La håpet ta sorgen i handa

Dagen e på mange måta over.
En dag som mange har grua sæ tell.
Dagen da vi sku følge han Henrik de siste stegan på veien.
Og vi va mange.. veldig mange.
Ei stund før vi gikk inn så satt æ ute og reflekterte litt over det forholdet æ har tell kirka vårres,
den har fulgt familien i tykt og tynt, i glede og i sorg..
Og sjøl om det har vært mange virkelig tunge stunde der inne, så har det vært glede også.. og håp.
I bunn og grunn så e den ett godt hus å være i, sjøl når det e tungt.

I dag va den ramma om en tung dag, det e hardt å følge unge menneska den veien.
Kirka va fylt opp fullstendig av familie, og venna.
Vi va alle der av samme grunn, og på grunn av det samme mennesket, han Henrik.
Gledesspreder, humørfylt, snill, engasjert, lun, smilanes, og fartsfylt.
Det e klart at ett sånt menneske sætte spor etter sæ, på mange måta, og hos mange menneska.
Og det si litt om det mennesket han va når presten felle tåra under en tale..
Ho Elin-prest holdt en tale som sa nokka tell mange, og det va mange som felte tåra med ho under den.

"og til sist står de der, disse tre
Tro, håp, og kjærlighet
Men størst blandt dem er kjærligheten..."

Vi e mange som e kommet langt når vi lar håpet ta sorgen i handa..
Det e da vi klare å se framover.
No kan du kvile dæ Henrik, tankan dine har slått rot mange plassa, la de andre jobbe litt denne gangen.
Siden du e den du e, så hadde du nok flirt litt og sagt: Ok, da chille æ litt med vårherre imens"..
Og tanken din e fri...