Sein søndag

Bedre seint enn aldri..
Egentlig så har æ så mye å gruble og tenke på at æ burde bare latt være å skrive her, men på en måte e det greit å la fingran ta en "taste-dans".
Det e ikke sikkert at det blir så veldig mykkje fornuftig utav det her, men litt blir det.
Nån ganga har man så vanvittig mye å si at det kommer ingenting, da e det like greit å holde kjeft.

Man skal klare å takle alt mellom himmel og jord, man e ett produkt av det livet man har levd, og de erfaringan man har fått.
Uten å sutre, eller beklage mæ på nåkka måte så vet æ at det fins enkelte som mene at æ e blitt hard.
Det e faktisk mulig, MEN æ har ikke mista evnen te empati av den grunn.
Det gjør nåkka med en når man skal slå av respiratoren te søstra si, når man bær ho på 21 år og sønn hennes på 5 år te grava..
Det gjør nåkka med en når man følge sin egen far de siste ukan og dagan hannes te kreften tok han..
Det å se sjukdommen ete opp en voksen mann e grusomt.
Det har gjort nåkka med mæ å gå langs ei toglinja og plukke opp bita av ett menneske æ va fantastisk glad i,  så ikke ungan i området sku finne dela av klea og hår og bein etter at ho va påkjørt av toget..

Det har gjort nåkka med mæ, alle disse tingan, og alt æ ikke har nevnt, eller kommer te å nevne..
Æ tar til mæ ting, høre, ser, og si ikke stort.
Muligens e det de som trur æ e blitt hard og kynisk og at æ takle alt, men sånn e det ikke.
Det einaste man virkelig lære av sånne ting e å takle det man får kasta i fanget, uansett om det e stort eller smått, på sin egen måte.
Heldigvis har man ikke mista evnen te å føle med andre, men æ har ikke stor tålmodighet med voksne menneska som kun dreie rundt sin egen akse.
Æ vet kor grensa mi går, og æ kjenne mæ sjøl såpass godt at æ vet når "rødtåka" kan finne på å legge sæ foran auan på mæ.
Dem kan prøve litt av det som blei lagt ut på livsveien min, SÅ kan de beklage sæ.
Det e nåkka av det verste æ vet når nån skal legge meininga i munn på mæ, ord i munn på mæ, tillegge mæ hensikta æ aldri har hatt, eller når nån trur at æ klare absolutt alt mellom himmel og jord, "du har jo klart det før"..
Man overleve det meste, mykkje på grunn av rein stahet, og førrdi man kan ikke gjøre nå anna.
Men dokker som kjenne nån sånne som har fått sin del med drit opp igjønna åran, gløm ikke ar dæm e arrat og fæl på innsia.
Der dokker ser ei hard og kynisk maska ser æ resta etter en krig med sæ sjøl..
Man går så mange runda med sæ sjøl at han Mike Tyson hadde vært misunnelig!
Æ blir aldri meir hjelpeslaus og lita å svak, det e førr seint førr det.
Men æ har fått beholde evnen te å føle med andre, evnen te å kunne trøste litt av og tell, æ kan kjenne mæ igjen i mye og mangt, og derfor evnen te å forstå litt mer.
Mens andre ganga skjønne æ ikke en dritt...
Det står ingen plassa at æ må forstå alt heller, gjør det vel??
Og frøktelig mykkje av det æ forstår lar æ bli inni mitt eget hode, ikke førr at æ e overlegen, eller trur æ kan nåkka bedre enn andre, men førr at enkelte ting har det best der.
Æ e ingen førrståmæpå-er, æ e ikkje den smarteste kniven som han sa, æ e ikke den som trur æ har svaran på alt..
Æ gruble, tygg på ting, og kjenne at det fins ting som smake vondt der og da, og som har en vond ettersmak i lang tid.
Det e lenge siden æ lot mæ forme, no e æ kommet så langt i livet at skyggenyansan skal legges, med lette penselstrøk.
Æ treng ikke de skarpe fargan, eller de krasse strekan..


Den som skal tegne i min verden må stille med duse farga og mjuk pensel.

Amper-lørdag

I dag e æ grinat!!
Ikkje direkte førrbanna, eller sur, men gjennomført grinat!
Det kommer sikkert tell å gå over i løpet av dagen, men akkurat no e æ grinat. Storgrinat!
Æ har lagt inn klage te han Gammelfar om dårlige dela, no e det den svartans skuldra som plage livet av mæ!
Normalt så e det konstant verk, men no e det gått over te tannpina der.
Og da e lunta mi kort.
Verken har æ blitt vant med, den blir bare såvidt registrert.
Og jo meir tannpina oppi der, jo mer sprer skjiten sæ te resten av skroget.
Så no  e dokker advart.
Æ blir neppe å skjære skoltan av nån, men vær forberedt på glefsing!
I dag blir det ikke nån dypsindige formuleringa, eller vandringa i fjæra.
Æ trampe, og si akkurat det som æ meine.
Hvilket æ som regel gjør, sjøl om det e enkelte som ynde å legge ordan i munn på mæ, og synsa og trur og tar fullstendig feil!
Æ har faktisk lov å glefse, å være amper, og å vrenge ut av mæ det æ meine om dettan og hint uten at nån skal tolke mæ ihjel!

Førr de som ikke e klar over det, så blei æ faktisk født rødhåra, med temperament i massevis!
Hårtorva har lysna med åran, og æ har lært å kontrollere temperamentet, men tru mæ, det e der!!
Æ har også lært å være nokså rund i formuleringan, men i dag så kan formuleringan ta rennafart og sykle loddrett ned te han tyrrass, så kan han sette der å være rund!

Vanligvis så e man rimelig omgjengelig, og tar ting på strak arm.
Ikkje i dag!
Og e det nån som har ett problem med det, så sætt dokker på sykkeln!
Det e heller ikke forventa at nån skal forstå mæ ihjel heller, æ forvente ikke at nån skal komme springanes førr å gje mæ trøst og sympati!
Æ e ikke bare solskinnsdaga, æ e gråvær og kuling også! Med innlagte haggel-elinga.
På normale daga så e det ikkje ett problem å takle hverdagen, men æ har svart-skyen henganes over mæ akkurat no, og får bare ta det som kommer.
E det nån som lure på nåkka, så spør mæ, ikke naboen!
Korr vanskelig kan det være??
Hvis man lure på nåkka, så får man kun ett svar med å spørre!
Ikke tolk mæ hit eller dit, æ mene akkurat det æ si, særlig i dag!
Æ e ikke i humør te spissfindige kommentara, innpakka spørsmål, førrsektiga antydninga av nåkka slag.
E det nån så lure på nåkka, så spørr eller hold fred!
Æ e som de fleste andre, æ jobbe og slit, betale regninga, prøve å få regnskapan te å gå opp, kjøre hit og dit, æ prøve å få så mykkje tid æ makte sammen med de æ e glad i og bryr mæ om, uansett kor sliten æ e.
Æ hente mæ like mykkje inn på sofaen hennes Aina som sofaen her.
Der slæpp æ hvertfall å tenke på at æ må ta alt husarbeidet, eller matlaginga og klesvasken.
Det står ikke stempla hushjelp og servitør i panna mi når æ e hos ho.
Ikkje må æ være hyggelig mot noen der heller når æ egentlig har lyst te å glefse.
Æ har kun ett par plassa der æ kan slappe såpass av, når ho fløtte har æ kun en sånn plass igjen.
Tru mæ, æ vet å sette pris på det.
Æ va på vekta hos ho Aina i går, førr første gang siden før jul.
Og det vise sæ faktisk at æ har gått ned en 6-7 kilo.
Æ vil ha kiloan mine tebake!!
Men det blir vel sånn at man går ned i vekt når man spis litt førr lite.
Jo meir verk æ har, jo dårligere blir matlysten.

Man blir ikke feit av å ete paracet og ibux hvertfall.

Og æ får ikke mindre tannpine i skuldra av å glefse innpå her, men e det nån som ikke tåle at æ ikkje e bare solskinn og glede så e det bare å la være å lese!
Så får vi se utover dagen no da, om æ koke over, eller om det verste dampe bort.

Fredagen man rusle..

Det e en utprega "rusledag" i dag..
Energinivået e lik null, sjøl om haue hyle om alt som sku ha vært gjort.
Det va ett rotterace på jobb i går, og æ kom heim sliten og kvalm.
Etter ei natts søvn e formen adskillig bedre, men æ føle ikke førr å ta ett maraton i dag nei.
Så i dag akte æ å rusle rundt i ett bedagelig tempo, og la mas være mas.
I går når æ kjørte på jobb såg æ ei nydelig gammel dama, ho gikk inn mot sentrum av Finnsnes, uten å ha det førr travelt.
Ho va godt kledd mot været, gråhåra, lutrygga, og lita og tynn.
Og som vanlig når æ ser sånne gamle menneska så undres æ på korsn liv dem har hatt, kor mange storma og solskinnsdaga de fikk.
Det som gjorde at æ beit mæ merke i dennan dama va at idet æ kjørte forbi ho, så stoppa ho opp, titta mot himmeln og smilte.
Det ante mæ at ho har vært ute en uværsdag før, og ikkje va spesielt imponert over det værgudan sendte te oss denne gangen.

Æ har respekt førr de som har levd lengre enn mæ, hver gang æ ser ei sånn gammel dama eller en gammel mann så minne æ mæ sjøl på at det e ett liv æ ser på.
Dem har antagelig glemt fleire opplevelsa enn æ har hatt te dags dato, og ennu kan  dem bruke uendelig med tid på å fortelle om tia før.
Man kan undres på korr mange netter de har brukt på nattevåk pga unga, sorga, slit og arbeid.
Og korr mange kvelda dæm har gått te seng, utslitt etter lange daga med hardt arbeid.
Enkelte av de eldre e mer bøyd av livet enn andre, og dæm fortjene respekt førr innsatsen sin.
Og dem fortjene respekt førr at dem har vært med te å bidra at vi har det bra i dag.
Det e nok ikke så sannsynlig at så mange av oss tenke sånn som æ gjør, men æ får en god følelse av å omgås de som har levd ei stund.
Æ har mye å lære av dem, det har vel egentlig vi alle.
Så får det stå sin prøve at noen av de gamle blir grinat og bitter på sine gamle daga, nån av dem har lov te det.
Vi har hvertfall ikke lov å si at dæm gjør nå galt, eller tenke feil, vi har ikke prøvd dagan dæmmes.
Men ei lita og tynn gammel dama som smilte mot himmeln fikk mæ ned på jorda i går kveld når det roa sæ på jobb, æ huska på ho, og da va det litt greiere å bite tennern ihop og holde ut te stenge tid.
Æ trur nok den dama har hatt nån daga der ho beit sammen tennern ho også.
Man klare det man må...:)
Ho hadde nok vært enig med mæ der, trur æ.
Æ savne besteforeldran mine, men sjøl om de e borte no, så har æ dem enda med mæ, i ting de har lært mæ, av verdia, og i minnan.
Ansiktet te ho bestemor dukka opp når æ ser en hage med tusenfryd og peon, han bestefar når æ ser ei hesja på ei mark..
Æ savne enno julegaven fra dæm, heimstrekka læsta med en sjokolade i.
Det va den julegaven æ venta mest på som unge.
Hvite eller grå læsta av ulla fra sauan dæmmes, laga av garn ho bestemor hadde karda og spunne.
Det va varme læsta, særlig siden æ visste korr mykkje jobb det låg bak.
Ho bestemor lærte mæ å bruke kardan, og lærte mæ å spinne garn, og den kunnskapen e vel i dag ikke heilt av den nyttigste, men, æ kan det.
Takket være ho...
Æ har vært heldig, det e ingen tvil om det.

Ute e det grått og surt, det kommer inn elinga med snykov, og det virke som om værgudan ikke heilt klare å bestemme sæ førr ka dem skal trø ned over hauet på oss, det e små glimt av blå himmel, så e det bare grått, ialle nyansan man kan tenke sæ, og det kommer ett lite glimt av sol innimella også.
Det lukte på en måte sein vinter ute, det lukte gammel snø, våt ved, og den spesielle lukta det e rett før det begynne å snø på nytt.
Lukta av regn e fraværanes, den e heilt spesiell, det lukte snø ute.
det lukte seinvinter...
æ finn ikke nåkka bedre ord.
Og i fjæra lukte det kald tang, og står man der ei stund kan man smake havet, vindrossan bær med sæ smaken av storhav og kuling.
Æ har kjent det som smake verre.
No bare venta æ på varmen, sola, fuglan i fjæra, og lyden av humla som våkna av vintersøvn..
Vi får de dagan om ikkje så lenge..
Det e bærre å smøre sæ med tålmodighet, og håpe man får nok levedaga som ho sa, ho bestemor..

Torsdag uten orkan!

En flott dag har starta, den e kommen med innlagte haggel og sny-elinga, nån vind-kule, og generellt det folk kalle for dårlig vær.
Ja, og så???
Det blås ute... det e ikke første gangen.
Det kommer guffe ned fra himmeln, det e heller ikke første gangen..
Veia e stengt, fly innstilt, båta går ikke.. det e hvertfall ikke første gangen.
Æ syns dagen i dag e flott, det e ikke ofte vi får nyte litt uvær!
Tenk så bra det blir når stormen har gitt sæ!! :))
Når æ kjørte hjem i går etter jobb va æ forberedt på det meste, men du verden æ blei skuffa..
Ei og anna vindrossa va ikke mye å skrike over sæ førr, syns no æ.
Og kom heim mens æ følte mæ passelig lurt.

I dag burde æ ringt legen og fått mæ ei sprøyta i skuldra, den verke meir enn normalt.
Men æ tar det i morra heller, da har æ fri.
Æ satse på at æ har litt englevakt i dag og at skuldra holde ut dennan vakta også. :)
Æ gidde hvertfall ikke sutre mer enn æ må, det hjelpe på ingen måte.
Egentlig så e det litt en sånn dag der tusen ting sku ha vært sagt og skrevven, men så e det ikke så enkelt å begynne..
Man begynne på en tanke, og så ende man opp med nå helt anna.
Fingran heng over tastan, og så skriv man litt, formulere og om-formulere, og tankan e treg, rotat, og heng ikke helt sammen.
Det blir litt som å sitte sammenkrøpen i ei lita jolla utpå havet mens det storma, jolla e festa tell ei fortøyning med ei line, man vet at i teorien skal den lina holde, men man har ingen garanti.
Og mens man blir hevven rundt i det lille skallet av en båt av bølga og vind så har man så mye å tenke på, engste sæ førr, og føle på, at ingenting heng sammen, anna enn tanken på at: æ håpe lina hold!
I teorien gjør ho det...
Og i teorien e livet enkelt og rett fram.
Her en en liten hemmelighet, det e ikke sånn livet e.
Man blir ofte hevven ut på havet, i ei jolla, mens livet piske oss rundt øran.
E vi da smart, så sørge vi førr å sikre oss med ei sterkere lina neste gang, eventuelt bruke to av dæm.
De aller smarteste av oss finne vel ut etterhvert at det e mulig å hale sæ tell land ved hjelp av den samme lina,
man MÅ ikke vente på at uværet gir sæ.

Hadde æ kunna ønske mæ en evne utenom det vanlige så vet æ ka det sku ha vært.
Æ ville hatt evnen te å ønske godt førr de æ bryr mæ om, og at det blei sånn.
Å kunne konsentrere mæ om å sende gode tanka, gode ønska tell den æ ville, og så ordna alt sæ førr vedkommende.
Det hadde vært nåkka det, å ha evnen tell å lette hverdagan førr dem som sleit mest, ikke sant?
Uansett sende æ gode tanka rundt omkring, nån treng det mer enn andre. :)
Det ordna sæ som regel førr de som vil det sjøl.

Der e tusen ting å ta tak i, førr egen del.
Og vi vet alle at te syvende og sist e det kun vi sjøl som kan gjøre nåkka, om vi streva eller irritere oss over nåkka.
Æ e førrbanna på kroppen min som ikke vil det æ vil, og bør gjøre nå med det.
Me så e det den lille tingen med å innrømme førr sæ sjøl at man begynne å bli slitt, åh nei, ikke æ nei!
Totalt idiotisk, og æ vet det..
Stort sett det meste ellers kan man gjøre nåkka med, men dær slit æ.
I disse dagan e det så mykkje enklar å hive innpå litt smertestillanes og bærre ignorere advarslan fra kroppen.
Æ har ikke tid!
Æ nekte å gå heime, det driv mæ te vanvidd.
Æ e ikke skrudd samme førr å være unyttig.
Når den dagen kommer at man blir pensjonist så skal æ sette mæ i en gyngestol det første året.. det neste året skal æ begynne å gynge.


Morradagen kommer, uansett om lina rauk, eller om man hala sæ te land.
Men i dag håpa æ alle har ei lina som hold.

Onsdag med vind-rosse

Det e vindfullt ute.. kaldt og surt. Det får æ ikke gjort nåkka med. :)
I dag fikk æ en påminnelse om at når man trenge ei hjelpanes hand, så e den nærmaste handa på enden av arma di.
Og du verden så sant det e!
Uansett ka slags problema man har, så e jo faktisk den nærmaste handa ens eia hand. 
Og som det sto, bruke man da ei hand tell å hjelpe sæ sjøl, og den andre tell å hjelpe nån andre, da skjønne man liksom litt mer.
De fleste av oss har hatt behov før ei hjelpanes hand i livet, på mange måta.
Da e det greit å ha i bakhodet at man sjøl strekke ut ei hand når andre treng litt hjelp.
Æ har en liten ting førr hender.. særlig på mannfolk.
Vi damene ser på så mangt når vi titte på ett mannfolk, nån ser på øya, nån på bakstussen, nån på øyan..
Æ for min del ser på hendern.
Og det e ikke så mykkje anna som får mæ meir i kne enn en skikkelig arbeidsnævve!
Mannfolk me arbeidsnævva e det fineste i verden, i mine øya.
Og tell dags dato så va det hendern tell onkeln min som toppa lista.
Han va bonde, han sleit og jobba, og fikk nævva deretter.

Dæm va ru og sår, full av træla, sene-sterk, bestandig brun av ute-arbeid, og de va vakker..
De hendern kunne ta i ett kraft-tak av de sjeldne, og de kunne stryke mæ så forsiktig over kinnet at æ nesten ikke kjente ruheta..

Han onkel va en sterk mann, fysisk, og psykisk, en "pater familias"
Han va hverken så enormt storvokst eller høgmælt, men i mine øya har han alltid vært en kjempe.
Og du verden førr nån vakre hender han hadde..
Æ blir liksom ikke så imponert over "pianofingra", eller ei stor hand som aldri blir brukt te nåkka anna enn å vri om bilnøkkeln.
Min onkel  va av dem som strekte ut ene handa førr å hjelpe, gjerna mens han sleit førr sitt og sine med den andre. No e han kraftig redusert pga sjukdom, men hendern hannes e det første æ ser førr mæ når æ tenke på han onkel Jan.
Og mykkje av min arbeidsmoral kommer nok fra han onkel, og han pappa, dæm jobba og sleit, og vi ungan va med bestandig.
Og førr å si det litt banalt: "monkey see, monkey do".
Der lærte vi hvertfall at om man ikke gjorde jobban ferdig, ja så va det store konsekvensa,
og den lærdommen sett godt spikra. Æ vil påstå at i så måte fikk man en god oppvekst, sjøl om vi jobba meir enn de fleste andre unga.
Vi hadde ikke vondt av det, nån av oss.
Og lukke æ igjen auan, så kan æ enda kjenne handa te han onkel som stryk mæ over håret, og forsiktig over kinnet så det ikke sku gjøre vondt, gjerna på slutten av en lang dag når vi va så sliten, at vi ungan bare ville gråte.
Det sånt som e godt å kunne plukke frem av og tell, det e minna som har verdi.
Om det fins engla på jord, så e han onkel en av dem.

I natt har æ drømt, mykkje, og urolig, uten at æ huske ka.. æ bare våkna med en god følelse, og han onkel va så klart med, æ våkna av at æ smilte og humra.. det e godt å våkne sånn.
Dagen blir så mye bedre av en god start.
Sjøl om æ snart skal ut å kjøre, og har lang vei tell jobb, så gjør det ikke så mye.
Den gode følelsen kommer tell å sitte i lenge i dag kjenne æ.
Tenk om æ kunne få fysisk delt den følelsen med de æ bryr mæ om, sånn at de fikk en like fin dag?
Man vet jo ikke korr lenge man har den, dagen kan ta rennafart og gi mæ en kraftig ørefik, men det e også en del av livet, ikke sant?
Mitt ønske e at dagen blir god, og at flere enn mæ kan lukke auan igjen og kjenne en arbeidsnævve stryk dokker forsiktig over kinnet...

Vår-tirsdag

Det e snart vår!
Naturen e inne i brytningstia mellom vinter og vår, iskald den ene dagen, passe slu og lunken den neste.
Æ sku ha hatt evnan te å kunne male denne perioden av året, eventuelt tatt gode bilda, men de evnan fikk æ ikke.
Dennan tia e tia førr å glede sæ tell det som kommer, så får vi heller bare hutre oss igjennom de neste ukan med håpet tell å varme oss.
Det e faktisk meldt storm de neste dagan i nordnorge, og på en syk måte gleda æ mæ!
De fleste som har titta innom her har vel fått med sæ at æ sett pris på storman. :)
Akkurat no e det stille ute, men skogen e svart, snøen ser nåkka utrivelig ut, sjøen e sølvgrå, og man ane at nåkka e på gang.
Æ venta æ...
Det e mangt å mykkje man kan si om dennan tia av året, men kjedelig e den ikke!
i morres va æ oppe i tidligste laget, knapt halv sju va klokka, og mens æ va på badet hørte æ de lyden utenfra som æ har venta lenge på...
Morrasangen fra en fuggel, som regel den sangen man høre først om våren..
Det passa så utrulig bra at den kom i dag, sia det e 1 mars.
Det e vår snart!
Det hende æ ser mæ rundt når æ e ute blandt folk, og lura på om det e bare æ som glede mæ over årstia.
De aller fleste stresse rundt, med stive blikk, skuldran opp te øran, og det e ikke mange smil å se.
Det e ei anna historie om 4  måneda, da ser de fleste endel mer avslappa ut. :)
E det ikke fantastisk ka varme gjør med oss menneska.? :)

Førr min egen del så gleda æ mæ tell å kunne få av mæ en to-tre lag med klær, rusle rundt i lette sommarklea, og lette sko. Det e også en type hverdagslykke...

Menneska fascinere mæ, og det e den ene tingen man aldri kan bli utlært på, den menneskelige psyke e så kompleks, og til tider vanvittig at man blir helt satt ut.
Æ les avisa, og kjenne æ vil gråte over korr langt enkelte e villig tell å gå førr å beholde makt, posisjona, penga og eiendomma.
E det virkelig sånn at makt og penga har tatt fullstendig styringa over sånne menneska, eller e det kynismen som rår?
Ka røre sæ egentlig i hodet på sånne når dæm går å legg sæ om kveldan?
På mange måta så trur æ det e like greit at man ikke veit.
Det fins mange typa rovdyr, og ikke alle har 4 føtter.
Muligens hadde nån fleire enn bare æ hatt godt av å rusle i fjæra av og tell,  eller klore sæ fast i en bergknatt under en storm.
Når æ ser at ett menneske har mista sæ sjøl, evnen te å ha empati, evnen te å faktisk se forbi sin egen nese så syns æ bare synd i vedkommende.
Men ka vet æ, som ikke har gått nån mil i skoen dæmmes.
Det va en grunn førr at æ aldri blei advokat eller dommer, æ trur ikke æ blei plassert på jorda førr å dømme andre.
Det får de rettferdige ta sæ av.
Æ e min egen strengeste dommer, trur det holde lenge.
Sålenge man enda har litt gangsyn og humor e det håp. :)
Det e til tider ville tilstanda inne på fjæsboka, noen av mine venna har samme syke humorn som æ, og vi fyre hverandre opp om alt mellom himmel og jord.
Og æ flire så æ skrik i perioda..Og så tar man alt mulig slags teite testa, og humre og flire av resultatan..
Og enkelte ganga blir man overraska, det skal innrømmes. :)
men arti, ja det e det stort sett.
Det e utrulig mykkje som kunne ha vært kommentert inne der, men man velge sjøl ka man vil gi sæ inn på. :)
Av og tell e det greit å være blond, og litt grunn, og overfladisk.
Alvor blir det nok av, ikke alt egna sæ på nett.
Man får vær som man e, når man ikke blei som man sku..
De som flyte rundt  på det havet som kalles livet, og som ikke har hverken mål eller meining e det nok av, man kan jo undres på om båten deres kommer tell å bære dem langt.
Min båt e godt fortøyd i disse dagan, æ har putta fingran godt i jorda, og vet at no blir det landligge ei stund.
Det kan jo bli spennanes å se ka som ræk inn i fjæra no framover..

Tirsdag med meining i mars!

Mars... oh hellige glede, det e mars!!
Den første dagen av den siste vinter mnd.. salighet i mine øya!
Og det e 18årsdagen te sønn min, e dag æ veit han ha venta veeeeldi på!!!
Klokka e ikkje meir enn såvidt 8 om morran, og æ har vært våken i halvanna time. Æ har til og med rukke å ringe te Andreas og gratulert med dagen.
Æ satt med kaffen i sted og huska den dagen han blei født, egentlig ei kort og grei historie, 3 tima tok den fødseln.
Og med på fødseln va ei spent storesøster, ho Stine va faktisk den som klipte navlestrengen.
Og det va ei spent lillesøster der også, nemlig mi.
Ho  Anne sprang med kamera, vaskekluta, og saftglass... Ho  mamma fikk egentlig ikke så mye å gjøre.. :))
det va en fin fødsel huska æ.. enkelt og greit. Vondt va det, æ legg ikke skjul på det, men ikke sånn at æ måtte ha nåkka hjelp av nå slag.
Og no e han plutselig 18... myndig etter loven, snart lærling, og snart så blir han rekrutt også...
Æ håpe han havne en plass der det fins ei lita bule med hvertfall ett humørfylt menneske på jobb. :))
Det e meldt sterk kuling i dag, i perioda liten storm det neste døgnet, la oss no håpe det ikke e nå varsel førr ka slags daga han Andreas skal få framover.. sånn de neste 10 år.
Men han e så fokusert og målretta, så æ trur han kommer tell å få det som han vil uansett.
Han e like snill og godhjerta som far sin, omtenksom e vel ordet, og han e like sta som mor si!
Der kan man vel si at en dose stahet e av det gode, sålenge det dreie sæ om å nå målan sine. Kunnskap og lærdom e den lettaste børa han nån gang kommer tell å bære, men det e også den viktigste.
Æ e stolt av sønn min, han har foreløbig ikke vært den som har gitt mæ så veldig mye grått hår.. :))
Det e ikke tvil om at vårherre va i godt humør alle tre gangan æ fikk unga.
Flotte, fine ungdomma e de blitt, med hver sine særegenheta, man kan ikke ønske sæ mer foreløbig.
Andreas e vel egentlig den som fikk den største dosen slagferdighet, han begynte tidlig i så måte. :)
No høre æ det humres i det fjerne... :)
Dettan innlegget  blir ikke så langt, resten av mine mars-tanka må grubles litt mer på  før æ får dem på plass.
Gratulere med dagen Andreas, nyt dagen, og husk det e mange som e glad i dæ. :)))