Saksøk mæ dokker, xocai!!

Æ kjenne æ blir kokeførrbanna.
En mann i norge har skreve meininga si i en blogg, og så blir han trua med å bli saksøkt???
Ka i heite slags verden e det her?
Xocai, en sjokolade som skal få dæ tell å øke forbrenning, og æ vet ikke ka..
Her e skrytelista over det som den KAN gjøre, men som stort sett det meste som ikke e proppfullt av fett og sukker kan hjelpe på!
Makan tell humbug!
Du snakke mæ om å sikre ræva si med å si at det KAN hjelpe!!
Hadde det vært en snev av sannhet i det her så hadde det vært dokumentert at det virke, her e enda ett bevis på at ett firma ska suge penga ut av folk som e desperat etter nåkka som virke!
Og når en mann skriv ka han meine, så skal dem saksøke han??
"Vi kan ikke bevise en dritt, men har tjent nok penga på dumme folk tell å pusse advokata på han!!"
Xocai mæ i ræva, nåkka si mæ at det einaste det virke mot e sunn førrnuft!

	Antioksidanter:
Kan styrke immunforsvaret. Kan hjelpe mot tretthet og gi ekstra energi. Kan bedre hukommelsen og konsentrasjonsevnen. Antioksidantene catechin og fenoler, samt de vegetabilske antioksidantene flavonoider,  kan forebygge forskjellige typer av kreft, hjerte- og karsykdommer og hemme dannelse av blodpropper. Kan balansere blodsukkernivået. Kan hjelpe mot diverse hudsykdommer, f.eks. psoriasis. Kan rense kroppen for giftstoffer og bedre fordøyelsen. Kan hjelpe mot osteoporose og kalsiummangel. Kan hjelpe mot depresjon og tidlig aldring. Forebyggende mot betennelser i blodåreveggene. Forebyggende mot infeksjoner. Kan stabilisere blodtrykket. DJiiiiiiiiiises, med samme pyntelige bokstavan som æ saksa ut av reklamen! Ska tru om dem kommer tell å saksøke mæ også,  og legge tell nån nulla i summen?? GUDD LØKK!!!  Æ gjer mæ aldri! Så lenge æ bor i Norge, så si æ det æ mene!!

Da presten fikk mæ tell å lytte, om boks-babyan

La Scafetta, kalte han dem.
Det e ikke ofte æ høre på en gudstjeneste på radio.
Men en prest æ ikke ane kem e, fikk mæ tell å la radioen stå på den kanalen den sto på.
Alt æ vet e at det va sending fra Trondenes Kirke.
Han snakka om det å være stor, men liten.

Han fortalte om Vivaldi, og Italia på 1300tallet.
Og han fortalte om ordninga der mødre kunne legge nyfødte i en boks i veggen tell ett kloster,
der babyan blei tatt vare på av nonnan.
De fortvilte mødrene kunne sørge førr at deres nyfødte fikk mulighetan tell ett liv..
Det va nyfødte kledt i filla, det va nån som va kledd i silketøy, de små kom fra alle samfunnslag.
Det som gjorde ett sånn inntrykk på mæ va måten han fortalte denne historia på, med empati, og forståelse.
Uten fordømmelse, en stemme som hadde varme...

Historia e nok kjent, og det skjer enda.
Æ googla det her, og fikk opp bilda fra ett kloster, samt bilde av ei tegning delt i to.
Saken e den, at de fortvilte mødrene la fra sæ den nyfødte, og sammens med den lille så lå det som regel ett
stykke papir, delt i to.
Den ene delen va til klostret, og babyen, den andre delen beholdt mora.
Skulle nåkka skje som tilsa at mora kunne hente den lille seinere, så va hennes halvdel av papiret beviset
på at ho va mor.
Fortvilelsen må ha vært enorm, førr å levere fra sæ en baby..
Og førr de som va så fattig, så må det ha vært tanken på at de små fikk mat, omsorg, og en utdannelse den eneste trøsta som fantes.

Endel av de små vokste opp til ett liv som håndtverkera, noen blei væranes i klostran.
La scafetta- skuffebarna..
Presten fortalte at endel av disse skuffebarna va endel av koran i klostran, og at under gudstjenestan så
sto de bak ett gitter og sang..
Og det va ofte det satt ei dame i menigheta og gråt under sangen..
Det e nærligganes å tru at det satt ei mor der, ei som visste at det kunne være hennes barn som sto der oppe å fylte rommet med sang.

Det skjer i dag også.
Nyfødte blir lagt i en boks, og det går en alarm på ett sykehus.
Det strides om praksisen, men helt ærlig, æ syns det e ei bra ordning..
Heller det, enn gatebarn, nyfødte som blir myrda, og det som verre e.
Likevel, æ trur det e ei løsning førr de som e så fortvilt, de som ikke klare å ta vare på en liten.
Ei ordning som e flere hundre år gammel, tenk, den e der fortsatt..
Vivaldi va musikklærer i ett sånt kloster.
No kan man lure på korr mye av musikken hans som e ett direkte resultat
av La Scafetta- skuffebarna..
Man kan jo undres..
Og æ takke en prest førr å trollbinde mæ ei stund, sjøl om han ikke vet det.

En tur i barndommen, sett gjennom ei linse..

I går gikk æ veian.. og tok bilda mens æ gikk..
De veian æ har gått så mange ganga.

Langs hver en vei fins det noe å glede sæ til..

Sånne veia huske æ fra da æ va lita.
Hvit fjæresand, blanda med grus, og med gress som veks midt i veien.
Kjerrevei va også ordet vi brukte.

I rogna sang småfuglan mellom blomstern

en trassig blad-klase vokste ut midt på bjørka, stri og sta som de fleste av oss.

Og i år, som alle andre år, e ospa den siste som kommer med lauv, og den siste som slippe det..

 Å vandre til knes i sommargrønt, solvarmt gress e en fryd, og det va ikke nå annerledes denne gangen.

Flo sjø, kvit sand, og en liten bris..
Ett lite stykke paradis på jord.

Midt i steinan, trassig tell det siste vokse det en klase med gress, en som ikke lar sæ påvirke av flo sjø, bølga eller uvær.
Litt sånn som vi nordlenningan e.

Syregresset vokse og ut av stein..

Ei gammel båtstø, nesten like urokkelig som fjellet bak..  ei som vi ungan vendte stein i for å finne krabba.

Turen i flomålet gikk over bergan, med stein som va lagt ut  av ei mektig hand, førr  gjøre det lett å gå førr store og små føtter.
Sånn som de har vært der, siden æ sjøl va så lita at æ måtte ha følge ned dit.

Og så dukka han opp igjen, han som har vært dær i alle år.. ser dokker han??

Det e mulig at det e han som snakke tell mæ når æ kommer ned dit, den stemmen man høre kun med hjertet..

Den gamle kaia, der lokal-båten la tell førr mange, mange år siden.. og der vi sto så ofte og fiska om somran.
No e det bygd om tell bolig, og ikke tilgjengelig lengre.

En gammel portstolpe, malt førr 30 år siden, med bengalakk.. enno e det litt farge igjen. :)

Barndommens og oppveksten inneholde store dela av dette tunet, og sjøl om stedet e solgt, så kan æ høre ekkoet av stemman tell besteforeldran mine her..hjertet glemme ikke.

Alle de historian æ kunne ha fortalt om denne døra.. den som nesten ikke vises..
døra tell utedoen!
Æ kan enno huske korr kaldt det va en vintermorran å måtte gå ut dit!
Eller eimen en steikvarm sommardag.. :)

I min aller yngste barndom så va dette krambua.. no ser den bittelita ut, men æ huske luktan, lydan, og den høge disken..
æ huske smaken av sjokolademus, banansjokolade og kamferdrops..
og følelsen av en klapp på kinnet av "bestyrern"..
Goe minna!
No har æ tatt dokker med en liten tur dit æ går, og æ håpe dokker skjønne kofførr æ finn fred i sjela her..
En liten bit av mæ sjøl, en sånn som æ dele med den som vil se.
Livet e..
Også ei lita gran i en veikant, med lubne nye skudd.

Dypt takknemlig..

I morra e det sankthans.aften.
Og mens æ sett her og glede mæ tell å dra en tur tell ho mamma og co i morra, så
vandra tankan nån år tellbake.
Æ regne med at dokker alle huske ka som skjedde en midtsommerkveld førr nån år siden, når det va fotballkamp?
Jo, Norge slo Brasil..
En forrykanes aften va det..
Men, det skjedde nåkka mer viktig den samme kvelden.
Det va nemlig den kvelden det blei ett par av ho mamma og hennes kjære.

Og no, endel år seinar, så e æ enno mer glad førr det.
Det har vært endel snakk om ho mamma her, naturlig nok, sia ho e mi mamma.
Men æ tenkte æ sku få sagt litt om hennes kjæreste, hennes mann, og vårres ste-pappa.
Altførr sjelden kommer han frem i lyset, alt førr lite får man skrytt av han også.
Han e grunnmuren hennes, berg-grunn ho bygge livet sitt på.
En utrulig snill og god mann, romslig, men uten å være dumsnill.
Æ pleie å spøke med at æ slit ut mine fedre, men denne trur æ ikke lar sæ slite ut.
Stakkar, han fikk en ferdig familie i fanget, en familie med mye elendighet i bagasjen.
Likevel har han takla oss alle på strak arm!
Alt av unga i familien e gruhorvelig glad i han, mye fordi han tar dem med.
De får være med på tura, på fjellet, på fiske, på feria.
Han ause ut kunnskap på de turan, og ungan legge sæ det på minnet.
Vannkrig??
Dokker kan være bra sikker på at om han ikke starta den, så va han den som fortsatte den!
En mann full av humor, stahet, kunnskap, og pågangsmot.
Og en mann med ett enormt hjerte førr sine nærmeste...

Korr mange ganga han har vært tell hjelp førr mæ ane æ ikke, med alt fra bagatella, tell virkelig den hjelpa som sørga førr at æ ikke gikk under.
Det e så lett å nevne ho mamma bestandig, men æ glømme aldri at uten han, så ville kanskje ting vært helt annerledes, i negativ betydning.
Æ har æren av å være ste-datter tell verdens beste ste-far, og så fleipe vi om at æ e litt reservekjerring også.
Det e godt å få gjøre nåkka førr dem, det gjør godt førr familie og samhold.
Æ, og ungan mine e førrferdelig glad i den fyren, sånn som resten av familien e det.
Ingen ane korr takknemlig æ e førr at veian hannes og mamma sine kryssa hverandre den gangen, korr takknemlig æ e førr at han har holdt ut der andre hadde gitt opp, og korr takknemlig æ e førr at æ får lov å
være glad i verdens beste Kjell.
Han har vinga det e godt å være under..
Takk.

Naturen e nådelaus

Akkurat kommet ned fra jobb, så bestemte æ mæ førr å finne ut koffør terna skreik sånn.

Det viste sæ at det va plutselig blitt veldig mange terna her.

En stor flokk, mot det som har vært normalt.

Førrklaringa va enkel, etter å ha titta litt nøyere på dem, så viste det sæ at ternan har tatt med sæ ungan ned i den lille bukta her.

Ungan skjene avgårde, men totalt uten den sylskarpe presisjon tell foreldran.

Æ satte mæ litt på huk, førr å ikke forstyrre så veldig, og blei sittanes å se på dem.

Den lille moloen her va tett av terne-unga i perioda.

Der satt dem og studerte foreldran sine flyge og fiskeferdigheta, inntell de prøva å gjøre likens.

Det foregikk, og foregår med vekslanes hell.

Ungan har ett stykke igjen tell presisjonsfiske sitte som det skal.

Det e tett med småfisk, så de får nåkka å øve sæ på.

Så, etter nån minutta så hørte æ ei forandring i skrikan, det blei mer ett varselskrik,

sinte skrik.

Og oppe på den andre moloen satt årsaken tell skrikan.

En diger svartbak.

Den satt der, helt stille og uanfekta av sinte terna, mæ brydde den sæ heller ikke om.

Æ ante at det ville bli ett lite drama, så æ venta..

Uoppmerksomhet i naturen har en tendens tell å få ett tragisk utfall.

Voksne terna stupte mot svartbaken, skreik og smelte, og den satt like rolig.

Det va ingen tvil om at den va like mye på jakt, som det ternan va.

Og sant nok, det æ trudde ville skje, det skjedde.

En eneste uoppmerksom unge kom litt førr nært, ungen stupte mot vannet førr å ta en fisk,

da stupte svartbaken!

Skrikan fra terneungen stoppa raskt, og svartbaken seila bort i fjæra med byttet sitt..

Han hadde bare en liten stopp, og så flaug han videre med terneungen i nebbet.

Det va da det slo mæ at svartbaken har nok også retten til ett liv, retten til å spise, retten tell å 

fø på sæ sjøl og sine...

Naturen e nådelaus, og har sine egne regla.

Men som ho sa, ho som kasta det avdøde marsvinet sitt ut på marka: "måsen ska jo også ha mat".

Om ikke svartbaken e en av mine favorittfugla, så har den også rett tell ett liv.

I den lille bukta her nede så vise det sæ om igjen og om igjen, i naturen gjør man ingen feil uten å betale dyrt førr det.

Det e bare å håpe at de andre terneungan fikk med sæ dramaet med svartbaken, og at de tok lærdom.

Det e mangt man får med sæ en sein kveld her i Gildeskål...

Å miste ett barn...

Ei veldig god venninne har mista ett barn.
Mammaen min har mista ett barn...
Æ kjenne på det å sku skrive om det her, og æ kjenne det gjør vondt.
Likevel, i dag bare måtte æ.
Æ fikk en link tell en sang, og den sangen lista sæ inn, inn tell den døra det gjør vondt å åpne.
Æ kan ikke beskrive egentlig korr vondt det gjør.
Men æ kan gjøre ett ærlig forsøk..

Tapet av ett liv, ett som ville ha vært helt unikt, e det største tapet av alle.
Det har hendt æ har snakka med ei mor som har fått føle på den bunnsvarte sorgen, og ho fortelle at
omgivelsan har sagt at det e bare å få ett nytt lite barn.
Man kan ikke erstatte ett liv med ett anna..
Så grusomt enkelt e det.
Og det har så lite å si førr ei mor når det gjelde alder, det e like hjerteskjæranes uansett om
levetia va 2 daga, eller 2 år, eller 22 år.
Æ har sett søket etter ei meining, sett korr nattsvart alt e, sett kver fase fram tell det e litt lys i mørket igjen.

Æ har sett sorgen, og raseriet, skuffelsan, sjølbebreidinga, gråten, og den totale håpløsheta som også følge med.
Man kan ikke anna enn å prøve å lære å leve med det.
Det kan være den tøffeste lærdommen nån får i livet.

Det fins de som klamre sæ fast tell fysiske ting etterpå, og det e nån som vende blikket opp,
som kneppe hendern og håpe på ett svar der oppefra.
Likevel, det må læres å leve igjen.
Å leve uten.
Tåran rense såran der og da, men de må renses over lang tid, sånn som djupe sår skal.
Æ har sett elve av tåra..
Æ har grått elve av tåra sjøl, førr de æ ikke kunne gjøre anna førr enn å være ett medmenneske.
Æ har sett ny sorg, og gammel sorg i øyan på andre.

Likevel, det fins musikk som trøste litt.
Tona, og ord som gir litt meining.
Det fins diktlinja som kan ligge som salve på ett sår ei stund.
Og likevel, sånne sår gror seint.
Arran beholde du ut livet, sa ei mor tell mæ.
Man har mista sitt aller kjæreste, det som e aller nærmest.
Det fins ett ordtak som hete at:
Den kjærligheta man føle førr sine barn, kan man ikke føle førr nån andre.

Den kjærligheta som følge ett barn e like unik  som etthvert menneske e unik.
I dag har æ åpna litt på den døra som e innerst, æ lot tonan få smyge sæ inn dit,
mens æ takke førr hver og en som har latt mæ få være en del av livet deres, også når det ikke e så lett
å finne lys i mørket.


http://www.youtube.com/watch?v=YNzub_ZNh8k&feature=related

Kanskje e det nån som finne litt lys og trøst i teksten og tonan her.
Livet e ...

Sein kveld på landet

No e det kveld.
Det e like før man kler på sæ sengklean og finn fram ei bok.
Igjen har dagen vært full av inntrykk, menneska, og nån kjente ansikta  av og tell.
Dagen va go.
Man har fått gjort ett ærlig støkke arbeid, og det kjennes på føttern.
Likevel, det e godt å kjenne at kroppen virke, og at den har blitt brukt.
Ute heng skodda ned over fjelltoppan, det grå sløret der oppe slippe fra sæ nån dråpa med vann av og tell.
Enno e ikke skodda kommet ned over åsan rundt her, ho heng ganske langt opp.
Og ute krangle trasten..
På andre sia av fjorden kan æ høre en gressklipper som går, en sjelden gang høre æ bila som kjøre forbi oppe på veien.
Sjøen ligg blank og stille, det e flo...
Det e sommerkveld, ikke helt stille, men ikke så full av lyd heller.

Før i dag kunne vi enno se de øverste toppan av fjellan, der det enno ligg endel hvitt.
En liten påminnelse om det som va.. og det som kommer igjen.
Mye derførr så nyt æ sommerkveldan ekstra, sjøl om det ikke e så varmt at det gjør nåkka.
Det grønne e så grønt..
Sommergrønt.
Marikåpa, en av de som vi alle kjenne tell blomstre her ute.
Alle forbinde den med det bladet som vanndråpen legge sæ i, men æ e så gla i den planten når den blomstre.
Grønne blomster, bittesmå, i store mengda..
Og ved siden av står syregresset, sta og stridig strekke det sæ opp mot lyset.
Æ kan kjenne smaken av syra, kjenne det knip bakerst i kjeven, æ huske det knasa når man tok en bit.
Det lukte gress..
Ikke nyslått gress, men grønt sommergress.
Og det lukte hav og fjære.
Sommerhav..
Gje mæ handa di, så ska æ gje dæ en sommer.