En velsigna fredag

på alle mulige måta..
Æ har en mistanke om at nån har ei styring, nån har laga denne dagen sånn som han e.
Det e nesten ikke ett vindpust ute, en forholdsvis grei temperatur, og æ lade opp tell ei lang vakt på jobb.
Og æ glede mæ...
De siste kveldan har vært så fin her nede, sjøl om det e begynt å bli mørkt.
Blikkstille hav, vindstille, og en kveld fikk æ oppleve sang fra ei av hyttan..
Som ei statua blei æ ståanes å lytte, og så stille va det at æ hørte teksten sjøl d va ett stykke unna.
De nære ting..
I dag, på en sånn fredag som vi har, så kan det være greit å holde beina på jorda og huske de nære tingan.

Det e så mye æ ønske mæ, men ikke av materielle ting.
Æ håpe på godt vær, ønske mæ at det meste skal gå greit på jobb, æ ønske mæ nån kvelda med varme.
Gofølelsen fra i går heng nok igjen, gleden va stor over en sønn som klarte lappen.
Æ ønske at de som e rundt mæ skal ha det bra, æ ønske alt godt førr mine..

Skogkanten her nede har pynta sæ med geitrams, og mjødurt..
Veikantan pynte sæ med reinfann, rødkløver og ryllik..
Og uten å forhaste sæ så kommer høsten siganes innpå oss.
Gåsa e kommet, ho beite på markan rundtomkring, og småfuglan e begynt å samle sæ i flokka.
Terna e meir sjelden å se, sjøl måsen skrik mindre.
Tidlig-høststilla..
Skogen e enno grønn, men med ett svakt skjær av brunt, så svakt at man bare såvidt ane det..

I år ser æ også frem mot høste på grunn av nye omgivelsa, æ må lære denne lille biten av landet også å kjenne, til og med på høsten.
Høsten kan være vakker, sjøl om den ikke e mi årstid.
Æ må se om fjeset i berget forandre sæ med årstia.
På ei bergflate over jobb har æ oppdaga ett ansikt i berget, ei apekatt..
Kanskje e det den som skue ut over gildeskål og ser mest bekymra ut av oss to, æ glede mæ når været e så bra at vi har utsikt.
Velsignelsen over helsa, været og pågangsmotet må æ bare takke førr, og æ sende den takken opp og ut der den no måtte høre hjemme.
Pulsen har hviletempo akkurat no..
Livet e
og i dag e livet velsigna.