Onsdag med vind-rosse

Det e vindfullt ute.. kaldt og surt. Det får æ ikke gjort nåkka med. :)
I dag fikk æ en påminnelse om at når man trenge ei hjelpanes hand, så e den nærmaste handa på enden av arma di.
Og du verden så sant det e!
Uansett ka slags problema man har, så e jo faktisk den nærmaste handa ens eia hand. 
Og som det sto, bruke man da ei hand tell å hjelpe sæ sjøl, og den andre tell å hjelpe nån andre, da skjønne man liksom litt mer.
De fleste av oss har hatt behov før ei hjelpanes hand i livet, på mange måta.
Da e det greit å ha i bakhodet at man sjøl strekke ut ei hand når andre treng litt hjelp.
Æ har en liten ting førr hender.. særlig på mannfolk.
Vi damene ser på så mangt når vi titte på ett mannfolk, nån ser på øya, nån på bakstussen, nån på øyan..
Æ for min del ser på hendern.
Og det e ikke så mykkje anna som får mæ meir i kne enn en skikkelig arbeidsnævve!
Mannfolk me arbeidsnævva e det fineste i verden, i mine øya.
Og tell dags dato så va det hendern tell onkeln min som toppa lista.
Han va bonde, han sleit og jobba, og fikk nævva deretter.

Dæm va ru og sår, full av træla, sene-sterk, bestandig brun av ute-arbeid, og de va vakker..
De hendern kunne ta i ett kraft-tak av de sjeldne, og de kunne stryke mæ så forsiktig over kinnet at æ nesten ikke kjente ruheta..

Han onkel va en sterk mann, fysisk, og psykisk, en "pater familias"
Han va hverken så enormt storvokst eller høgmælt, men i mine øya har han alltid vært en kjempe.
Og du verden førr nån vakre hender han hadde..
Æ blir liksom ikke så imponert over "pianofingra", eller ei stor hand som aldri blir brukt te nåkka anna enn å vri om bilnøkkeln.
Min onkel  va av dem som strekte ut ene handa førr å hjelpe, gjerna mens han sleit førr sitt og sine med den andre. No e han kraftig redusert pga sjukdom, men hendern hannes e det første æ ser førr mæ når æ tenke på han onkel Jan.
Og mykkje av min arbeidsmoral kommer nok fra han onkel, og han pappa, dæm jobba og sleit, og vi ungan va med bestandig.
Og førr å si det litt banalt: "monkey see, monkey do".
Der lærte vi hvertfall at om man ikke gjorde jobban ferdig, ja så va det store konsekvensa,
og den lærdommen sett godt spikra. Æ vil påstå at i så måte fikk man en god oppvekst, sjøl om vi jobba meir enn de fleste andre unga.
Vi hadde ikke vondt av det, nån av oss.
Og lukke æ igjen auan, så kan æ enda kjenne handa te han onkel som stryk mæ over håret, og forsiktig over kinnet så det ikke sku gjøre vondt, gjerna på slutten av en lang dag når vi va så sliten, at vi ungan bare ville gråte.
Det sånt som e godt å kunne plukke frem av og tell, det e minna som har verdi.
Om det fins engla på jord, så e han onkel en av dem.

I natt har æ drømt, mykkje, og urolig, uten at æ huske ka.. æ bare våkna med en god følelse, og han onkel va så klart med, æ våkna av at æ smilte og humra.. det e godt å våkne sånn.
Dagen blir så mye bedre av en god start.
Sjøl om æ snart skal ut å kjøre, og har lang vei tell jobb, så gjør det ikke så mye.
Den gode følelsen kommer tell å sitte i lenge i dag kjenne æ.
Tenk om æ kunne få fysisk delt den følelsen med de æ bryr mæ om, sånn at de fikk en like fin dag?
Man vet jo ikke korr lenge man har den, dagen kan ta rennafart og gi mæ en kraftig ørefik, men det e også en del av livet, ikke sant?
Mitt ønske e at dagen blir god, og at flere enn mæ kan lukke auan igjen og kjenne en arbeidsnævve stryk dokker forsiktig over kinnet...