Skal æ nærmere fjæra enn no, så må skoen på, og æ må gå 20 meter..
E det flo, så hold det med 15 meter før æ blir våt på beina.
Morran blir som vanlig brukt tell å se ut vinduet, nyte synet av havet som ligg stille, fjellan som får en forsiktig morraklem av ei bleik sol, og tang med farge av kobber.
Uttafor flytebryggan så e det liv i havet, små ringa dukke opp i vannet av småfisk som vake.
Og hegra skrik litt lengre bort..
Kaffelukta har som vanlig fått overtaket, og det e helt stille på plassen.
En og anna bil kan høres oppe fra veien, uten at man kan kalle det støy.
En helt vanlig tirsdag, ei helt vanlig uke i september..
Kanskje e det så enkelt at det vanlige ikke e helt vanlig likevel.
Ei anna fjæra, like kjær, nån mil unna, og æ vet at det e samme roen der..
Tenk at man skal bli så ubegripelig glad i stein og vann?
Dagen e fylt med håp allerede, håp om at alt man ønske sæ vil falle på plass, med litt hjelp.
Håpet om at trua på fremtia skal være faktoren som gjør akkurat det, får ting på plass.
Kanskje e æ bare en realistisk drømmer, men uten nåkka å strekke sæ mot så blir dagan litt tom.
Livet e å plukke de perlan som dukke opp, ikke sant?
Om det no vise sæ at perlan e av stein eller vann e vel egentlig uvesentlig.
Og mens dagan blir kortere og kortere så kan man bruke en sånn morran som denne tell å tre perlan på snora, legge de indre bildan inn i minne-banken, tell bruk når det virkelig blir ruskevær og utrivelig ute.
Høsten e vakker, si dem..
Høsten e den fineste årstia, si dem..
Æ svara stille at, nei, den e tia førr å reflektere, ei stille morrastund, om så på en tirsdag, før høsten kommer inn med storm og fargesymfonien sin.
Og enno så vet æ jo at når storman kommer, ja da ramla æ i stava over dem også, nyt dem, finn det som e vakkert i en høst-storm også.
Livet e.
I storm eller stille..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar