æ vente tell da.

I dag?
I dag så skal æ la tankan få kretse om andre ting resten av dagen.
Kanskje får æ storgjedda på kroken, kanskje får æ ingenting.

Livet e..
fingra i øran...