En tur "heim" tell Troms

Det va sånn det føltes.
I fra æ starta oppover, mens æ gleda mæ tell å se endel av "mine" og tell æ dro sørover igjen.
Mens æ satt i bilen på tur nedover mot salten, så reflekterte æ endel over opplevelsan der nord.
Uten at æ e blitt helt gal, så føltes det som å komme heim, på en måte..
Æ gikk fra klem tell klem, fra smil tell smil, fra den ene goe stunda tell den andre.
Tell og med hunda som ikke har sett mæ på ett år tok helt av, og bare ville kose.
Jo, æ va på en måte heime.
Fjellan va kjent, veian va kjent, fjesan va kjent, og det å finne frem va aldri ett problem.
Men æ følte veldig på det å ikke rekke over alle æ så gjerna sku ha sett..

Dog, det va avslappa, det va så lite stressfylt som mulig, det va godt.
En kaffekopp her, en kaffekopp der, goe samtala, samvær med menneska man e oppriktig gla i, det kan ikke bli bedre.
Da va det ikke så nøye om det silregna, om ikke temperaturen kravla sæ over 14 grader, om det va skya som hang nede på nesen.
Goe venna e viktigere enn godt vær!
Uansett om æ satt i bilen og va på vei tell nån, eller om æ hadde ett anna ærend, så va æ aldri aleina.
Meldinga tikka inn, telefon ringte stadig på dagtid.
Og æ fikk mæ en skikkelig god-kveld med god-jentan på bardufoss..
Førr å være ærlig, så fikk æ flere.
Og no, ett år etter at æ fløtta fra Troms, så skjønne æ fortsatt kofførr æ e så gla i så mange der nord.

Det blei mye god mat.
Sånn veldig mye god mat.
Det e ikke tell å legge skjul på at det første æ gjorde der nord va å dra på gammel-jobben, og spise pizza.
Å salighet...
og det siste "utemåltidet" va på senjastua..
Æ drømme enno om den maten..
Når da selskapet e ei dame som e verdt å bruke tia si på, ei som dele tanka, tid, hus, ho dele på hele sæ, da e det ikke så greit å finne ordan bestandig.
Kaffebesøk hos en god venn.. kaffe og nybakte kanelsnurra, og gleden av å få møte ho han skal dele livet med.
Det også va inderlig godt.
Æ skjønne at han e gla i ho, og kofførr. :)

Og heimoverdagen..
Der frokosten sto på bordet oppi målselv, de gullegoe ungan som satt ilag med oss og spiste, mens replikkan hagla, og latterkulan kom som perla på ei snor.
Man kan ikke anna enn å takke førr sæ, takke førr at alle har tatt så godt imot mæ, takke førr at æ får være gla i folket der nord.
Holman under Gisundbrua viste fram strandsia si, sjøl kråka kraksa vennlig.
Æ syns det e greit at "storshoppinga" mi på Amfi på Finnsnes endte opp med en milkshake og ei lita flaske dusj-såpe.. dem blei ikke rik på mæ den dagen.
Men Finnsnesvannet låg der, med øya si full av fuggel, og fontena va på, og det blei en "fjelltur" på lodestripa..
Jo, æ va nok på mange måta en tur "heime".
Og en stor del av hjertet mitt e der nord.
Man må ha vært der førr å forstå..
Æ kommer tellbake. En dag..