Tirsdagstankan i fjæra

I realiteten så e det der man oppholde sæ.
Skal æ nærmere fjæra enn no, så må skoen på, og æ må gå 20 meter..
E det flo, så hold det med 15 meter før æ blir våt på beina.
Morran blir som vanlig brukt tell å se ut vinduet, nyte synet av havet som ligg stille, fjellan som får en forsiktig morraklem av ei bleik sol, og tang med farge av kobber.

Uttafor flytebryggan så e det liv i havet, små ringa dukke opp i vannet av småfisk som vake.
Og hegra skrik litt lengre bort..
Kaffelukta har som vanlig fått overtaket, og det e helt stille på plassen.
En og anna bil kan høres oppe fra veien, uten at man kan kalle det støy.
En helt vanlig tirsdag, ei helt vanlig uke i september..

Kanskje e det så enkelt at det vanlige ikke e helt vanlig likevel.
Ei anna fjæra, like kjær, nån mil unna, og æ vet at det e samme roen der..

Tenk at man skal bli så ubegripelig glad i stein og vann?
Dagen e fylt med håp allerede, håp om at alt man ønske sæ vil falle på plass, med litt hjelp.
Håpet om at trua på fremtia skal være faktoren som gjør akkurat det, får ting på plass.
Kanskje e æ bare en realistisk drømmer, men uten nåkka å strekke sæ mot så blir dagan litt tom.
Livet e å plukke de perlan som dukke opp, ikke sant?
Om det no vise sæ at perlan e av stein eller vann e vel egentlig uvesentlig.

Og mens dagan blir kortere og kortere så kan man bruke en sånn morran som denne tell å tre perlan på snora, legge de indre bildan inn i minne-banken, tell bruk når det virkelig blir ruskevær og utrivelig ute.
Høsten e vakker, si dem..
Høsten e den fineste årstia, si dem..
Æ svara stille at, nei, den e tia førr å reflektere, ei stille morrastund, om så på en tirsdag, før høsten kommer inn med storm og fargesymfonien sin.
Og enno så vet æ jo at når storman kommer, ja da ramla æ i stava over dem også, nyt dem, finn det som e vakkert i en høst-storm også.
Livet e.
I storm eller stille..

Når man åpne døra på vidt gap..

Det har æ gjort no.
Den døra æ snakke om har vært stengt lenge.
Det låg vel i kortan at det måtte bli ett innlegg om siste dagers hendelsa.
Uten å utbrodere, og uten å bli sukkersøtt, ja, livet e blitt godt.
Ekstra godt.

Å bli truffen av lynet va egentlig bare helt fantastisk, å åpne døra tell det innerste va enno bedre.
Den va rustat på hengslan, den døra der..
Sant å si så trudde æ nok den kom tell å ruste fast her tidligere i sommar.
Etter å ha slått mæ tell ro med at det nok kom tell å bli en ny høst og vinter aleina så såg æ vel ikke så alvorlig på det heller.
Helt tell lynet slo ned..

Dagan har gått med tell å bli sikker, sikker på at det e rett å åpne sæ.
Men tanken har feste sæ, tanken om at den som aldri våge, den vinn ikke nåkka.
Dn som ikke våge å åpne den døra, vil heller ikke sleppe inn lyset og varmen.
Så da va ikke valget så vanskelig.
Korr veien går framover e vanskelig å si, korr humpat den blir e enno verre å spå, men veien e der, det e bare å gå den.
Det som e godt no e at førr første gang på veldig lenge så går man ikke aleina.
Det e to godt voksne liv som skal flettes sammen, finne retning og mål sammen, løse utfordringan sammen.
Takk og lov at det e optimisten i mæ som alltid får råde, problem får lov å bli utfordringa, og da e ting enklere.
Æ takke førr livet, æ takke førr alt æ har fått, men mest takke æ førr at det e nån som ser nåkka man ikke ser sjøl, og som våge å ta sjansen på å gå gjennom døra mi.

Livet e.
Særlig med åpne døra..

Så mangt..

Det e så mangt som rase rundt oppi det blonde haue no.
Likevel, i dag så har æ latt en stille glede få vokse frem.
Æ e hjemme..
Og det e godt.
Hjemme blandt mine egne ting, med god plass å røre mæ på, og en dusj som har skikkelig trøkk på vannet.
Så enkle ting, så små ting i de store sammenhengan, men så godt..
Å få komme heimover i sol og fint vær va en nytelse.
Alt falt på plass på en måte.
Æ har fått klem, en skikkelig ordentlig go-klem fra ei æ e førrferdelig gla i!
Jo, det e sånne ting som gir mæ goe daga.


En telefonsamtale etter at æ kom heim fikk fram gliset.
No e faktisk stillinga oppi Kåringen 1-1, altså uavgjort mellom han "jeger Bombom" og reven.
I denne runden så blei det ingen bom.
Det høre vel dog med tell denne føljetongen, at det ikke va den samme reven som jegern bomma på sist.
Den har nok skifta ikke bare adresse, men også kommune, om ikke fylke.
Så no kalle æ jegern førr "jeger Kabom".
Sånn går no dagan der oppe.

Ei god venninne har hatt en slitsom og tung dag, det e en sånn merkedag som æ relatere mæ veldig tell.
Ho mista også ett søsken altførr tidlig, en bror som e savna dypt.
Man føle på det, og det føles ikke godt.
Alt man kan gjøre e å vise at man bryr sæ.
Og så enkelt kan det også være.

Jo, det har vært dagen førr ytterligheta, på så mange måta.
Og enno e den ikke over..
Livet e.
Også mens man venta på natt.

Nån få tima igjen..

Det e nån få tima igjen..

Av denne dagen.

Nån få tima igjen på jobb, så har æ litt fri.

De av dokker som kjenne mæ godt får heller tilgi mæ om æ velge å ikke prioritere venna og familie denne gangen.

Førr en gangs skyld så skal æ prioritere mæ sjøl.

Ikke nåkka hast, ikke nå stress, ikke nå mas..

Det e lenge sia..

Veldig lenge sia.

Siste runden med tilkalling av saftblandern og lege fikk mæ nok tell å våkne litt der ja.

Det har heldigvis ikke vært nødvendig å ringe etter lege etter den runden.

Om æ no har hjertebank, så e det av rein og skjær glede over nån daga uten å måtte følge klokka.

Æ glede mæ tell å dra hjem tell ulvehiet, tell å sove i egen seng.. tell å slange mæ så lenge æ vil.

Ha muligheta tell å stenge døra bak mæ, og gjøre absolutt ingenting.

Ta imot ett venta besøk, og nyte goe samtala, og godt selskap.

I dag treng æ ikke nitro..

En helt utrulig fin dag på jobb, en fin dag ute, alt har gått knirkefritt.. nesten.

At æ blingse på dagan, og lage mat en dag førr tidlig håpe æ at æ blir tilgitt. :)

Det begynne å vises at æ e litt sliten.

Men, i morra etter jobb så e det glemt, i flere daga.

Livet e.. 

Også kjøttsuppa på en tirsdag, istedet førr en onsdag.

Varm vind..

Det e mandag, med varm vind ute..

Æ hørte rykter om rundt 16 grader i dag.

Kan man anna enn å glede sæ over sånt?

Midt i september snart, etter en periode med litt surt og småkaldt, så kommer en dag med en sånn temperatur.

Helt nydelig..

Nysnyen som låg i fjellan e borte igjen, men den va nok bare en påminnelse om at vi må nyte de varme gradan mens vi har dem..

Æ har det godt..

Små og store gleda kommer trillanes inn, på rekke og rad.

Alt fra uventa gava, tell uventa besøk, tell ett venta besøk som æ glede mæ veldig tell.

Jo, livet e godt.

Naturen forberede sæ på høst og vinter, på kulde og is, likevel så danse skog og gress en siste dans i vindkulan.

Høstsymfoni har æ kalt det før, i dag e det mer en septemberdans, i uvante varme grader.

No kommer ikke høsten på stille føtter lenger, den e begynt å vise sæ mer fram, vise litt muskla og bryske sæ litt..

Om litt har den tatt på sæ de klare og reine fargan også.

Sommern ser vi bare ryggen på, der han forsvinn, nesten like stille og umerkelig som han kom.

Om det ikke blei en sommer med mye varme og sol, så ble det en sommer med mye anna varme, varme som kom fra menneskan æ har møtt.

På en måte så føles det som om æ har en vår i mæ, en vår som spire og gror..

Muligens e det litt feil å si nå sånt i september, men det e likevel det som kjennes mest rett.

Så æ vanne den spira som gror opp, dele hjertevarme så den får gode vekstforhold, og gjødsle med 

omtanken, så e det jo lov å håpe at den vokse tell og blomstre.

Imens, så titta æ på høstdansen tell naturen, og glede mæ tell dagan som kommer.

Livet e..

særlig i uventa varm vind.

Stille morran, og ei natt med forviklinga...

No e det vel strengt tatt ikke morran lengre, men høylys dag.
Likevel, æ fikk en morran som va sånn som æ like dem, stille, rolig, med kaffelukta som sig utover i rommet..
Det va en sann nytelse å sove i si eia seng!
Kvelden i går gikk med tell vasking, rydding, og tell slutt, ei hel øl, på heile 0,33 l.
Stordrekkern...


Altså, det e en grunn tell at æ faktisk nevne den ene ølboksen æ subla i mæ..
Når den va inntatt, så va trøttheta så stor at det va på tide å finne senga.
En kjapp tannpuss seinere seig æ ned i saligheta, og datt i koma.
Muligens bokstavelig..
Det e jo ingen hemmelighet at æ har vært dronninga av Casa del  Knauz no ei stund, og der e innredninga litt annerledes enn her hjemme.
Blandt anna så e det litt kortere vei på do..
Opp av senga, og rett tell venstre, der e doen i vogna..

Nevnte æ at æ drakk ei øl før æ la mæ????
Vel, æ våkna da tell i natt, mens æ røska og sleit i soveromsdøra, og ikke kunne forstå kofførr æ ikke fikk opp do-døra!!
Tenk dokker da korr irritert æ va over den døra som ikke ville samarbeide når æ måtte på do!!!
Min forfjamselse når æ blei så våken at æ faktisk skjønte at det IKKE va do-døra vil æ helst ikke beskrive..
Men temmelig småflau så tassa æ gjennom stua, og inn den riktige døra..
Dokker kan no tru ka dokker vil, men det e ett slit å være ett vanedyr.
Så i dag, så kan æ si med handa på hjertet:
Livet e.. også ei dør!!!

Det smalt!!!!

Velsignade familien min..
Som stadig finne på nye sprell!

Hm.. korr æ begynne denne gangen..
Jo, altså..
Som kanskje mange vet, så har æ en familie som e forholdsvis full av jegera..
Det vil da si at det e en del våpen tilgjengelig.
Og enkelte familiemedlemma e kanskje bittelitt mer "kortlunta" enn andre.
Æ har en sånn i familien.
Ikke bare e han litt mer "kortlunta" når det gjelde det lokale dyrelivet, men han e i tillegg inni hampen sta!
Og no ligg han i krig.
Med en rev..
Og om det e nån som lukta korr æ vil hen no med dettan, så e det mulig dokker har rett.
Her førr ei stund sia så fortællt æ om den reven som stakk av med heile veska med utstyret tell bikkja, den grå elghunden som levde farlig på holka..?
Vel, eiern har sverga hevn, og han benytte sæ da av at det e lov å felle rev oppi området der.
Oppe i andre etg i huset e det to soverom, ett med ei dobbeltseng, med ett vindu som vende ut mot gårdsplassen.
DER har han satt opp basen sin.
Dobbeltsenga e fylt opp med mann, gevær, og ammo.
Og vinduet står stadig på gløtt...
Så her en kveld va det lagt ut  åte, nydelige goe pølse, full av skikkelig duft..
Og oppe bak ei gardin satt det han jeger bombom, med ett innfult glis og venta..

Han fikk lønn før strevet..
litt utpå så kom da reven, om ikke svinsanes, så kom han vel mer luskanes..
Og i vinduet gliste jegern...

Historia e som følger..
Reven snappa tell sæ pølse, og så small det!!!!
Problemet va bare at jegern bomma, derav "jeger bombom"
Æ fikk høre at reven hadde forsvunne så fort rundt nåvva på hus og veranda at bakføttern va foran reven,
og framkroppen kom halsanes etter!
Antagelig sku vel reven ha med sæ den siste pølsebiten!
No, nån daga seinar, så e det neppe nå vits i å legge ut nå meir åte på ei stund, æ har nemlig en mistanke om at den reven der har meldt fløtting tell neste kommune.
Han e ikke klok av skade, men det va ikke mange cm om å gjøre!!!
Æ glede mæ tell fortsettelsen av "mann mot dyr i Lødingen"..
Foreløbig e det 1-0 tell reven.
Livet e..
Og det trur æ jaggu reven sa også når han pusta ut av lettelse!