Siste søndagen i juli

Det gikk opp førr mæ at vi e i siste helga i juli..
Snart e det august, seinsommarn skal få ta over ei stund.
I morres va det sol, varmt, og heilt nydelig, iløpet av dagen på jobb så skya det over.
Jaja, vi fikk no ett par øyeblikk med sommar i dag også.
Såfremt at man ikke blunka akkurat da.

Favorittblomsten min står i fullt flor her nede på kanten av berget ser æ..
Mjødurten.
Og i dag skal æ ut og begrave nesen i blomstern, kjenne den spesielle lukta den har, og se på de bittesmå blomstern den har.
Små, men mange..
Den pynte sæ med det gulhvite sløret sitt, og e sørgelig lite verdsatt.
Likevel, den e overalt, og kommer tilbake hvert eineste år, trofast og stødig.
Æ vente hele sommern på den.

Uttaførr her hoppe en småfuggel stadig rundt, like lite redd mæ som før om dagan, en spurv med
mer mot enn vett antagelig.
Kanskje det e små gleda, men i ett hektisk liv så e det sånne småting som senke skuldran mine igjen.
Ett møte i dag med ei godjenta, en godklem, ett øyeblikk med ektefølt glede, sånne ting e gull verdt.
Det e ikke så varmt ute at det gjør nå, men æ e takknemlig førr hver eneste plussgrad.
Jo, en søndag i slutten av juli kan være veldig fin, sjøl om sola bei borte bak skyan.
Rylliken nikke og e enig..

Å salige fredag..

Det e fredagskveld.
Havet ligg stille, det e lyda rundt her på plassen, og æ har det godt..
Æ har det veldig godt.
Dagen har vært god, på grensa tell veldig god...
Kroppen har blitt brukt, stort sett alt æ hadde tenkt å gjøre i dag e gjort.
Dette blei en sånn dag som har forvandla sæ tell ei perle på livskjedet, ei stor perle med mye glans.
Ting falle på plass, det meste ordna sæ, og det gledes..

Ikke sånn at æ juble høyt, men mer den stille goe varme gleden som sitt i magen.
Mest sannsynlig så høste æ no frukten av hardt arbeid.
Det e en glede, og en type frukt som smake ekstra godt.
Ja, æ sitt ute på landet, og æ nyt det.
Nye menneska som man kan bli kjent med, nye og trivelige bekjentskap..
Og dagen har vært helt nydelig.
Ifra æ slo opp ett halvt øye i morres når klokka ringte, og fram tell no har den vært helt flott.
Sol, blå himmel, god temperatur, en nydelig dag på alle måta.
Det blir fort nok alvor og daga der man heng med hauet, i kveld tar æ mæ ett glass rødvin, nyt verden rundt mæ, nyt livet, og æ bare e...

Naboan spille musikk, og livet spille ett rolig partitur i den store symfonien.
Livet e..
og det e det man velge å se sjøl av og tell.

E det no egentlig så ille?

Og ja, det e været æ snakke om..
førr hver dråpe som kommer så e vi bittelitt tryggere på at det ikke blir svinprisa på strømmen.
Ja, det regna, men vi kunne hatt tørke..
Og ikke så reint lite heller.
 Æ ane ikke korrdan det e med andre, men æ like å få tatt mæ en dusj, og å ha vann i springen.
Men det ska vær sagt, æ syns vel egentlig det kan begynne å gi sæ no...
Det e bare å finn senga, og håpe det blir litt likar i morra.
Livet e.. litt vått.

Mjuke og stille tona fra høsten som kommer

Om man går ut å lytte, så høre man tonan fra en høst som nærme sæ.
Sommerlydan har nesten stilna av, og i det fjerne kan man høre en høst som kommer nynnanes, stille, sakte, men uten å stoppe opp.
Det ligg i lufta, spede tona som begynnelsen på en symfoni.
Ikke nytte det å krangle heller, den kommer uansett.
Det begynne å bli nån daga siden æ hørte de aller første svake streifan av høst.
Man ser den ikke, man høre den...

Det har ingenting med temperatur eller blå himmel å gjøre, det ligg i lufta.
Småfuglan har streva sæ ferdig med ungan, no e det ungeflokkan som svirre rundt her, enno
har dem ikke lært å være skikkelig skvetten.
Dompappen som sette sæ på gjerdet her ute og bare ser på mæ e ikke mye redd hvertfall.
Den har enno ikke fått skikkelig farge, brystfjæran e enno gråspraglat i det røde.
Trastungan hoppa rundt beinan på mæ, sikker på at æ e ufarlig...
Æ takke førr tilliten..

Seinsommerlydan e nesten blitt taus, det e blitt så stille i skogen.
Nede i fjæra har tjelden roa ned på tempoet, han går bare rundt og leita etter mat tell sæ sjøl.
Terna vise sæ meir sjelden no, og måsen skrik ikke så høgt.
Og som fjerne tona fra en sår fiolin kan æ høre lyden av en sommer som drar sin vei..

Likevel, uten at musikken blir feil, så kommer en ny toneart etter.
Skogen e mørk, så mørkegrønn som den kan bli, før den skifta farge igjen.
Fullmoden grønn..
Og om ikke lenge så kommer vi tell å våkne tell en skarp, klar høstmorran, full av farga,
en dag som feire sommern som har vært.
En morran som e helt stille.
I dag nyt æ de siste sommerblomstern som blomstre her ute, lilla tistla, gul smørblomst, tiriltunga, rødkløver og alle de andre som står her ute.
Og no blomstre mjødurten..
Min sommerblomst, den æ like best..
Den lukte av sommer, sol, glede, den lukte søtt og sterkt..
Den e litt som ospa, den kommer seint tell sin rett.
Da gjør det ikke så mye om det regna, æ glede mæ enno over siste rest av tona fra en sommer.
Livet e..
også med nesen godt begravd i blomstern på en mjødurt.

legen sa og legen sa..???

I kveldinga fikk æ en sånn liten påminnelse om korr lett det e å førrtrenge  det man ikke vil høre..
Altså, her i begynnelsen av uka så måtte æ bite i gresset, eller gulvet, og la min kjære kollega ringe 113..
Æ låg da bak disken, kaldsvetta og va rimelig elendig, og venta på at nitroen sku virke.
Det va ikke så galt at panikken lyste ut auan på ho, men ho og sjefen va like bleik som mæ.
Så der låg æ da, tell saftblandern sto uttaførr jobb, og det sverma med rødkledde snillinga rundt mæ.
Da va jo selvsagt det verste gått over, så æ rusla inn på kontoret førr å bli sjekka.
Og krangla mæ tell å ikke bli sendt tell bodø..

De finn jo ikke nåkka, så koffør sku æ dit?
Etter en dag så måtte æ bærre innrømme førr modern at æ hadde vært ulitte dårlig, sånn sia æ måtte på apoteket og hente ny nitro.
Ett sneeeev av litt dårlig, æ trur det va sånn æ sa det.
Problemet mitt va bærre at det va to andre som hadde sladra, at det va litt meir enn ett sneeeev...
ja ja...
Iallefall, i dag kom min grumme moder innom, og da fikk æ passet påskrevven!
Om æ ikke huska ka de sa på sykehus da æ blei utskrevven sist???
Om æ blei dårlig igjen så sku æ inn igjen, tell ny sjekk!!
HUH??
Det kan æ ikke huske.. eller, æ kan svakt erindre.. eller, det va vel nå sånt de sa... eller, ja ja, så sa de vel det da!!!
MEN, det e ett digert men her...
Æ har ikke tid tell å ligg på sykehus!
Så det har æ fortrengt, glømt, ignorert, og æ skylde på alder og blond-faktoren!
Antagelig va æ ikke dårlig nok.

Men æ har lova modern, og sett ho djupt inn i auan, med mine uskyldige blå, at æ skal si fra om det skjer igjen.
No e det mykkje mulig at det blir førrtrengt det å...
Men æ frykte ikke førr det, førr no har æ ny nitro!
Og no kan æ se på ekg-stripa at æ har hjerteslag, og en liten hump.. hjerteslag og en liten hump..
Arti!!! :)

Livet flekke tenner

Æ har en råtten dag.
Humøret e på det desiderte nullpunktet, akkurat no.
Æ e lei, sur, grinat, muglat, nerimella og gjennomført uttaførr.
Takk og pris at æ ikke har sånne daga ofte, førr æ like dem dårlig!
Ute yre det.
Skyan heng nede på nesen, sånn heilt der nede, det e vått og kaldt og surt ute, akkurat sånn at om man stikk nesen ut, så blir man gjennomvåt på ett blunk.
Det e bortimot vindstille, og sjøen ligg rolig.
Normalt sett så e det ikke ofte æ pistra og surke, men i dag e det en sånn sutredag.
Formen e egentlig ikke den aller verste, sånn egentlig.
Æ kjenne stadig at æ har ei blodpumpe, så det kan æ ikke klage på.
At ho ikke virke helt som ho skal bestandig får æ vel bare lære mæ å leve med.

Mest sannsynlig så e vel humøret litt nede etter at æ va nødt tell å erkjenne at æ ikke e 18 lengre, og ikke kan jobbe ubegrensa lengre uten å merke det.
Det passe mæ dårlig!
Ja, æ sutre... æ syt!
Jada, det e de som har det verre enn mæ, som e sykere, fattigar, har mindre, og alt det der.
Men førr en gangs skyld så syns æ at det e litt godt å få ut nåkka av gjørma, uten at æ blir ett mindre og dårligar menneske av det.
Om nån tima så har sikkert ting snudd sæ, men akkurat no, presis akkurat no, så e æ ikke på topp.
Så det så..
Dessuten så syns æ inventaret i kroppen kan oppføre sæ skikkelig.

Ja ja, vi får håp det bli likar i morra.
Da e det heldigvis jobb, og ei travel helg som starte.
Æ vart ikke laga førr å sitte på stas, det e bra sikkert.

Galskap, alvor og humor

I bunn og grunn så e det vel det som e drivstoffet i hverdagen.
Uten å ha evne tell å omfavne galskapen så trur æ det hadde gått rett vest.
Takk og pris førr den!
Alvor blir det nok av, det e stadig menneska som dukke opp, som streife hverdagen med ett lite blaff av det ramsvarte.
Så går det ett øyeblikk, så e det humoren som tar over.
Man får bryna sæ som menneske, man får føle på alle aspektan av livet og hverdagan.
Æ skreiv inn som status førr ei stund sia at æ ikke har en sånn høy-status jobb.
Men at æ lika jobben min.
Det gjør æ fortsatt...

Man kan bare ikke få en grå dag på jobb så lenge man jobbe med menneska, og e villig tell å se dem.
Glede og sorg kan komme gåanes inn døra samtidig, det e bare å ha øyan med sæ.
No e det sikkert mange som syns at æ må ha ett trist og kjedelig liv, æ farte lite rundt, æ e sjelden og aldri på byen, æ e sjelden i byen.
Livet på landet må da være kjedelig og grått...
Nei, det e ikke det.
Livet på landet handle om å få andre verdia, se ting med åpne øya og ett vidåpent sinn.
Småperla og store perla..
Æ har jobba mye i det siste, så i går kjente æ at æ e ikke en spretten ungfole lengre.
Æ va sliten tell beinet.
Likevel så ligg gnisten der, galskapen og humoren som driv dagan fram, som gir dagan ett skjær av sølv i kantan.
Altførr ofte e det lett å ta feil av en dag som e grå, man ser ikke at den e kanta med sølv heller.

Nåkka så enkelt som å høre en sønn sige inn i drømmeland, høre pusten bli rolig..
Sånne ting e full av sølv.
Tell og med det å kjenne på at man e sliten kan ha sølvet i sæ, det betyr jo at man har gjort en innsats, vært av verdi på en måte.
Dagan e mer full av det som e lyst enn gråfarga, sjøl om æ ikke e urban og ute på byen blandt de som velge andre verdia i livet.
Æ nyt lyden av sjøen som klukke mot land, æ nyt lukta av hav og sommer.
Og livet velsigne de små, men store tingan..
Livet e..