Det va en gang..

Mot alt som e normalt.. men tankan fra lenge sia slo i mot mæ.. Og æ skjønte at det va sånn det va.

Og i dag, så lenge etterpå, leses det med litt vemod.

Ikke sorg, ikke bitterhet, bare en stille glede over at man har vært der.

Det va en gang.. livet va da også..

Skriv, sa du, som om alt bare skulle komme av seg selv.

Så da skriver jeg.

Om livet, om kjærlighet, om vennskap, om slit og glede.

Kanskje var det banalt, kanskje var det skrevet mange millioner ganger før, kanskje var det nytt.

Jeg prøver å se den røde tråden i livet, i dager som kom før, og dagen som er.

Å sitte ved ett kjøkkenbord er muligens den tråden..

Denne dagen har hvertfall vært ved ett kjøkkenbord, med kjærligheten som festepunkt.

Kjærligheten til deg, en del av meg selv, en del av sjelen min.

Så mye er det blitt for meg.

Alle de tanker jeg gjør meg i hverdagen, stort sett de fleste av dem innbefatter deg.

Kall det ett kjærlighets-evangelium, kall det søtladent eller klissete, det ender hvertfall opp med det som er stort, varmt, og godt.

Det kan ikke være feil når det er så stort, kan det vel?

Det fins dager der det er nattsvart, jeg snerrer mot verden, dager der savnet ligger som en sementblokk i magen.

De er heldigvis få..

Det fins noen for alle, min var bare litt langt unna.

Jeg ramler av og til litt bort når vi er sammen, ikke fordi jeg tenker på andre ting, men fordi jeg må samle på inntrykkene, lukter og smaker må festes til senere.

Det er ikke mulig å huske hvert eneste sekund, men jeg forsøker å huske mest mulig.

Jeg vil kunne ta fram erindring om ett kjærlig blikk, å bli holdt rundt, smaken av svett hud..

Så lenge jeg klarer å memorere sånne ting, så klarer jeg de svarte øyeblikkene.

Du er unik…

På alle måter, du er stor, men liten, sterk, men svak, du gir meg biter av deg selv hele tiden.

Du og jeg har blitt ett vi, umerkelig men like reelt.

Vi er så utrolig like i mye, og så forskjellig i andre ting.

Så da står jeg der da, når jeg oppdager noe som er totalt forskjellig fra meg og undrer meg på om det lar seg sammenføye, smelte sammen så det ikke rakner senere.

Det er ikke mulig å være hverandres speilbilder, ikke i alt.

Det hender jeg grubler på dagene som må komme, dager der det vi har er blitt normalt, ikke bare glimt av en framtid.

Har vi en framtid?

Livet har lært meg å aldri ta noe for gitt, aldri ta noe som en selvfølge.

Du er en gave livet har gitt meg, gaven jeg må ta ekstra godt vare på.

Jeg kjenner på det jeg føler for deg, og det gjør faktisk enda litt vondt.

Det er så stort, å bli elsket for den man er, ikke for det man har, eller det man har gjort, ikke for de man kjenner, eller for at man er en del av ett miljø.

Det kan være smertefullt å ta imot det som stråler mot meg når du ser på meg, for det er uvant, og det er stort.

Du er min styrke, det sa jeg til deg, det jeg makter er fordi jeg elsker deg. Da blir man sterk.

Jeg bare elsker deg, og du svarte: Det er ikke bare.

Kanskje du har rett, kanskje ikke.

Det er en sånn ting som tiden får vise.

Det eneste som er helt sikkert er at jeg våger være lita sammen med deg, jeg våger være naken og rådløs.

Du er større enn meg , jeg har sett deg like liten som meg- du tørr være like naken som meg- selv med klær på.

Tiden får vise hvor vi går.

Det blei ikke sånn, men æ angre aldri på det som har vært.

Ikke syns æ det e nåkka å skjemmes over heller..

Livet e.. også i dag.