Når man åpne døra på vidt gap..

Det har æ gjort no.
Den døra æ snakke om har vært stengt lenge.
Det låg vel i kortan at det måtte bli ett innlegg om siste dagers hendelsa.
Uten å utbrodere, og uten å bli sukkersøtt, ja, livet e blitt godt.
Ekstra godt.

Å bli truffen av lynet va egentlig bare helt fantastisk, å åpne døra tell det innerste va enno bedre.
Den va rustat på hengslan, den døra der..
Sant å si så trudde æ nok den kom tell å ruste fast her tidligere i sommar.
Etter å ha slått mæ tell ro med at det nok kom tell å bli en ny høst og vinter aleina så såg æ vel ikke så alvorlig på det heller.
Helt tell lynet slo ned..

Dagan har gått med tell å bli sikker, sikker på at det e rett å åpne sæ.
Men tanken har feste sæ, tanken om at den som aldri våge, den vinn ikke nåkka.
Dn som ikke våge å åpne den døra, vil heller ikke sleppe inn lyset og varmen.
Så da va ikke valget så vanskelig.
Korr veien går framover e vanskelig å si, korr humpat den blir e enno verre å spå, men veien e der, det e bare å gå den.
Det som e godt no e at førr første gang på veldig lenge så går man ikke aleina.
Det e to godt voksne liv som skal flettes sammen, finne retning og mål sammen, løse utfordringan sammen.
Takk og lov at det e optimisten i mæ som alltid får råde, problem får lov å bli utfordringa, og da e ting enklere.
Æ takke førr livet, æ takke førr alt æ har fått, men mest takke æ førr at det e nån som ser nåkka man ikke ser sjøl, og som våge å ta sjansen på å gå gjennom døra mi.

Livet e.
Særlig med åpne døra..