Om man går ut å lytte, så høre man tonan fra en høst som nærme sæ.
Sommerlydan har nesten stilna av, og i det fjerne kan man høre en høst som kommer nynnanes, stille, sakte, men uten å stoppe opp.
Det ligg i lufta, spede tona som begynnelsen på en symfoni.
Ikke nytte det å krangle heller, den kommer uansett.
Det begynne å bli nån daga siden æ hørte de aller første svake streifan av høst.
Man ser den ikke, man høre den...
Det har ingenting med temperatur eller blå himmel å gjøre, det ligg i lufta.
Småfuglan har streva sæ ferdig med ungan, no e det ungeflokkan som svirre rundt her, enno
har dem ikke lært å være skikkelig skvetten.
Dompappen som sette sæ på gjerdet her ute og bare ser på mæ e ikke mye redd hvertfall.
Den har enno ikke fått skikkelig farge, brystfjæran e enno gråspraglat i det røde.
Trastungan hoppa rundt beinan på mæ, sikker på at æ e ufarlig...
Æ takke førr tilliten..
Seinsommerlydan e nesten blitt taus, det e blitt så stille i skogen.
Nede i fjæra har tjelden roa ned på tempoet, han går bare rundt og leita etter mat tell sæ sjøl.
Terna vise sæ meir sjelden no, og måsen skrik ikke så høgt.
Og som fjerne tona fra en sår fiolin kan æ høre lyden av en sommer som drar sin vei..
Likevel, uten at musikken blir feil, så kommer en ny toneart etter.
Skogen e mørk, så mørkegrønn som den kan bli, før den skifta farge igjen.
Fullmoden grønn..
Og om ikke lenge så kommer vi tell å våkne tell en skarp, klar høstmorran, full av farga,
en dag som feire sommern som har vært.
En morran som e helt stille.
I dag nyt æ de siste sommerblomstern som blomstre her ute, lilla tistla, gul smørblomst, tiriltunga, rødkløver og alle de andre som står her ute.
Og no blomstre mjødurten..
Min sommerblomst, den æ like best..
Den lukte av sommer, sol, glede, den lukte søtt og sterkt..
Den e litt som ospa, den kommer seint tell sin rett.
Da gjør det ikke så mye om det regna, æ glede mæ enno over siste rest av tona fra en sommer.
Livet e..
også med nesen godt begravd i blomstern på en mjødurt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar