Etterpåklokskapen e den største klokskapen si dem..
Kanskje e ettertanken like viktig.
Når man får tenkt over ting, får tygd litt på det, uansett ka det e.
Æ gruble..
Men uten å gruble mæ nedover.
Æ gruble mæ framover.
På mange måta så blir det som å sitte i en robåt, på stille hav, og bare ta nån åretak av og tell.
Akkurat nok tell å ikke bli ligganes stille.
Når de store bølgan har lagt sæ, så kan man ro sånn.
De siste åran har vært sånn, med mye bølga, og nån har vært ganske stor.
Likevel har båten holdt.
Kanskje e den sammenligninga litt typisk førr oss som kommer fra kysten?
Vi starte livet med å sette ut båten, lære oss å ro, og så legg vi ut fra land.
Vi håpa på at båten bær hele veien, tell den dagen vi høre båten skura mot land,
og vi vet at no e det på tide å legg åran inn i båten, og få han på land.
Det e sjelden den samme plassen vi la ut.
Førr nån få av oss e det samme støa, samme naustet vi kvile auan på.
Det som e felles førr oss alle e at vi har fått træla i hendern, styrke tell å dra opp båten.
Og vi e blitt mer værbitt, har fått linja og fura som e livskartet vårres.
Kartet kan leses av nån få, men ikke alle lære sæ den kunsten.
Vi legg tell land, slitt, klokere, og med slitte tollpinna.
Man må kanskje være født og oppvokst ved havet førr å se det sånn,
det e muligens ei sammenligning som kun de med saltvann i åran forstår.
Æ trur visdom og ettertanken kommer med åretakan,
mens man ror inn mot land.
Det e godt båten e trutna..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar