Sånn blei det no, året.

Æ har ei stille stund.
Ei stund der æ får tid tell å reflektere over året som nesten e over.
Det har vært ett år med mange og lange opp og nedtura, med sykehus og sjekk av helse, med goe stunda, og nån ikke fullt så goe stunda.
Men alt i alt, æ har hatt det godt!

Vintern og våren va ett kapittell førr sæ, ett kapittell som ikke hadde så enormt mye gullkanta i sæ, men desto mer hverdags-sølv.
Sommern, sommern blei full av gull!
Æ fikk en sommer som bragte så mange fantastiske menneska min vei, så mange æ fikk lov å bli gla i, menneska æ fikk møtt igjen etter mange år, en jobb som har gitt bare glede..

Så kom høsten.
En høst som har hatt gullkanta hver eneste dag, i regn eller sol.
En høst som har vært prega av at æ møtte han som har hjertet mitt i hendern sine.
Det har vært glede, det har vært godt!
At helsa ikke va på mi sie fikk æ tell syvende og sist bare ta på egen kappe.
Erkjennelsen av at man ikke e supersterk lengre va en bitter pille å svelge, det e bare å innrømme.
Å være nødt tell å innse at det fins begrensninga no førr ka man klare, det va ikke bare lett.
Gammelt grums som kom tell overflata sørga førr en skikkelig oppvekker.

Og no sist, ei høytid som har vært prega av inderlig godhet, av hjertevarme, av sorg som har fått komme opp, av kjærlig styrke førr mæ mens det trengtes..
Det har vært nevnt før her at æ e velsigna.
På så mange vis.
Og sånn føles det enno.
Æ e velsigna med så mange i livet som gir ett øyeblikk av tia si, av sånne som gjør dagan mine god..
Og på en sånn dag som i dag, der æ tar mæ tid tell å reflektere over livet dette året, så ser æ ansiktan passere foran mæ, og hver eneste en får en varm tanke og en takk førr det de har gitt mæ.

Jula har tassa rundt på silketøflan, stille og uten førr mye styr.
Besøk av en sønn va diamanten som glitra midt i alt det andre vakre.
En mann som gir av sæ sjøl, som alltid har ei arm ledig, ett stille liv på mange måta med mye innhold..
Jo, æ har det godt no.
Og æ tenke:
Livet e..
snart ett godt nytt år.