Gammelfar, skal vi søndage??

Her sett æ...
Og skriv tell dæ igjen..
Dennan gangen så har æ ikke tenkt hverken å gnåle eller å mase på dæ.
Kanskje du har løst å slappe litt av siden det e søndag??
Det står jo i bruksanvisninga at på den 7 dagen så kvila du..
Det må jo egentlig være litt bakvendt da at det e på den dagen at folk går i kirka?
Egentlig så burde dem vel ha gjort det på lørdagen førr eksempel, så kunne du ha fått slappa av på søndagen du også?

Her e det en rolig dag, det søndages..
Man sitt her og e takknemlig førr så mangt, og førr så mange.
Takknemligheta e stor førr alle de små tingan som glede, og desto større førr de store tingan æ har fått.
Det hende sæ at æ trur brøstkassen skal revne av glede, så takknemlig e æ.
Æ va ikke like blid når betennelsen slo ut i armen, men du verden så takknemlig æ va når det gikk over det verste.

Takknemligheta e også stor førr å ha fått så mange æ får være glad i, dem e mange..
Og førr familie..
Alle si de har verdens beste familie, æ e ikke nå unntak.
Dem e verdens beste...
Dessuten så e takknemligheta stor førr at æ får muligheta tell å være takknemlig.
At man blei såpass vidsynt at man ser ka man ska takke førr..
Det e mye å takke førr..
Veldig mye.

Det nytte vel lite å spørre om du vil ha litt kaffe, men æ kan ta en kopp førr dæ også.
Det fine været du har ordna oss må egentlig nytes, og at det e kort vei tell familien utnyttes.
De neste dagan ser æ frem tell å få jårre litt med modern og co, sia du har ordna det sånn at det e mulig.
Æ telle hver eneste lille ting som æ kan takke førr, og glede mæ over, og den største gleden æ har,takka æ ekstra førr.
Du må ha humra godt i skjegget i det siste..

I morra håpa æ på småsei tell middag... ho mamma si det blir kokt småsei.. og æ e takknemlig førr munnfulla av mat som smake sommar og himmel.
Der e sikkert nån bita te dæ også..:)

Barndomsmaten

Æ har laga barndomsmat i dag.
Æ oppdaga at det minka på brødan her, så æ va nødt å bake.
Og etter endel klabb og babb har æ funne måten å bake med ei arm som egna sæ.
Og når brødformen va vakkert og pyntelig fylt med brøddeig i passe mengde så oppdaga æ at det blei akkurat nok deig igjen te å lage nån klappatøtte.
Eller gångkake.. eller klappkake som nån si.

Man tar da den lille deigresten man har, og klappa tell ei lita rund kaka, som man steike direkte på plata på ovn på svak varme.
Æ har vært vant med at dem spises med smør og sirup på, andre sverge tell sukker, eller ost, eller syltetøy.
Det innrømmes elegant at førr ett lite øyeblikk så va æ lita igjen, lukta av glovarm nystekt klappatøtt med smør og sirup på va himmelsk..
Og æ huska ho bestemor brukte å lage sånne om sommarn, stekt på ovn på kjøkkenet.
Ho fyra forsiktig med ved og stekte dem gjerna på vedovn, ho sa de smakte bedre da.

Ho hadde nok rett i det, men i tillegg så fikk vi dem med nåkka som æ ikke får i dag lenger,
vi fikk dem med heimlaga smør.
Smør ho hadde laga sjøl.
Og kjernemelka brukte ho i brødan.
Æ love dokker, DET va himmel i hver munnfull!
Det va nok ikke bare litt deigresta ho brukte ho Bestemor, det brukte å ligge en stabel på benken.
En av de tingan æ gleda mæ tell hver sommer va å komme dit å få sånne ting.

Ho mamma laga god mat, ho hadde sine spesialiteta som tell og med i dag får mæ tell å sikle med tanken.
Men gångkaken tell ho Bestemor va nåkka førr sæ sjøl.
Nystekt på vedovn, med smør og sirup på...
Dagens utgave va god, men dog en bleik kopi av dem æ fikk som unge.
Det e mye mat fra barndommen som får en stakkar tell å glise salig,
en deigrest stekt på plata på ovn har gitt dennan dagen ett gyldent skjær.
At det står 6 nystekte brød på ovn va egentlig bare en bonus.

Takk og pris at æ hadde sirup si æ bare..

Så va vi der igjen..

Det e nemlig fredag..
Og helga har såvidt starta i skrivanes stund.
Nån skal på fjelltur, nån skal på ferie, nån skal på byen, og nån skal ingenting..
Og så e det nån som bare prøve å ta en dag om gangen.

Æ fant ut at æ sku ut og breie mæ litt på plena og gruble litt, om ka æ sku blogge om i dag..
Så med pleddet under armen og godt mot rusla æ ut..
Og blei bare ligganes der..
Det va ei heller dårlig inspirasjonskilda det der, det einaste som skjedde va at måsen skreik te mæ... Han e enno ikke vant tell mæ, så han skrik når han ser mæ.
Dem satt to stykka på taket og kikka på mæ, hadde litt "small-talk" sæ imellom, og skreik mot mæ.
Småfuglan jaga inn og ut av krattet, på jakt etter insekta.
Og da slo det mæ, hm.. en av de tingan æ har lært der oppe i troms e at det fins kun tre sorta fuggel.
Det e pipp-pipp, gakk-gakk, og ørn!

Alt av fugla kan deles inn i de tre kategorian..
Svøm dem, så e det gakk gakk.. gjør dem  det ikke, så e det pipp pipp
Og et dem gakk gakk og pipp pipp, ja da e det ørn..
i morrest blei æ vekt av sjura.. ho e da en pipp pipp... måsen som skreik mot mæ e en gakk gakk...
Ørn??? vel, æ såg mæ i speilet..

Det har vært ett nydelig vær i dag, like bra som i går..
Måtte det bare vare tell jul!

La håpet ta sorgen i handa

Dagen e på mange måta over.
En dag som mange har grua sæ tell.
Dagen da vi sku følge han Henrik de siste stegan på veien.
Og vi va mange.. veldig mange.
Ei stund før vi gikk inn så satt æ ute og reflekterte litt over det forholdet æ har tell kirka vårres,
den har fulgt familien i tykt og tynt, i glede og i sorg..
Og sjøl om det har vært mange virkelig tunge stunde der inne, så har det vært glede også.. og håp.
I bunn og grunn så e den ett godt hus å være i, sjøl når det e tungt.

I dag va den ramma om en tung dag, det e hardt å følge unge menneska den veien.
Kirka va fylt opp fullstendig av familie, og venna.
Vi va alle der av samme grunn, og på grunn av det samme mennesket, han Henrik.
Gledesspreder, humørfylt, snill, engasjert, lun, smilanes, og fartsfylt.
Det e klart at ett sånt menneske sætte spor etter sæ, på mange måta, og hos mange menneska.
Og det si litt om det mennesket han va når presten felle tåra under en tale..
Ho Elin-prest holdt en tale som sa nokka tell mange, og det va mange som felte tåra med ho under den.

"og til sist står de der, disse tre
Tro, håp, og kjærlighet
Men størst blandt dem er kjærligheten..."

Vi e mange som e kommet langt når vi lar håpet ta sorgen i handa..
Det e da vi klare å se framover.
No kan du kvile dæ Henrik, tankan dine har slått rot mange plassa, la de andre jobbe litt denne gangen.
Siden du e den du e, så hadde du nok flirt litt og sagt: Ok, da chille æ litt med vårherre imens"..
Og tanken din e fri...

vi går ilag...

Vi går ilag..
Ikke foran eller bak, men ilag..
Vi ser de samme tingan, vi har ofte de samme tankan , sjøl om dem kommer ut litt forskjellig.

Vi går veian i lag.
Og vi går uttaførr veian ilag.
Vi tar av oss skoen og går bærføtt, og hjelpes heller tell der det e ondt å gå.
Vi skal lære å kjenne hverandre..
Og vi veit at vi blir aldri utlært.
Du har ett liv i blikket, der e mye som lyse opp, du har gleden der..
Refleksjonan ligg der førr den som vil se, førr den som får lov å se.

Vi ska kjenne på gleden, vi skal kjenne på slitet, vi skal dele det også.
Og vi skal gå gjennom dagen ilag..

Rydding?

På en måte så rydde æ..
Egentlig så e vel det nåkka de fleste gjør, støtt og stadig.
Men det året her har vært ett utprega "rydde-år".
Ikke bokstavelig talt, normal rydding høre til hverdagen og dagliglivet, og e vel en dyd av nødvendighet førr oss som kanskje ikke e av de mest ryddige..
Men dette året har det vært mye rydding i hodet, mye rydding førr å få ting på plass, om ikke anna så midlertidig.
Og det har vært mye rydding i egne tankemønster, og det e sånn fremdeles.
Æ ser sjøl at æ må rydde opp i ting, lære mæ å gjøre ting på en anna måte førr at livet skal fungere lettere.

Og som vi alle vet, skal man få gjort ting skikkelig må man grave sæ ned tell bunn, og ta det derfra.
Det dukke stadig opp ting fra tidligere som må ryddes opp i, og det dukke opp menneska æ må ha en samtale med.
Kanskje e det ikke bare min egen rydding som står på agendaen, av og til e man en del av andre sin ryddesjau.
Det som e sikkert e at det blir bedre etterpå..
Så lenge man legg ting på plass..

I natt blei æ ligganes ei stund å tenke, på ting som har forma livet og forma den æ blei..
Og sjøl om ting av å til faktisk har vært temmelig smertefullt, så har det vært av det gode te slutt.
No rydde æ, og flira..
Æ kvitta mæ med rot, og gjør det med ett smil.
Så lenge æ fikk beholde humøret, og ett forholdsvis godt hjerte så har æ endt opp med å være ganske så fornøyd.
Kanskje hadde man blitt ett helt anna menneske uten alle de lærepengan som kom?
I stedet så blei skinnet litt seigar, pågangsmotet større, humoren fikk overtaket, og empatien fikk gro sæ skikkelig fast.
Det e ikke så mange æ virkelig mislike her i verden..
Mye på grunn av at æ vet at man e ikke perfekt sjøl, og at tanken alltid ligg der om at man ikke har vært så snill og perfekt sjøl oppigjennom åran.
Der kommer den biten med å kaste den første stein inn..

På mange måta så kan æ takke førr alle sår i skinnet, alle øyeblikkan som ikke va nåkka god, førr de har gjort nytta si.
Og gjort det lettere å rydde.
Enno e det lenge igjen tell det e strøkent, der har æ vel innsett at det blir æ neppe å få oppleve.
Det blir nok bra tell slutt..

Alder e bare ett tall

Det e det æ bruke å si..
Og antagelig så si æ det mest førr å trøste mæ sjøl i perioda.
Æ va ute en liten tur i går på byen, og møtte endel menneska æ ikke har sett på årevis, nån har æ ikke sett på hvertfall 10 år, mens nån e det bare 6-7 år siden æ såg.
Og det slo mæ dær æ satt at alder e virkelig bærre ett tall, en av dem æ møtte har holdt sæ uhyggelig bra.
Han såg likedan ut som førr 10 år siden, og hadde like god klem.
Vi har en stående avtale om å ta en kaffe ilag.. en vakker dag.

Nån av de æ møtte har fått litt flere fartsstripe rundt øyan, og pynteliste rundt midjen.
Akkurat sånn som æ har.
Men uansett så va det like godt å få en klem, og like godt å se dem, og som ho sa, "no kan vi stresse litt mindre, førr du drar ikke igjen om en dag eller to".
Vi rekke å ta en kopp kaffe seinere, en dag det e litt roligere rundt oss.
Det e enda mange æ ikke har møtt, mange æ glede mæ tell å treffe igjen, og no har æ tid tell det.
Og det e godt..

I helga som kommer så sku æ egentlig ha vært på Nannestad i en bursdag.
Ho har litt panikk trur æ, bursdagsbarnet, , førr å snart bikke over på 4-tallet.
Prøv å gjett om æ har knurra der.. som fylle 45 sjøl snart!
Alder e bare ett tall, det e ingen forskjell på å fylle 40, eller om du fylle 30 eller 50.
Det fine med å bli mer voksen e at man lære å legge liv te åran, ikke år tell livet.
Prioriteringan blir annerledes, og man skifta syn på endel ting , blandt anna ka som egentlig e viktig.
Kor mange år man har på baken e vel ikke så relevant lenger heller.

Det e å håpe at plutselig ting kan ordne sæ, det hadde vært utrulig arti å kunna dratt nedover, og håpet e det enda.
Det nytte ikke å se mørkt på ting.
Sola stråle ute, 1 august e en fantastisk dag i så måte, og, ja, det e favorittdagen min i uka..
Det kan virke som om akkurat det ikke vil forandre sæ.
Mandaga e goe daga har æ skrevve her inne før, og det gjelde enda.
Og alder e bare ett tall..
Så lenge man huske å legge liv te åran.