Mot alt som e normalt.. men tankan fra lenge sia slo i mot mæ.. Og æ skjønte at det va sånn det va.
Og i dag, så lenge etterpå, leses det med litt vemod.
Ikke sorg, ikke bitterhet, bare en stille glede over at man har vært der.
Det va en gang.. livet va da også..
Skriv, sa du, som om alt bare skulle komme av seg selv.
Så da skriver jeg.
Om livet, om kjærlighet, om vennskap, om slit og glede.
Kanskje var det banalt, kanskje var det skrevet mange
millioner ganger før, kanskje var det nytt.
Jeg prøver å se den røde tråden i livet, i dager som kom
før, og dagen som er.
Å sitte ved ett kjøkkenbord er muligens den tråden..
Denne dagen har hvertfall vært ved ett kjøkkenbord, med
kjærligheten som festepunkt.
Kjærligheten til deg, en del av meg selv, en del av sjelen
min.
Så mye er det blitt for meg.
Alle de tanker jeg gjør meg i hverdagen, stort sett de fleste
av dem innbefatter deg.
Kall det ett kjærlighets-evangelium, kall det søtladent
eller klissete, det ender hvertfall opp med det som er stort, varmt, og godt.
Det kan ikke være feil når det er så stort, kan det vel?
Det fins dager der det er nattsvart, jeg snerrer mot verden,
dager der savnet ligger som en sementblokk i magen.
De er heldigvis få..
Det fins noen for alle, min var bare litt langt unna.
Jeg ramler av og til litt bort når vi er sammen, ikke fordi
jeg tenker på andre ting, men fordi jeg må samle på inntrykkene, lukter og
smaker må festes til senere.
Det er ikke mulig å huske hvert eneste sekund, men jeg
forsøker å huske mest mulig.
Jeg vil kunne ta fram erindring om ett kjærlig blikk, å bli
holdt rundt, smaken av svett hud..
Så lenge jeg klarer å memorere sånne ting, så klarer jeg de
svarte øyeblikkene.
Du er unik…
På alle måter, du er stor, men liten, sterk, men svak, du
gir meg biter av deg selv hele tiden.
Du og jeg har blitt ett vi, umerkelig men like reelt.
Vi er så utrolig like i mye, og så forskjellig i andre ting.
Så da står jeg der da, når jeg oppdager noe som er totalt
forskjellig fra meg og undrer meg på om det lar seg sammenføye, smelte sammen
så det ikke rakner senere.
Det er ikke mulig å være hverandres speilbilder, ikke i alt.
Det hender jeg grubler på dagene som må komme, dager der det
vi har er blitt normalt, ikke bare glimt av en framtid.
Har vi en framtid?
Livet har lært meg å aldri ta noe for gitt, aldri ta noe som
en selvfølge.
Du er en gave livet har gitt meg, gaven jeg må ta ekstra
godt vare på.
Jeg kjenner på det jeg føler for deg, og det gjør faktisk
enda litt vondt.
Det er så stort, å bli elsket for den man er, ikke for det
man har, eller det man har gjort, ikke for de man kjenner, eller for at man er
en del av ett miljø.
Det kan være smertefullt å ta imot det som stråler mot meg
når du ser på meg, for det er uvant, og det er stort.
Du er min styrke, det sa jeg til deg, det jeg makter er
fordi jeg elsker deg. Da blir man sterk.
Jeg bare elsker deg, og du svarte: Det er ikke bare.
Kanskje du har rett, kanskje ikke.
Det er en sånn ting som tiden får vise.
Det eneste som er helt sikkert er at jeg våger være lita
sammen med deg, jeg våger være naken og rådløs.
Du er større enn meg , jeg har sett deg like liten som meg-
du tørr være like naken som meg- selv med klær på.
Tiden får vise hvor vi går.
Det blei ikke sånn, men æ angre aldri på det som har vært.
Ikke syns æ det e nåkka å skjemmes over heller..
Livet e.. også i dag.
