Fredagen på tastaturet

Det blir en sånn dag igjen..
Figuren plaga mæ...
Og dagen kommer tell å ende med at æ skriv.
Æ bare vet det.
Makan tell greie!
En figur som i utgangspunktet e ett produkt av min fantasi plaga vettet av mæ!

Det som sku være en trivelig tur tell reservebror min førr å være hundevakt, vel, det blir mer.
Laptopen blir med.
Hvis det her e det dem kalle førr inspirasjon, så kan æ fortelle at det kan være ei plaga.
Man lukke igjen auan, og ser filmen.
Så åpne man auan, og ser fortsatt filmen om det som bare må skrives ned.
Sjurungen hoppe uttafør stuevinduet mitt, og førr å være på den sikre sia så banka han på vinduet mitt og titta inn!
Ei klar melding om at: "skriv om oss!!!!
Han Smutt, Sjurungen, og han Kåre Elg.. blandt andre.

Mentalt e æ ikke engang her, ikke i dag.
Men en skogsnisse har tatt fullstendig over, og førr en gangs skyld bare må æ følge etter han.
Se ka han gjør, se ka som skjer, og æ e nødt å skrive det ned.
Turen opp tell Tverlandet går midt gjennom området der denne figuren bor, og vårherre veit ka æ får se mens æ kjøre.
Antagelig han Kåre Elg, sånn bærre at æ ikke skal glømme mæ av!
Æ sku ha vært i en helt anna landsdel i dag, men e nødt førr å holde mæ ved teltan.
Da får det bare bli sånn da..
Det hende sæ at æ begynne å lure på ka Troms har gjort med hodet mitt, ka e det i vannet på Senja?
Det kryr av flinke folk der oppe, kunstnera med ord, eller tona..
Dem male med farga, ord og musikk på den øya.
Kanskje bære Norges nest største øy navnet sitt med rette?  "Eventyr-øya"..
Nåkka må det være..

Æ treng dæ!

Ikke sånn at det e helt desperat, men ett jevnt behov.
Du evne å se.
Du kan høre det æ si når æ e stille.
Når livet har snurra litt førr fort og æ gjømme mæ i en timeout, da slepp æ de store og lange forklaringan.
Du si ikke bestandig så mye, men det lille du si e som regel nok.

Æ treng visdommen din når æ føle mæ litt dum.
Du evne å forklare på en enkel måte.
Du ser kor det e æ ramle ut, og du lose mæ frem..
Du ser ikke sjøl kor mye visdom du egentlig har, gjør du vel?
Æ treng evnen din tell å se med nye øya, se fra en anna vinkel når æ står fast.

Når æ har rota mæ inn i nån tanka som stenge førr det store vidsynet, så vise du mæ veien ut.
Du, med det store hjertet, skjønne kanskje ikke sjøl korr stort det egentlig e?
Skjønne du at du har den store evnen?
Den viktigste?
Evnen til å gjøre andre til ett bedre menneske?
Du gjør mæ til ett bedre menneske..

Hver eneste dag får æ ett nytt bevis på ka som bor i dæ, ka som driv dæ.
Kjærligheta tell menneska.
Din evne tell å se førrbi det ytre, tell å se det som bor inni andre.
Du lære mæ det, uten at du egentlig tenke over et sjøl.
Du har nåkka av det største og vakreste hjertet æ nån gang har sett i ett menneske.
Ett hjertelag som veldig mange hadde trengt ett snev av..

Æ treng dæ, som los i livet..
Tankan dine om ka som bor i folk, tankan dine om vidsynet, at du ikke gir opp andre.
De tankan treng også æ, når æ står fast i gamle mønster, gamle meininga.
Livet e.. æ har sagt det før, men du vise mæ også kofførr.
Når æ snuble, så får æ ei hand å holde i.
Og når det e mørkt, så tenne du lysan.

Du gir styrke, pågangsmot, glede, og æ e ikke så sikker på om du vet det sjøl engang.
Det e varmt der du e, varmt og lyst.
Du har hender som holde fast, arma som holde rundt, som holde oppe.
Du boble over av humor, av hjertelag, av varme.
Synsranda mi e blitt så stor på grunn av dæ.. og av det.
Ja, æ treng dæ..
For å beholde vidsyn, førr å kunne bli ett bedre menneske så treng æ dæ.
Sjøl om æ har lysan, så e det du som tenne dem.

Ettertanken..

Etterpåklokskapen e den største klokskapen si dem..
Kanskje e ettertanken like viktig.
Når man får tenkt over ting, får tygd litt på det, uansett ka det e.
Æ gruble..
Men uten å gruble mæ nedover.
Æ gruble mæ framover.
På mange måta så blir det som å sitte i en robåt, på stille hav, og bare ta nån åretak av og tell.
Akkurat nok tell å ikke bli ligganes stille.

Når de store bølgan har lagt sæ, så kan man ro sånn.
De siste åran har vært sånn, med mye bølga, og nån har vært ganske stor.
Likevel har båten holdt.
Kanskje e den sammenligninga litt typisk førr oss som kommer fra kysten?
Vi starte livet med å sette ut båten, lære oss å ro, og så legg vi ut fra land.
Vi håpa på at båten bær hele veien, tell den dagen vi høre båten skura mot land,
og vi vet at no e det på tide å legg åran inn i båten, og få han på land.
Det e sjelden den samme plassen vi la ut.

Førr nån få av oss e det samme støa, samme naustet vi kvile auan på.
Det som e felles førr oss alle e at vi har fått træla i hendern, styrke tell å dra opp båten.
Og vi e blitt mer værbitt, har fått linja og fura som e livskartet vårres.
Kartet kan leses av nån få, men ikke alle lære sæ den kunsten.
Vi legg tell land, slitt, klokere, og med slitte tollpinna.
Man må kanskje være født og oppvokst ved havet førr å se det sånn,
det e muligens ei sammenligning som kun de med saltvann i åran forstår.

Æ trur visdom og ettertanken kommer med åretakan,
mens man ror inn mot land.
Det e godt båten e trutna..

Dagen med skyggedans

Tirsdag..
En ny dag, en dag i ei lang rekke av daga.
Denne tirsdagen skal få inneholde skygga som dansa.
Det fine med skyggan e at man vet at det må finnes lys ett sted som lage dem..
Og lyset kommer fram, før eller seinere.
Skyggedansen kan være like vakker som når lyset dansa, den har bare litt andre fortegn.

Sånn e det jo, lyset e konstant, det e bare ting som stenge litt her og der enkelte daga.
Og sånt blir det skygga av.
Vi kan til og med skape skyggan sjøl.
Så snart vi står ute i lyset, så vil det bli skygge en plass.

Æ står av og tell helt stille i livet, midt i lyset og kasta skygga, ser mæ rundt og ser at alt har en plass.
Æ danse med lyset, en sakte vals med livet som partner, og kjenne at den ballasten æ har i ryggsekken e den som gir mæ stødigheta som trengs.
En dans med lyset, eller en dans med skyggan, vi velge jo sjøl.
I bunn og grunn kan det være ett valg å ta når man våkne om morran,
en "lysvals" eller en skyggedans..
Den eneste som kan ta det valget e en sjøl.

I de fleste tilfellan så kan man gå inn i lyset, i varmen, gå framover.
Tell og med en kald måne kaste lys i natta.

Æ blir ikke kvitt han!

Æ har en figur i hodet.
Æ blir ikke kvitt han heller.
Det e en figur som vil ha historian sine fortalt, koste ka det koste vil.
Og æ får ikke fred førr han.
Han invadere hodet mitt, kviskra historia si i øret mitt, gir mæ ikke fred på nåkka måte.
Tell den grad at æ drømme om han.

Den siste tia så har han vært direkte plagsom, han e gått over fra å kviskre,
tell å snakke høyt.
Men hvis æ ikke snart gjør nåkka her, så blir han å rope tell mæ!
Om æ plutselig snubla i han så blir æ ikke overraska...
Figuren e ikke så stor, han e en del av det norske folke-eventyret, men tru mæ,
han e høyst levanes.
Han e langt i fra bare en sagnfigur..
I dag e han en pest og en plage, og direkte masat!

Egentlig så hadde æ planer om å gjøre nåkka anna,
 men det ser ut førr at dagen blir tilbragt attmed tastaturet ja.
Tell og med æ skjønna at æ får ikke fred før æ fortell om han.
Han e tell og med såpass spesifikk at han blanda inn alle de æ skal fortelle om, og kem æ skal
fortelle historia tell hovedsaklig.
Historia hannes skal fortelles tell ungan..
Og den skal først fortelles tell ho Emilie.
Kan det bli meir spesifikt enn det?
Det e nemlig ho som skal høre den først har han bestemt.

Æ gjer mæ.
Da vet man ka dagen blir brukt tell, nemlig å skrive om han Smutt.
Så da e det akkurat det æ må gjøre i dag.
Kanskje æ får fred etterpå....

Søndags.....?

Søndags morra?
Søndagsfred?
Søndags-elg?
Det e søndag, og oktobern e akkurat start, og mange av oss vet ka det betyr...
Elg-jakta e i gang.

Halve familien e på jakt.
Å starte en søndag med at ei melding tikke inn om at ett dyr e felt e god sort.
Det kom i bunn og grunn ei melding i går også, da var det en stor-okse som datt.
I dag ett ungdyr, okse det også.
Og matvrak som æ e så jubla æ...
Hurra, det blir elgsteik!
Og mye anna godt..

Under jakta så e det ikke så mye fornuftig å få ut av endel av slekta.
Sånn e det bare.
Og rundt omkring i det ganske land så sitt det jakt-enke..
En måned med fred og ro, eller en måned med knurring over en fraværanes gemal.
Elg-jakta e vel den tia der endel damer får oppdage at gubben prioritere nåkka anna enn familien.
Like greit, i mine aua så e det mat-auk.
Og fornuftig bruk av tia.

Antagelig erta æ på mæ endel damer, men sånn e det.
Heldigvis e det endel damer som har tatt fornuften fangen, og som e begynt å jakte dem også.
"if you cant beat them, join them"
Og kofførr ikke?
Hvis gubben skal tvinges med på shopping og anna tull, kofførr kan ikke damene hive sæ med på jakt?

Søndagsmorran e stille og rolig i "ulvehiet", resten av dagen vies tell musikk.
Søndagskvelden skal vies tell ettertanka..

Tili en lørdags morran..

En morran med litt fred..
Der ei mor har litt fred i hjertet ei stund.
Helga tilbringes sammen med en av mine søte små, og i dag blir det mye sang..
Starte tidlig og slutte seint.
Men det går sæ vel tell.

En helt vanlig morran. likevel ikke.
Det har vært ei natt der det har vært en god søvn.
Æ har hørt og sett at det e godt å sove hjemme.
Og dagen har starta på en god måte.
Ei melding fra ei mor som slit, ei mor som har det verre enn de fleste av oss no.
Ei melding fra ei æ har rekt ut handa tell, som ville ha den.
Det blir nok en tur nordover om ei stund.

Takk førr at æ får lov tell det.
Takk førr at æ kan våkne tell en dag..
Æ takke førr de små tingan.
Takk førr en tili morran...