Brennvin!

Brennvin.. og greier...
I høst så fikk æ en sånn glimranes ide.
Eller høst og høst, det va vel rett før advent trur æ.
Æ skulle lage snaps!
I flere varianta.
Spriten vart innførrskaffa, og tomme flaske måtte æ også ha.

Kjøkkenbenken min såg ikke ut..
Blåbær!
her starte man med blåbær...
Oppi en liten dunk fylte æ på med blåbær, tell randen, og så fylte æ etter med sprit.
Inn  forsvant dunken i ett skap, der han vart avglømt i nån vekka..
Neste prosjekt, rosmarin.
Urtehylla på konsum vart raida, og oppi ei flaske forsvant urtan.
Meir brennvin.

Neste, dill.
Fersk dill. Her sku det ikke jukses med sorten!
Meir brennvin..

No begynte æ å bli kreativ..
Appelsinskall, kanelstang, vaniljestang og saffran.
Meir brennvin.

Det va no æ begynte å bli litt susat...
Står man i brennvinseimen så blir man det!

Hm..
Julekryddersnaps??
Tjaaaa... kofførr ikke?

Kanel, kardemomme, stjerneanis, og nellikspiker.
Meir brennvin.

Æ hadde en pose polkagrisa.
Tja, why not?
Mer brennvin.


Bringebæra fra i fjor låg i frysern og lengta etter å bli brukt.
Oppi flaska med dem, og så?
Meir brennvin..

Resultatet av mine eksperiment står no stabla inne i skapet.
Problemet e bare at vi e så himla dårlig på å drikke brennvin her i huset, så no har æ antagelig brennvin fram tell år 2030..

Kommentarn fra vakkergubben då han kom heim va ett tørt: det lukte som ett destilleri her..

MEN, æ har mye god snaps!
Lenge.


Livet e.. heller ei flaska carlsberg alkoholfri  øl.

Engeln i byen

Æ e ikke i tvil.
Engla finnes!
De kommer i alle slags forma og farga, men de fins..

Æ vet, førr æ har nettopp møtt en.

Historia e som følger, æ skulle være ledsager inn tell byen på sjukhuset i helga.
I utgangspunktet bare en sjekk hos lege, men det endte da med at æ måtte heim aleina.

Og sjukhuset e digert... enormt digert.
Bygd i allslags vinkla, i flere høyda, og med østre inngang, vestre, søndre, nedre, øvre, ja, dokker ser tegninga.
På toppen av alt så e da hovedinngangen stengt førr tia, på grunn av bygging.
Når man då kommer inn på sjukhuset via en inngang som æ ikke ante fantes så e det litt krise.
Når man da etter ganske mange tima blir flytta over på ei avdeling, via undergrunnstunnella, på en truck!! og via flere etasja, så e snart krisa ett faktum!

Pasienten fikk krype i seng, og æ sku heim.
Så va det å finne veien ut av sykehuset..
Bortover der, ned ei trapp, så tell høyre og der skulle det finnes ei dør ut..
So far, so good.
Så starta kaoset..
Ka va det no ho sa der oppe? Sku æ høyre eller venstre?
Det snødde, slapsa, va bekkmørkt, ikke ett menneske å se, og ingenting å orientere sæ etter..
Skilt?? Nope!
Aha!
Æ har gps!!
Som da va like forvirra som æ..
Gå rett fram.. i en vegg????
Nope. æ tok tre runda rundt parkeringa, og vinga nedover!
Og der... langt der nede fant æ en inngang.
Søndre inngang.
Feil inngang!
Men æ fant ei diger tavla med ett skilt over sykehuset.
Som æ ikke forsto en skjit uttav...
Og mens æ sto der, og glana, sukka, og prøvde å orientere mæ på nå vis, så hørte æ en stemme som si bak ryggen min: Finner du ikke fram?

Bak mæ sto ei lita dame, ca på min alder, mørk i håret og brun i huden, og med verdens vakreste smil..
Æ forklarte at æ hadde surra mæ bort, skulle finne veien tell togstasjon, og ikke ante hverken korr æ va eller korr æ skulle..
Da kommer det fra dama: Jammen, det e så vanskelig å forklare veien, vet du, kom å bli med mæ, så kjøre æ dæ tell togstasjonen heller.

Æ va på gråten!
Ho hoppa i bilen, og kjørte mæ ned, og ikke fikk æ betale ho heller.
Det må ha vært vinga på den ryggen der..
Her kan man snakke om en reddanes engel!

I snø og slaps, en lørdagskveld, i mørke og elendighet, så dukka det opp ett menneske som ga av sæ sjøl, av tia si, og uten å ville ha nåkka førr det.
Fantastisk!

Kom aldri å fortell mæ at engla ikke fins, førr det gjør det!!
Ikke vet æ ka ho hete, ikke korr ho bor eller ka ho gjorde der, men glømme ho kommer æ aldri tell å gjøre.
Alt man kan gjøre e å håpe at livet e snilt med ho, det fortjene ho!

Live e.. ukjente engla..

Gjedde, krokodilla og fiskebolla

Æ satt og titta på nå bilda i dag.
Fridagen skal jammen ikke bare brukes tell husarbeid og skjit, litt arti må man jaggu få ha det også!
Og æ endte opp (som vanlig) inne på bildan av diverse fisketura og lignende.
Mi aller første gjedda, mi nest største gjedda, den siste gjedda, og den som smaka aller best..

I bunn og grunn så e faktisk gjedda en ganske arti fisk å jakte på.
Ja, æ skreiv jakte på.
Den oppføre sæ av og tell som ett rovdyr, av og tell som en krypskytter, og av og tell som en torpedo uten nåkka mål, og av og tell så bare ligg ho under vatn og glane dumt på dæ.

Rovdyret like å skremme, og å jakte.
Eksempel: vi va på fisketur, sto ved ett vatn en fin kveld, og vakkergubben sto på en stein i vannkanten.
Han kasta elegant ut sluken, og så skreik han!
Førr opp av vatnet rett bak han kom først en abborr flyganes, og bak abboren kom gjedda seilanes med kjeften kolle åpen!
Hjerteinfarktet va nært foreståanes når fiskan tok vatnet igjen..

Og æ flira..

Vi va ved ett anna vatn, og sto og beundra ei and med unga langs med landet.
Vi hadde vært på fisketur og va på tur heim.
Andemor blei plutselig helt hysterisk, og hoppa på land, og ungan etter.
Vi førrsto koffør då vi såg stripa i vatnet, i retning ungan.
Gjedda tok den siste ungen.
då flira æ ikke.

Vi va ved ett tredje vatn.
Æ kasta ut sluken, og sveiva inn..
og sakte, bak sluken kom ei gjedda.
Ho svinga så elegant i takt med sluken.. og like ved land så bare svinga ho unna..
Førr så å snu, og ligge rett nedførr føttern mine, der ho låg heilt stille og glana på mæ.
Creepy..


Vi va attmed ei elv..
Og sku prøve å få aborr tell kvelds.
Etter en liten time hadde vi tenkt å gje opp og fare heim, då ser æ beistet komme etter sluken min, og hogg sæ fast.
Æ hadde ei lita og behendig fiskestang, perfekt egna førr å fiske i skogkantan med.
vel, i det æ sku trekke krokodilla på land, så hoppa ho tell så ho knekte fiskestanga mi!
Då flira æ IKKE!
Skjitførrbanna va det æ va!
Den gjedda endte med en kniv i skallen.. og som bjørnemat!
Æ savna enno den fiskestanga..

Vakkergubben påsto før at gjedde va ikke mat.
Altførr mye bein...
PØH!
Etter å ha maltraktert nån gjedde så e no resultatan alltid fine beinfrie fileta.
Det vise sæ at gjedde e suveren å lage farse av, deriblandt fiskebolla, fiskekake, og fiskeburger.

Der e kun to ting man må huske når det gjelde gjedda, putt aldri fingran inn i kjeften på den, og ha på en gjeddetafs om det fins gjedde i vatnet.
Ja, og sørg førr å ha batteri i vekta om du får ei storgjedda.. sånne som funke skikkelig.

Snart e det vår.
Då skal æ jakte på storgjedda!
Den over 10 kilo..
Livet e.. storfisk!

Motorhavari på Hurtigruta og store bølga

Vi har en båt.
Eller båt og båt, det e en engelsk elvebåt, som egentlig e beregna tell akkurat det.
Den ser ut som en nåkka forvokst kano.
Flat botten, sitteplass tell en 3-4-5 menneska, og med flyteelement på yttersia, altså så ska den i teorien ikke synke.
Hurtigruta kan padles, eller roes, eller seiles, og man kan bruke en elmotor.
Alt vel så langt.

Vi for på ferie.
Eller, æ lukka øyan, putta fingern på kartet og bebuda: Dit ska vi!
Dagen etterpå for vi på ferie.
Man skal ikke planlegge førr mye, syns æ.
Det syns ikke han.
Men vi pakka ihop og dro.


Sørigjønna så havna vi ved en sjø.
Idsjøen, førr de som e kjent...
Vi hadde to daga med kjempefine forhold, sol, ingen vind, og null bølga.
Vi fisla rundt på sjøen og kosa oss glugg!
Tredje dagen....
Han skya over og va litt vind, men ut sku vi!
Vi hadde jo Hurtigruta!
Og ut for vi...
No har æ førr vane å få ut bruket så fort som mulig, æ skal ha fisk.
Dorge e greia!

Og mens vakkergubben styra skipet, så blåste det på enno litt mer.. og bølgan begynte å bli ganske krapp..
Æ sitt vanligvis framme i "baugen",
Ikke videre smart.
Hurtigruta har ca 30 cm klaring fra vatnet tell ripa,
Så æ vart temmelig blaut på det æ sitt på, nemlig akterskottet.


Etter en liten kilometer nedover sjøen, så va han faktisk begynt å gå kvit utpå sjøen, så æ bebuda at vi kanskje sku hold oss i nærheta av land.
Sånn førr å slippe å teste om hurtigruta tok en Titanic.
Som sagt så gjort..
Bruket mitt va enno ute.. og æ trudde det va laaaangt bak motorn.
EH.. nei...

Først ser æ vakkergubben får "uttrykket" og så hør æ bannskapen..
bruket satt fast i motorn.
Ka gjør man?
Æ leta fram ei åra, og padla oss mot land.
Innved land va det ingen store bølga så æ tok sjansen på å stå i båten.
Og med dødsførrakten lysanes ut av øyan så kasta æ mæ fram i mot ei bjørk, og klora mæ fast!
Mens æ sku holde båten på plass med føttern..
 Man kan si at det va en opplevelse av de sjeldne..
Bjørka svaia i vind, båten gynga i bølgan so kom rullanes, og æ tviholdt i bjørka, med ræva rett ut, rett i knean og sleit førr å holde båten rett..
Og bak der satt vakkergubben og glisa...
Æ sa ikke så mye..
Men han va ganske kjapp å få opp motorn, og å få opp vasen i propelln..

Det va temmelig godt å få sleppe taket i den bjørka ja...
vi snudde hurtigruta og satte nesen mot land etterpå.
Enn så lenge så søkk ikke hurtigruta i teorien, men æ love at man blir våt bak når det blås, og vi har lært at vindskjeive bjørketrær e god som nødfortøyning.

Livet e.. ei bjørk i nøden!

Tunnelskrekk og amatørpilota

Tja... sia æ har delt diverse andre småhistoria om ferien i fjor så kan æ vel fortsette litt mer?

Historia fortsette vel med turen fra Skibotn.
No hadde æ bestemt at vi sku ta turen rundt Senja, sia æ syns svenskan burde få se øya.
Og siden æ tross alt kjenne veian best oppi der, og har sett det meste før, ja da sku æ være sjåfør.
Æ bare nevne i førrbifarta at æ HATE å kjøre med nåkka bak bilen, og har i alle år nekta å kjøre med henger.
Vel, vi hadde jo slottet (camplet-en) med oss, med båten oppå den, så det va bare å bite i det sure eplet.

Vi fresa avgårde, stoppa og åt grilla tørrfisk på senjakroa, og satte så kurs mot yttersia av Senja.
Alt vel... så langt.
Ungen va kraftig imponert over norske fjell og oia sæ over fjordan og naturen.
Så kom vi tell tunnelan...

Første skriket va som følger: du skal vel ikke kjøre inn her???
Andre skriket: Det e jo mørkt!!!
Tredje skriket : det e smalt!
Og fjerde: E DU GALEN??? TRAILERA HER INNE??


Øh.... det gikk bra..

Neste tunnel: NEIIIIII; enno flere tunnella??

Øh... ja? Du e i Norge no...

Æ trur ikke blodtrykket va nede på normalen førr vi va i Mefjordvær..
Da måtte alle ut og få luft.
Og æ flira...
Ikke greit når man e vant med svensk E4.

Ersfjordstranda va populær, såpass at ungen bebuda at ho sku tellbake dit.
Stort sett så va hele Senja populær, så ho sku definitivt tellbake.
Ja, da blir det vel sånn da..
Vi rakk pizza på jokern, og fresa videre nedover.

Ungen e en sånn som ser.
Natur og omgivelsa gjør intrykk på ho.
Så på fergeturen så fikk æ passet mitt påskreven:
Altså Eva, du kan ikke komme å fortelle at ikke dette e vakkert!!!
Fjell og vatn??
Ungen har jo rett, og æ skjemtes faktisk litt, det e jo vakkert!
Man e litt heimeblind, og litt førr godt vant trur æ.

Vi kom oss tell Bodø.
Og en av de tingan vi sku gjøre va en tur i flysimulatorn, tenkte så æ.
Den e borte.
Så vi endte opp med å sku fly sjøl, i den nye simulatoren.
Ungen og æ i ett fly, vakkergubben og dattra mi i ett anna.


Man skal altså være pilota sjøl..
Å herrefred...
Takk og lov førr at man får hjelp!
Vi kom oss opp i lufta, æ hadde en take-off som va ganske på grensa, men opp kom vi..
Og ungen va hvit i ansiktet..
Førr etter ei stund så va det ho som tok over spakan.
Ungen kommer tell å bli pilot!
Ho fiksa biffen, og siden ho sku lande så regna æ med at det kom tell å gå bra.
Æ lena mæ bak og hørte på nødskrikan fra cockpiten ved siden av, der det visstnok endte med totalhavari, og ett fly mindre her i verden.

Ungen hadde nesten stålkontroll.
Rett linje, litt humpa her og der, nån litt ureglementerte svinga, MEN  vi holdt oss på flystripa!
Ikke dårlig av en 9-åring!

Førr å si det sånn, en vellykka opplevelse.
Førr oss to iallefall.

Ungen har etter Norge-turen gitt klar beskjed om at ho skal tellbake, særlig siden ho kan erte pappsen med tunnellskrekken.
Kanskje æ sku la han kjøre sjøl då??

Livet e.. smale veia og hull i fjellan!

Trappekaos igjen..

Min kjære datter ba om det..
Historia om det siste stupet mitt.
Vel..

opp i bekkmørtna om morran, ikke sant?
Når man kraup i seng så låg vel temperaturen omtrent på null, eller nåkka sånt.
Vel, æ gjorde som æ bruke på morran, morrabestyr, morrakaffe og det nærma så avfart.

Æ såg jo at det va blitt kaldar ute, men va ganske fornøyd med å ha huska å plugga i motorvarmeren om kvelden.
Vi har då en kontakt ute på veggen, så det va bare å parkere ganske nært den.

Klokka va blitt ca litt før sju, og skoen vart tatt på, den tjukke varme jakken, og æ va klar!
Ut på verandaen, på med ryggsekken over eine skuldra og så åpna æ verandadøra..
skyvedør...
Og tok steget ut på første trinnet.

So far so good..
Så løfta æ uheldigvis fot nr to.
Totalt idiotisk!
Mens æ va opptatt av alt mulig anna så glemte æ å se på trapptrinnan..
Enno meir idiotisk!
Førr med ett så låg æ i vannrett stilling, i lufta, som ett kryss, med en skreiv ryggsekk som dingla, bilnøklene i eine handa, og klora mæ fast i skyvedøra med andre handa.
Det va da æ skjønte at no går det ulitte gale her.
Det som går opp, ja, det må komme ned.

Og det gjor det.
Ikke med ett smell, det va meir en sånn smokklyd..
ryggsekken tok av førr verste smellen i ryggen, men skulder, albua, og ikke minst akterskottet fikk sæ en trøkk 16 som det sto respekt av!
Men, æ berga brillan!

I førrfjamselsen så klarte æ å plassere kroppsdelen der de sku være, stabla mæ på føttern, og svor og bantes fram dagslyset og to grader ekstra varme på gårdsplassen.

Ryggsekken blei retta litt på, og bilnøklene sjekka, og så sjekka æ skaden.
Trappa va uskadd...

Æ hinka mæ fram tell veggen og sku ha laus ledninga tell motorvarmarn..
Det tok mæ tre røskan tell før at æ forsto at det gikk kanskje lettar å bruke den arma æ IKKE hadde ondt i.
Og med ledninga sånn laus fra veggen så va det bare frampå bilen igjen.
Æ fortsatte å røske tak.. akkurat, med den arma æ hadde ondt i.

Det tok ei stund å få hauet tell å fungere..
Heldigvis så starta no hvertfall bilen.

Æ jobba førr halv maskin den dagen.
Og trappa ska byttes ut, så snart som mulig!

Livet e.  . også ei ondskapsfull tre-trapp!

Skrikerungen!

Vi har ett sted vi stadig drar tellbake tell.
Stor-rajan.
Om dokker spørr min mellomste så e det den ultimate plassen å campe.
Æ har tendensa tell å være enig med han.
Vel, første gangen han va med opp dit så va vi enno på telt_stadiet.
Dog med oppblåsbare madrassa..
Vi laga camp etter alle kunstens regla, vi fiska, vi laga innihampen god mat, vi hadde det helt fantastisk i så måte.



Men vi va ikke aleina der oppe...

Og æ som trudde at måsen i Norge kunne skrike...

Stakkars foreldran og søskenan måtte høre på han.. og vi også.

 Stekt harr e vanvittig godt!

Eller pølse...

Sol, regn, tåke, vind.. 

Storrajan e fortsatt den sjøen som alltid levere!

Harr, ørret, gjedde, og abbor.

Snart e det opp dit igjen! 

Livet e.. også en måse!