Mjuke steina i Lødingen

En tur tell ett nedlagt lite gårdsbruk, fra den gangen da folk hadde nån få dyr,
og en båt å livberge sæ med.
En tur dit det engang va lyda av stemma, dyr, hus og heim.
No e husan borte, åkern e nedgrodd, og alt som e igjen e restan av en hage.
Mens æ gikk der så kunne det kjennes at det har vært en plass med mye liv, mye glede,
jorda kviskra om slitet, og om stille sommarkvelda etter dagens slit.
Restan etter en hage, bygd opp av steina låg igjen.
Vitnesbyrdet om ei som tok sæ tid tell å legge stein i rekka, restan av rosentrean stakk opp av fjorårets gullfarga gress, like standhaftig som steinan som låg på rekke.

Lødingen e ei perle.
Kommer du dit, så e det første inntrykket at her e det bare stein, fjell, og nån hus.
Men ta tia som trengs, dra inn tell sentrum, se de gamle husan som e der..
Og ikke minst, på den andre sia av tettstedet e det kvile førr sjela.
De brattaste fjellan har også sin sjarm der ute, mosekledt, i gråtonan sine.
Og ved foten av fjellan, underlig nok, steina som e rund i kantan.
Muligens såg æ bare det æ vil se, men det va så slåanes, ingen skarpe kanta å se.
Bergan va avrunda, steinan likeså, og overalt va det mjuke landskapet dekorert
med mose, lyng og lav..
Mosegrønt, mosegrått, mosegull..

Man får ro i sjæla av sånt landskap.
Tell og med der restan etter krigens daga stikk frem, e det ro.
Gamle bunkersa, gamle husresta, gamle tufta..
Mor natur har kledd inn det meste i mose.
Ta turen gjennom Lødingen, førrbi fortet, og se med hjertet.
Sjåvika bergtok mæ..

Også.