Våg å vær naken

Så sa de..
Alle de kloke ordan som man les overalt.
Så da regne æ med at det ikke dreie sæ om å direkte kle av sæ og springe rundt uten en tråd?
Det som slår mæ e at det e ikke så mange æ kjenne som våge å være naken..
I bunn og grunn så våge ikke æ heller det bestandig.
Likevel, korr farlig e det egentlig?
Å være naken, mene æ?

E det ikke å våge å innrømme at man e små og sårbar av og tell?
Det kan da ikke være bare æ som føle førr å krype under ei dyna med hauet først, og bli der?
Eller e det bare æ som e feig?
Korr mange ganga har æ ikke hatt mest lyst tell å skrike av fortvilelse når æ ikke strekke tell?
Nei, det e ikke så greit å være naken bestandig!
Det e IKKE greit å føle at man ikke klare alt, eller makte alt i en hektisk hverdag!

Vi har alle vårres små og store skavanka, fysisk, eller mentalt.
Det e så enkelt å si at:
Jada, æ snorke.. eller fis.. eller bilringa og bulka overalt på kroppen!

Det e ikke like enkelt å si:
Jo, æ slit med sjøltilliten, eller æ e redd førr hverdagens krav av og tell.
Tell dags dato har æ kun møtt ett eneste menneske som har våga å sagt:
æ e litt konfliktsky..
Det e nemlig ikke "in" å være det.
Man SKAL takle konflikta, man "skal" takle uenigheta førr enhver pris..
Eller?

Når æ tenke mæ om så e det så mye æ ikke kan.. ting æ kanskje burde vært bedre på.
Men æ våge å prøve, når æ bare får grua mæ litt på forhånd.
Antagelig så må æ våge å være mer naken også.
Mest sannsynlig så e det kun æ sjøl som har angst førr å ikke klare alt.
Igjen kommer tanken streifanes om at man e ett produkt av livet, og miljø.
Merkelig nok så kan det kjennes ut som at man blir mer modig av å være litt naken.
Men æ trur æ beholde undertøyet på.. ei stund.
Livet e.
Med og uten klær..