Gratulere med dagen.. søster

20 mars 2013.
Æ huske 20 mars 1973.
Da va æ plutselig storesøster.
Det e 40 år siden.
Og i dag vil æ bare kveles..
Æ kjenne på en klump i halsen som ligg der hele tia, æ kjente den begynte å forme sæ i går kveld, den e blitt større iløpet av natta.
Humøret e som en regnvåt junidag, småkald, søkkvåt og med skylaget henganes nede på nesen.
Nei, i dag får æ ikke gjort stort.
I dag klare æ ikke engang å leite etter de tingan som vanligvis får mæ i godt humør.
I dag forbeholde æ mæ retten tell å stenge verden ute og være i kjellern.

Æ e sliten i dag..
sliten av å ikke få puste dypt nok, sliten av å kjenne på det som gjør vondt.
Jada, æ vet..
Det e mange som har det sånn, det e mange som har det verre, det e mange som slit i dag også..
Og jada, æ vet at resten av verden tenke at: "skal ho aldri bli ferdig med den sutringa".
Nei, ho skal ikke det!
I dag skal ho ha lov tell å få kjenne på det som e grått og mørkt og tungt, nemlig!
Æ e bare ett menneske, ei lita sjel i en stor verden, ett lite atom i den enorme sammenhengen..
Og det lille atomet som hete Eva vil ikke leke med de andre atoman i dag.

Æ tenke på en bror æ har, som har det like førr jævlig i dag, ei mor som slit enda verre, en familie som også har det tungt.
Det suse i trærne her ute..
Ett mollstemt vindtrekk, som passe tell det lille som e av sol-lys her ute.
Ikke engang sola varme, eller skape lys.
Der det fins en skygge må det finnes lys..
Ikke i dag.
Æ står i den store skyggen, der det e mørkgrått, og kaldt.
Ikke finn æ poesien i en vår, ikke finn æ tonan i det æ ser, ikke orke æ leite etter det heller.
Gi meg handa di ven.. den surre i hodet mitt..
Gi meg handa di ven, når det mørknar..
Sliten..
Lita, sliten, og litt redd førr å stå i skyggen, i mørket.. barndommens mørkeredsel føltes sånn, huske æ.

Livet e..
også i kalde skygga og med korte pust.