Engeln i byen

Æ e ikke i tvil.
Engla finnes!
De kommer i alle slags forma og farga, men de fins..

Æ vet, førr æ har nettopp møtt en.

Historia e som følger, æ skulle være ledsager inn tell byen på sjukhuset i helga.
I utgangspunktet bare en sjekk hos lege, men det endte da med at æ måtte heim aleina.

Og sjukhuset e digert... enormt digert.
Bygd i allslags vinkla, i flere høyda, og med østre inngang, vestre, søndre, nedre, øvre, ja, dokker ser tegninga.
På toppen av alt så e da hovedinngangen stengt førr tia, på grunn av bygging.
Når man då kommer inn på sjukhuset via en inngang som æ ikke ante fantes så e det litt krise.
Når man da etter ganske mange tima blir flytta over på ei avdeling, via undergrunnstunnella, på en truck!! og via flere etasja, så e snart krisa ett faktum!

Pasienten fikk krype i seng, og æ sku heim.
Så va det å finne veien ut av sykehuset..
Bortover der, ned ei trapp, så tell høyre og der skulle det finnes ei dør ut..
So far, so good.
Så starta kaoset..
Ka va det no ho sa der oppe? Sku æ høyre eller venstre?
Det snødde, slapsa, va bekkmørkt, ikke ett menneske å se, og ingenting å orientere sæ etter..
Skilt?? Nope!
Aha!
Æ har gps!!
Som da va like forvirra som æ..
Gå rett fram.. i en vegg????
Nope. æ tok tre runda rundt parkeringa, og vinga nedover!
Og der... langt der nede fant æ en inngang.
Søndre inngang.
Feil inngang!
Men æ fant ei diger tavla med ett skilt over sykehuset.
Som æ ikke forsto en skjit uttav...
Og mens æ sto der, og glana, sukka, og prøvde å orientere mæ på nå vis, så hørte æ en stemme som si bak ryggen min: Finner du ikke fram?

Bak mæ sto ei lita dame, ca på min alder, mørk i håret og brun i huden, og med verdens vakreste smil..
Æ forklarte at æ hadde surra mæ bort, skulle finne veien tell togstasjon, og ikke ante hverken korr æ va eller korr æ skulle..
Da kommer det fra dama: Jammen, det e så vanskelig å forklare veien, vet du, kom å bli med mæ, så kjøre æ dæ tell togstasjonen heller.

Æ va på gråten!
Ho hoppa i bilen, og kjørte mæ ned, og ikke fikk æ betale ho heller.
Det må ha vært vinga på den ryggen der..
Her kan man snakke om en reddanes engel!

I snø og slaps, en lørdagskveld, i mørke og elendighet, så dukka det opp ett menneske som ga av sæ sjøl, av tia si, og uten å ville ha nåkka førr det.
Fantastisk!

Kom aldri å fortell mæ at engla ikke fins, førr det gjør det!!
Ikke vet æ ka ho hete, ikke korr ho bor eller ka ho gjorde der, men glømme ho kommer æ aldri tell å gjøre.
Alt man kan gjøre e å håpe at livet e snilt med ho, det fortjene ho!

Live e.. ukjente engla..