Det kan skje oss alle

Oss damer særlig.
En gang før har æ sutra innpå her om ondt i brøstet og saftblandera og den røde horde..
Men den gangen klart æ å surke mæ tell å være heime etter undersøkelsen.
Det har vært nån runda med ondt i ondten etter den gang,
og der har da æ bastant gitt mæ sjøl og omgivelsan beskjed om at: "det e muskulært"!
Førr så å vente på neste runde..

No ligg æ på sykhuset i bodø, passe lei, og passe guffen.
Det e ikke alt som e muskulært si de kvite frakkan.
Og folkens, ikke alle kvitfrakkan e like go å komme ut førr.
Enkelte av dem e jaggu like sta som æ.

Denne gangen blei æ faktisk såpass urven at æ skjønte sjøl at nåkka va alvorlig galt.
Takk og pris at æ ikke va aleina, og at det va nån som kunne ringe 113 førr mæ.
Økanes smerta, som sprer sæ ut og opp, med innlagt kvalme, pustenød og nesten besvimelse
e ikke nåkka å ønske sæ.
Kaldsvette og trøkk som av en elefant oppå brøstkassen e heller ikke nå å rope hurra førr.
Alt i alt så syns æ det kan være greit å finne ut av ka som e årsaken, førr hvis det æ har hatt e nåkka som ligne på infarkt, så e IKKE det nåkka æ vil ha fleire av.
Så da ligg man da her, sutre om korr kjedelig det e, klage litt på maten,
og e evig takknemlig førr de som kom ramlanes opp med litt klea te mæ, med litt mat, frukt, godteri, pizza og anna snavvel.
Samt ho som kom i dag med splitter nye klea tell tromsøturen..
Ka dokker meine, no har æ sjansen tell å bedåre mæ en flyyyver!!!