Fredagen man rusle..

Det e en utprega "rusledag" i dag..
Energinivået e lik null, sjøl om haue hyle om alt som sku ha vært gjort.
Det va ett rotterace på jobb i går, og æ kom heim sliten og kvalm.
Etter ei natts søvn e formen adskillig bedre, men æ føle ikke førr å ta ett maraton i dag nei.
Så i dag akte æ å rusle rundt i ett bedagelig tempo, og la mas være mas.
I går når æ kjørte på jobb såg æ ei nydelig gammel dama, ho gikk inn mot sentrum av Finnsnes, uten å ha det førr travelt.
Ho va godt kledd mot været, gråhåra, lutrygga, og lita og tynn.
Og som vanlig når æ ser sånne gamle menneska så undres æ på korsn liv dem har hatt, kor mange storma og solskinnsdaga de fikk.
Det som gjorde at æ beit mæ merke i dennan dama va at idet æ kjørte forbi ho, så stoppa ho opp, titta mot himmeln og smilte.
Det ante mæ at ho har vært ute en uværsdag før, og ikkje va spesielt imponert over det værgudan sendte te oss denne gangen.

Æ har respekt førr de som har levd lengre enn mæ, hver gang æ ser ei sånn gammel dama eller en gammel mann så minne æ mæ sjøl på at det e ett liv æ ser på.
Dem har antagelig glemt fleire opplevelsa enn æ har hatt te dags dato, og ennu kan  dem bruke uendelig med tid på å fortelle om tia før.
Man kan undres på korr mange netter de har brukt på nattevåk pga unga, sorga, slit og arbeid.
Og korr mange kvelda dæm har gått te seng, utslitt etter lange daga med hardt arbeid.
Enkelte av de eldre e mer bøyd av livet enn andre, og dæm fortjene respekt førr innsatsen sin.
Og dem fortjene respekt førr at dem har vært med te å bidra at vi har det bra i dag.
Det e nok ikke så sannsynlig at så mange av oss tenke sånn som æ gjør, men æ får en god følelse av å omgås de som har levd ei stund.
Æ har mye å lære av dem, det har vel egentlig vi alle.
Så får det stå sin prøve at noen av de gamle blir grinat og bitter på sine gamle daga, nån av dem har lov te det.
Vi har hvertfall ikke lov å si at dæm gjør nå galt, eller tenke feil, vi har ikke prøvd dagan dæmmes.
Men ei lita og tynn gammel dama som smilte mot himmeln fikk mæ ned på jorda i går kveld når det roa sæ på jobb, æ huska på ho, og da va det litt greiere å bite tennern ihop og holde ut te stenge tid.
Æ trur nok den dama har hatt nån daga der ho beit sammen tennern ho også.
Man klare det man må...:)
Ho hadde nok vært enig med mæ der, trur æ.
Æ savne besteforeldran mine, men sjøl om de e borte no, så har æ dem enda med mæ, i ting de har lært mæ, av verdia, og i minnan.
Ansiktet te ho bestemor dukka opp når æ ser en hage med tusenfryd og peon, han bestefar når æ ser ei hesja på ei mark..
Æ savne enno julegaven fra dæm, heimstrekka læsta med en sjokolade i.
Det va den julegaven æ venta mest på som unge.
Hvite eller grå læsta av ulla fra sauan dæmmes, laga av garn ho bestemor hadde karda og spunne.
Det va varme læsta, særlig siden æ visste korr mykkje jobb det låg bak.
Ho bestemor lærte mæ å bruke kardan, og lærte mæ å spinne garn, og den kunnskapen e vel i dag ikke heilt av den nyttigste, men, æ kan det.
Takket være ho...
Æ har vært heldig, det e ingen tvil om det.

Ute e det grått og surt, det kommer inn elinga med snykov, og det virke som om værgudan ikke heilt klare å bestemme sæ førr ka dem skal trø ned over hauet på oss, det e små glimt av blå himmel, så e det bare grått, ialle nyansan man kan tenke sæ, og det kommer ett lite glimt av sol innimella også.
Det lukte på en måte sein vinter ute, det lukte gammel snø, våt ved, og den spesielle lukta det e rett før det begynne å snø på nytt.
Lukta av regn e fraværanes, den e heilt spesiell, det lukte snø ute.
det lukte seinvinter...
æ finn ikke nåkka bedre ord.
Og i fjæra lukte det kald tang, og står man der ei stund kan man smake havet, vindrossan bær med sæ smaken av storhav og kuling.
Æ har kjent det som smake verre.
No bare venta æ på varmen, sola, fuglan i fjæra, og lyden av humla som våkna av vintersøvn..
Vi får de dagan om ikkje så lenge..
Det e bærre å smøre sæ med tålmodighet, og håpe man får nok levedaga som ho sa, ho bestemor..