Torsdag uten orkan!

En flott dag har starta, den e kommen med innlagte haggel og sny-elinga, nån vind-kule, og generellt det folk kalle for dårlig vær.
Ja, og så???
Det blås ute... det e ikke første gangen.
Det kommer guffe ned fra himmeln, det e heller ikke første gangen..
Veia e stengt, fly innstilt, båta går ikke.. det e hvertfall ikke første gangen.
Æ syns dagen i dag e flott, det e ikke ofte vi får nyte litt uvær!
Tenk så bra det blir når stormen har gitt sæ!! :))
Når æ kjørte hjem i går etter jobb va æ forberedt på det meste, men du verden æ blei skuffa..
Ei og anna vindrossa va ikke mye å skrike over sæ førr, syns no æ.
Og kom heim mens æ følte mæ passelig lurt.

I dag burde æ ringt legen og fått mæ ei sprøyta i skuldra, den verke meir enn normalt.
Men æ tar det i morra heller, da har æ fri.
Æ satse på at æ har litt englevakt i dag og at skuldra holde ut dennan vakta også. :)
Æ gidde hvertfall ikke sutre mer enn æ må, det hjelpe på ingen måte.
Egentlig så e det litt en sånn dag der tusen ting sku ha vært sagt og skrevven, men så e det ikke så enkelt å begynne..
Man begynne på en tanke, og så ende man opp med nå helt anna.
Fingran heng over tastan, og så skriv man litt, formulere og om-formulere, og tankan e treg, rotat, og heng ikke helt sammen.
Det blir litt som å sitte sammenkrøpen i ei lita jolla utpå havet mens det storma, jolla e festa tell ei fortøyning med ei line, man vet at i teorien skal den lina holde, men man har ingen garanti.
Og mens man blir hevven rundt i det lille skallet av en båt av bølga og vind så har man så mye å tenke på, engste sæ førr, og føle på, at ingenting heng sammen, anna enn tanken på at: æ håpe lina hold!
I teorien gjør ho det...
Og i teorien e livet enkelt og rett fram.
Her en en liten hemmelighet, det e ikke sånn livet e.
Man blir ofte hevven ut på havet, i ei jolla, mens livet piske oss rundt øran.
E vi da smart, så sørge vi førr å sikre oss med ei sterkere lina neste gang, eventuelt bruke to av dæm.
De aller smarteste av oss finne vel ut etterhvert at det e mulig å hale sæ tell land ved hjelp av den samme lina,
man MÅ ikke vente på at uværet gir sæ.

Hadde æ kunna ønske mæ en evne utenom det vanlige så vet æ ka det sku ha vært.
Æ ville hatt evnen te å ønske godt førr de æ bryr mæ om, og at det blei sånn.
Å kunne konsentrere mæ om å sende gode tanka, gode ønska tell den æ ville, og så ordna alt sæ førr vedkommende.
Det hadde vært nåkka det, å ha evnen tell å lette hverdagan førr dem som sleit mest, ikke sant?
Uansett sende æ gode tanka rundt omkring, nån treng det mer enn andre. :)
Det ordna sæ som regel førr de som vil det sjøl.

Der e tusen ting å ta tak i, førr egen del.
Og vi vet alle at te syvende og sist e det kun vi sjøl som kan gjøre nåkka, om vi streva eller irritere oss over nåkka.
Æ e førrbanna på kroppen min som ikke vil det æ vil, og bør gjøre nå med det.
Me så e det den lille tingen med å innrømme førr sæ sjøl at man begynne å bli slitt, åh nei, ikke æ nei!
Totalt idiotisk, og æ vet det..
Stort sett det meste ellers kan man gjøre nåkka med, men dær slit æ.
I disse dagan e det så mykkje enklar å hive innpå litt smertestillanes og bærre ignorere advarslan fra kroppen.
Æ har ikke tid!
Æ nekte å gå heime, det driv mæ te vanvidd.
Æ e ikke skrudd samme førr å være unyttig.
Når den dagen kommer at man blir pensjonist så skal æ sette mæ i en gyngestol det første året.. det neste året skal æ begynne å gynge.


Morradagen kommer, uansett om lina rauk, eller om man hala sæ te land.
Men i dag håpa æ alle har ei lina som hold.