Stille natt

Det e sein kveld på ett sykehus.
Egentlig så sku dennan skrotten ha vært mer eller mindre vakkert dandert under dyna no.
Men det e vanskelig å få en date med han Jon Blund i kveld.
Nitroen sprer sæ i systemet, hodepina har meldt sæ, og trøkk i overkroppen e på tur å gi sæ.
Små, men store gleda likevel.
Lysan e slått av i korridoran, og det e ganske stille her i korridoren hvertfall.

Om æ kaste ett blikk ut vinduet så ser æ refleksjon av kveldssola i en anna del av bygget, ett vindu der
fanga opp sola og lar mæ få en titt, på tross av at æ har vindua som ikke vende mot kveldssola.
Grå steinvegga, grå metall, og ett streif av gull i ett vindu.
I dag har æ brukt øran og øyan, og e veldig klar over korr heldig æ e.
Ett streif av gull i ett vindu kan være det eineste enkelte som e på denne avdelinga har å glede sæ over i kveld.
Det ligg nok ei og anna sjel våken, som kanskje titta ut et øyeblikk.

En ting e hvertfall helt sikkert, det fins menneska her med større plaga enn det æ har!
Likevel, man føle sæ trygg blandt all ekspertisen som surre rundt her.
No, en sein kveld e det ganske så stille..
Sist natta våkna æ av senger som blei flytta, stille stemma, men dog uten at det va nåkka form førr bråk.
I natt ligg æ inne på ett rom, så det blir vel litt stillere.
Ei nattekjølig hand som tar puls, som sjekka om man har det bra, en stille stemme som
forsikre sæ om at man ikke har vondt nån steda..
Jo, på tross av at man skjennes over detteog hint, det e trygt å være godt tatt vare på.
Nattstille omsorg e den omsorgen som så mange søv sæ forbi.
Det va ikke så dumt å holde sæ våken litt ekstra..

Livet e.
Og livet e litt ekstra på ei hjerteavdeling.