Bilda te glede..

Æ sku ikke skrive meir i dag!!! Æ hadde bestemt mæ!! Meeeeeen..... sukk.

Når man surre rundt innpå nettet så dukke det opp bilda..
Æ kjenne en kar som tar fantastiske bilda, bilda som får det te å klø i fingran.. Æ ser på ett av bildan hannes og blir sugd inn i bildet, æ kjenne luktan, æ kjenne temperaturn ute.. æ lukte omgivelsan.
På mange måta e det sånne bilda som gir mæ mest, når æ havne der fotografen va...
Vi har alle spesielle plassa, den lille pletten som vi kalle førr vårres egen, der vi har hatt gode stunda, vi har kanskje delt av tia vårres der, vi har sloppe nån inn te det som e litt hellig førr oss.
De få kvadratmetran e blitt vårres egen katedral, vi drar dit i sorg, vi drar dit i glede..
Nån har ei elv, nån har ett vann, nån like sæ ved havet.
Æ ser på bildan, og æ kjenne igjen følelsen av å komme hjem, det e den lille biten moder jord som gjer fred i sjæla.
Man kommer kanskje fram oppjaga og småstressa, svett og forventningsfull, så går det bare ett par øyeblikk, så e man helt avslappa.
Tia betyr ingenting, man rusle rundt, sjekka at ikke nån har vært der og rota, man sjekka bålplass, hiv opp ett telt, rusle rundt og henta kvista og greina, tenne ett bål på den vanlige måten, og e man heldig har man med sæ ett menneske som syns det e behagelig å ikkje si så mye.
Kveldlyset nærme sæ, men først ska man ordne tell nå småtteri, ei fiskestang, leite fram mat man har med sæ, sørge førr at man har ved nok te heile kvelden, kjøle ned ett par pils i vannet, leite fram ei flaske vin eventuelt.
Det fine med sånne plassa e at lydan blir så dempa, man høre vannet, småfuglan, insektan som svirre rundt, knitringa av bålet, og sin egen pust.
Man høre suset av vindpustan i kjerr like ved, og man høre greine som bevege sæ med vinpustan i trærne i nærheten.
Solvarmen har laga sin egen parfyme i skogen, og vannet har si egen lukt.
Slått sammen så blir det lukta av ett paradis, det nærmeste man kommer det hvertfall.
Det e sjelebot å sætte sæ ved ett bål da, koke en skvett kaffe, få lukta av bålkaffen i tillegg det alt det andre.
Man lar tia bare gå, det e så enkelt å bare være i sånne øyeblikk.
Sola e på tur ned, fuglan tar kveld, og himmeln låne litt farge av  sol og vårherre, legg gull i kantan på skyan, og farga himmeln i alle de varme gyldne tonan man kan tenke sæ..
Så blir den gradvis mørkere, og det blir stille..
Disen dukke opp, og temperaturn går ned, og en stakkar tar sæ i å holde stemmen dempa, det e ikke bestandig man skal være så høgmælt.
God mat stekt i glørne, ei god flaska rødvin, godt selskap, og ett lite paradis på jord..
Da gjør det ikke så mye om mygga e ilter, og at man må kle på sæ en tjukk genser etterhvert..
Det går an å være stille, og titte forsiktig inn i disen om man ser ei hulder i skogen..
I ett lite paradis har man lov å ønske sæ en alvedans blandt trærne.
Trur æ... 

Vente-fredag...

Så vente man... på alt mellom himmel og jord.
I dag kan æ sammenlignes med en kasserolle med popcorn, uten lokk.
Etter hvert som tanka om dettan og hint kommer, så sprett de ut i lufta med stor fart, nån får man tak i, andre ramle ned uten mål og meining.
De aller fleste av oss har vel poppa en pose med popcorn, og glømt å sette lokket på kjelen. Resultatet gav sæ sjøl egentlig...
Egentlig så hadde æ tenkt å skrive om våren i dag, men det ser ut som om det skjær sæ.
Det hadde vært så enkelt å bærre ta nån betraktninga om været, njæh.. det får bli en anna dag.
Det å skrive her e ikke så himla enkelt bestandig, enkelte ganga har man så mye på hjertet at det e vanskelig å avslutte innleggan sine.
Men te syvende og sist, det e jo min blogg, ikke sant?
Dersom æ vil skrive i to tima og lagre det så e det mitt valg??
Æ velge jo sjøl om æ vil poste det, æ har muligheten førr å stenge bloggen så det e kun de med ett passord som kommer innpå, æ kan slette hele greia om æ vil..
Og akkurat no sett det nån og lure på: "ka meine ho med det?"
Skal ho slette bloggen sin??
Kofførr skal ho stenge den??
Koffør skal ho ikke poste hvis ho skriv???
Ka meine ho med det??
Nettopp....
Ka meine æ med det...
Akkurat det æ akkurat har skrevve, Hverken meir eller mindre!
Æ sitt ikke om dagan å formulere mine egentlige meininga, æ skriv det æ tenke, syns og meine, der og da!

Ting æ tenke på, ting æ huska, menneska som betyr nåkka førr mæ, og æ skjule mæ ikke bak hverken fiktive navn, eller plassa eller nåkka som helst.
Gi mæ den kreditten at æ faktisk har LITT som røre sæ mellom øran på mæ, sjøl om æ ikke sitt på en kunstner-cafe og e dypsindig!
Om det e så inni hampen om å gjøre å tolke mæ i hauet og ræva i alle retninga, så e det faktisk ikke mitt problem å finne ut av ka æ skriv..
Ikke bryr æ mæ så veldig heller, æ treng ikke bruke tid på å gruble på ka æ egentlig meine..
Æ skriv det æ meine!
Vil æ ha ei brødskiva med brunost, ja, så skriv æ det. Æ mene ikke da egentlig at æ vil ha knekkebrød med hvitost!
Skriv æ om ungan mine, ja så e det de æ snakke om, ikkje naboen!
Og i det øyeblikket æ bruke en metafor så e ikke det så vanskelig å skjønne, det står der.
Om det å lese bloggen mi føre tell nå anna enn å slå ihjel nån minutta, se ka æ tenke å gjør der å da,
vel, da e det kanskje på tide å la være å lese den.
Det dreie sæ ikke om ka andre tenke, syns, og meine, det e mitt hode, og mine tanka.
My space..
 Den som skal dukke inn hit førr å bli så fryktelig mykkje klokere ved å "tolke" mæ, blir fryktelig skuffa te syvende og sist.
Man e den man e, kjernen i ett menneske forandra sæ sjelden, sjøl om staffasjen uttapå gjør det.
Man kan prøve å plukke stripan av en tiger, det e fortsatt en tiger.
E ikke kjernen min god nok i dag førr nån, så har den aldri vært det.

Æ skal hente han Simen i dag, æ ska kose mæ glugg, æ ska kose han nesten førrderva..
Æ ska klore mæ fast i han, tell "simen-behovet" begynne å bli dekka, eller te han hyle om hjelp..
Antagelig e det det siste som skjer først.:))
Og æ skal legge lokket på popcorn-gryta resten av dagen trur æ..

Torsdagen det måtte komme..

I ganske lang tid har æ tygd på nåkka..
Enkelte ting man tar opp må man tenke nøye igjønna før man sette ord på det.
Og no har æ akkurat vært i dusjen, og har den goe følelsen av å være rein, i reine klea, og ei stund æ kan kalle mi.
Man lukte av såpe og shampoo, og følelsen av velvære e ikke diskutabel.
Vi har alle hver vår kroppslukt, og vi like forskjellige lukte på dusj-såpan og  shampo.
Vi har forskjellige lengda på håret, forskjellig kroppsfasong og størrelse, men fellesnevneren vårres e dusjen.

I ganske mange vintra no har det å gå i dusjen vært en plage, æ har vært plaga med vinter-eksem, og reagert på stort sett det som va av dusj-såpa på markedet.
Eksem og kløe va det æ fikk ut av en tur i dusjen.
Æ prøvde endel av det apoteket hadde av dusj-olja, men æ va ikke spesielt begeistra førr å lukte mink-olje når æ kom ut av badet.
Sommerstid va det aldri ett problem, førr da fikk æ litt sol og lys på kroppen.
Så i vinter har æ tatt solarium, og unngått alt av eksem. Det har vært en befrielse!!
Det e å trekke det litt langt å påstå at man har baby-hud,  men æ behøve ikke kle på mæ langarma gensra fordi eksemen skjær i auan på mæ lengre.
No har æ aldri lagt skjul på at æ plagdes, der e mange som har vært nødt å høre på sutringa mi når det va som verst, men no e det faktisk bare lutter glede i leirn!
Æ hæres å ta på mæ sjøl no, det e greit å finne sæ en god bodylotion førr å smøre inn tørre partia, det e greit å smøre kne og føtter og albua med olje, førr å holde huden mjuk.
Det hverken svir eller klør lengre. Når mine unga va små så pleide æ å gi dem baby-massasje, æ masserte dem med babyolja, og resultatet va rolige fornøyde unga om kveldan.
Først blei de bada, så tørka, så massasje, så på med nattklean, og siste måltidet førr dagen blei inntatt av en såre fornøyd baby.
Æ har seriøse plana om å få mæ en aroma-massasje, æ har tenkt å legge mæ ned å bli stelt litt med, få smurt opp den sia av kroppen æ ikke rekke sjøl.
Men æ må innrømme at tanken streifa mæ, du verden førr ett samfunn vi egentlig har fått, vi betale andre menneska førr å ta på oss.
Lar vi saken koke inn så e det jo det vi gjør, ikke sant?
Det e blitt sånn at det e greit å stryke katta og bikkja, man klappe ungan på hodet, man gir en klem, man kan holde ei hand, men alt anna e blitt så kjønnsfiksert at man bare rygge unna.Det kan virke som om det e lettere å be ett fremmed menneske om å massere inn olja på ryggen, enn nån man kjenne.
Det e jo bare å betale og gå etterpå, man behøve ikke tenke på ka de syns om en, at man har valka, arr,  cellulitta, det heng her og der..
So what??? Big deal... vi har det alle!
Og i min snevre lille verden så har en oljemassasje ingenting med hverken kjønn eller sex å gjøre, det handle om omtanke og godhet førr nån.
Vi har alle ett lag med hud, i alle størrelsa, men fellesnevnern e at man sanse med huden, og man kan sanse omtanke fra ei hand, på lik linje med en klem.
Skam for den som tenker ille derom! Eller nåkka i den durn...
De man e ærlig og oppriktig glad i vil aldri være i tvil om at det handle om omtanke, de som trur det handle om kjønn får heller bare betale nån førr jobben.
Æ syns på mange måta at det e litt trist at det e blitt sånn, vi har alle mye hud som liksom ikke e der..
Det ende som regel bare med at vi vaske den i dusjen, vi tørke oss, har på litt fuktighetskrem, og kler på oss.
Det kanskje å kvele en av sansan sine.. sakte men sikkert?
Æ vet bare at æ syns det va fantastisk å gi ungan mine gleden av den massasje-stunda, æ hadde like mye igjen førr det som dem.
Mens no e de så stor at æ håpe de kan gjøre det samme førr nån andre, med omtanken i hovedsetet.
Og det fine her e at det e gratis, og ei flaska baby-olje koste nesten ingenting..
Og vare lenge..
Kanskje e det på tide å tenke litt over at man har en kropp.. med hud.. og sanse-evne... og at man faktisk kan ta på ett anna menneske uten at det blir stygt på nå måte??
Det kan være verdt å bruke nån tanka på..

onsdagsventing..

Æ vente.. på nå godt.
Og det æ vente på e ubetalelig, det kan ikke kjøpes, det kan ikke beskrives, det kan ikke måles på nån skala.
Æ vente på sønn min.
Han kommer opp på vinterferie, og æ skal få kose mæ ilag med han i ei uke!!
Du verden korr æ glede mæ!!
Sjøl om æ prata med han ofte, så kan ikke det sammenlignes med å kunne få ha han ilag med sæ, bare det å få ta på han e en fryd!!!
Æ har ikke sett han siden i jula, og æ har savna han nåkka helt grusomt.
De fleste av oss mødre e nok sånn, uansett kor gammel ungan e.
Denne perioden han e her oppe skal æ virkelig nyte, særlig siden æ vet at han ikke kommer i påska, og at æ neppe får sett han før te sommern igjen.
Det e mykkje og mangt og mange æ savne i livet, men det e verst å ikke få sett ungan sine så ofte man vil.
45 mil e 45 mil, uansett ka slags vei du snur det.
Ergo, det e ikkje bare å ta en svipptur, hverken førr mæ eller han.

Ute e det skikkelig godt gammeldags skjitvær, men æ e overlykkelig førr at det kom no, og ikkje når han sku oppover.
Nede i bukta her har en seilbåt av nå slag søkt ly, den ligg  førr anker rett nedaførr her.
En vakker båt, den ligg og duve i bølgan, og egentlig så kan æ ikke helt se førr mæ at de har det så aller verst de som måtte være ombord.
Så lenge de har varme og mat, så trur æ ikkje det e så verst å ligg førr anker sånn.
Unna det verste uværet, og unna de verste bølgan.
Det e nok mange som e på havet som har det verre trur æ.
De ligg nok og venta på bedre vær, vil æ tru.
Men ett hyggelig besøk e det, man ser ikke ofte sånne båta her nede.
I dag hadde æ egentlig plana om å kjøre på jobb og levere sykemeldinga, men æ trur æ vente han av litt.. det står ikke om liv å få den levert.
Vi får se seinar, det kan jo hende været bedra sæ etterhvert.
Æ kjenne enda litt trøkk i brøstet, så æ stresse ikke.
Planan va stor om å komme sæ te Finnsnes en tur i dag også, æ sku ha hatt nåkka småtteri tell mæra, men det har heller ingen hast.
I dag kan det godt hende at æ brette opp det ene skjorte-ermet og tar ett lite raid i stormæra, det må skiftes vann etc.
Men siden bare den ene arma fungere på en vettug måte så tar det litt ekstra tid, og blir litt mer kronglåt å få flytta på ting oppi der.
Men, det får no bare ta den tia det tar.. det sku ha vært fiska opp en haug med småtassa derifra, men det gjør æ ikke dennan gangen.
De får no bærre svømme nedi der, æ får vel tak i dæm før eller seinar.

Ho mamma ringte mæ i går kveld, ho hadde jo da vært innpå her og lest.
men heldigvis så trur æ ho hadde tatt sånn der "chill-pill", før hysteriet va moderat.
MEN, æ fikk da litt gode nyheta!
Hvertfall va det gode nyheta førr mæ, ikke førr bror min...
Saken e den, den forrige bikkja deres, en schæfer, han va en av de få av den rasen som æ faktisk likte.
Så æ og udyret blei faktisk ganske så gode venna.
Når da brodern og gjenget sku bort ei helg her førr nån år sia, ja da sku ho "tante" være hundevakt.
Så æ henta ulven, henta han Simen, og vi hadde ei super helg.
Bikkja fikk kose sæ med fiskekaka, bolla, pudding etc heile helga, og så låg han i sofaen og breia sæ ilag med mæ og ungan..
Hundeforet bærre snøst han tell...
Vi kosa oss nåkka veldig!!
Meeeeeeeen, så kom jo da brodern heim, dæm kom og henta ulven, og nån daga etterpå fikk æ huden full av kjeft.
Ikkje ville dyret ete hundfor, han låg i møblan, og han va visst generelt en pest og e plage, feit og lat og æ vet ikke ka.... hmpf!!!
Verste æ har hørt..
Og æ fikk ikke være bikkjevakt flere ganga..
Han Rex e dessverre ikkje mer, men dæm fikk sæ jo en ny hund da, en ny schæfer.
Han Diesel.
Som de har sverga på at æ ikke sku få "ødelegge"..
Familien glum har nettopp vært på utstilling med ny-ulven..
Og fikk en flott kritikk av dommern på at bikkja va fin og flott på allle måta, MEN!!!!!!
Han va førr FEIT!!!!!!
HUH???? Korrsn i alle daga kan den bikkja være førr feit???
JONNYYYYYYYYYYY??????
Ka du fora ulven med???
Moahahahahaha, å gjett kem som skal få høre det...
Takk Mamma!!!
tenk å gi mæ en sånn ammunisjon mot brodern, helt gratis!!!
Han kan jo prøve å slenge med leppa om hund og foring og bortskjemt og tanter og diverse!!
Bring it on! :)))
Gleda mæ veldig ja....

Akkurat no titta faktisk sola fram her, det e håp..
Æ skal finne mæ en plass i sommer, der æ kan hive mæ ned i gresset når det e sol, langt fra folk, en plass æ kan ligge i sola, å puste, i minimalt med klea, ja ja, æ skal vel ha på ei gaura antar æ, men ikkje så mykkje meir.
Oppå ett pledd, og æ akte å nyte den sommern vi får..
eventuelt skal æ finne mæ ei revva mellom nån svaberg, så får æ lyden av havet også..
Da kan det ikkje bli stort bedre.
Så får det heller stå sin prøve at måsen  blir grinat over forstyrrelsen.
Æ vil ha sol og varme... mykkje varme...
La dagan gå fort når æ vente.

Seige gamle skinn og ukrutt..

Æ føle mæ ganske så dum no...
Æ har akkurat hatt ambulansen her.. ikke mindre enn tre stk har undersøkt og sjekka, men æ va visst i live...
Æ måtte bare bite i det sure eplet og ringe legevakta, æ hadde så vondt i brystet.
Og sia det ikke e første gangen, og det dennan gangen va verre enn før, så fant æ ut at det va greit å få sjekka om æ va dau.
Det e da herved kostatert at det e æ ikke.
Æ klarte også å krangle mæ tell å få bli hjemme, siden det verste har gitt sæ, mot ett løfte om å ringe hvis det tok sæ opp igjen.
men e det sånn som før, så går det vel ei uke eller to, kanskje enda mer før æ kjenne nåkka.
Men makan te brøstsmerta som i kveld har æ ikke hatt før, det va skikkelig også.
Og ka svare man når man blir spurt om kor vondt det e på en skala fra 0 te 10??
sammenligna med smerta man har hatt ellers?
Hallo, æ har født tre unga, knust ankel, slitt leddbånd, ødelagt  menisk, hatt skiveutglidning.. ju neim it.
æ kom ikke opp på mer enn en sekser i forhold.. da flira dama på ambulansen, ho skjønte kor æ ville hen.
æ har enda litt ubehag, men no e det no hvertfall ikkje heile veien opp i kjeven lenger.
Men, æ føle mæ nåkka dum ja... tilkalle hjelp førr sånt småtteri..
I utgangspunktet sku æ bare ringe legevakta å høre om æ kunne få komme inn hvis æ blei skikkelig dårlig, og før æ fikk sukk førr mæ så sto saftblandern uttaførr her, og den røde horde i stua.
djiiiises....
Men ifølge målingan så har æ blodtrykk, æ har puls, og æ pusta.
Da får man si sæ fornøyd med dagen trur æ.
Det einaste æ krangla på va at dem hadde registrert mæ som en 60 år gammel mann ved første måling, æ kan godt være 60, men æ nekte å være mann.
Ja ja, det skjer no litt... æ e bare glad æ slapp å fær inn te legevakt og heile suppa der.
Det får no være måte på hysteri.
De seigaste skinnan hold lengst.  Ikkje sant??

Tirsdag med farga

Den som kunne male.. sukk.
Med duse farga, på ett digert lerret..
Spre utover ett bilde som gav meining, om ikke anna så tel sæ sjøl.. Det e så mange ting æ kunne ha tenkt mæ å fått fargesatt, ting man ikke kan kle i ord.
Ord kan misforstås, og det e ikke alltid de har de rette nyansan.
Da kunne det vært greit å ha ett alternativ.
Å kunne male ønska, tanka, håp, uten at noen såg nåkka anna enn det som egentlig va tenkt.
Ei lys farga i bunn, med duse fargetona som leka sæ bortover lerretet.
Men æ fikk ikke den gaven, sjøl om æ kan tegne en strekmann uten å bli flau over den.
Det æ egentlig ville ønska, va å kunne fargesette håpet om en god dag, gleden over ett blikkstille hav, fryden ved å kunne bore tærne ned i solvarm sand, følelsen av å gå over rue steina og tørr tang i fjæra.. Korsn fargesette man det å kjenne varm sommervind i håret??
Fungere det å bruke de hvite og grå fargan for å beskrive en snøstorm om natta?? Eller e de grå fargetonan forbeholdt regn og tåke?
Æ har kjørt i tåke, der den va rosa, blå, grønn, lilla, alle de nyansan som kan oppstå i tåka.. den va ikke bare en grå grøt.
E det mulig å finne duse nyansa førr å beskrive glede, eller kreve det de kraftige fargetonan??
Og fins det farga som beskrive lukta av førr eksempel nybakt brød, eller en biff??
Som sagt, det e ikke uten grunn at æ ikke e nån maler..
Men æ sku ønske æ kunne det.
Å kunne male håpet som anelsen av en morran, grålysninga når du vet det e kun kort tid te sola stikke opp..
Æ villa mala følelsen av å kjøre ute ei sommarnatt, disen over vannhull og myrhållan, sola som lage det klare nattmorra -lyset, alt det her sku æ ha festa på lerret om æ kunna.
De aller fleste av oss har kjent på følelsen av det her, og det e sikkert nån andre enn bare mæ som har ønska å kunna "fryse øyeblikket", førr å kunne ta det frem seinere.
Heldigvis så har vi evnen te å huske sånt, sjøl om det kun vårres egne ting vi huske.
Æ kan ikke formidle følelsen av at vårherre må ha vært der da han tegna opp dagen klokka 4 på morran, med lyset, luktan, og lydan.. Og man såg konturan av en varm og fin dag.
Nydelig va det, og dagen blei faktisk varm og fin.
Æ ville ha delt med alle lukta av en solvarm granskog en sein ettermiddag, lukta av gran, mose, gress og varme barnåla.. ved hjelp av farga på ett lerret.
Umulige ønska, æ vet det, men det hadde vært nåkka, ikke sant??

Refleksjonsmandag

Mandag, mars, morran....
Og tankan tar sine egne veia..
Det kom ei vakker historie te mæ pr brev, æ skal dele den med dokker.
Men den fikk mæ te å reflektere litt over det å gi av sæ sjøl.
Den e alltids på engelsk, dokker får tilgi mæ det, men æ e ingen verdensmester i å oversette, så æ sette den inn her på engelsk.

A young man was standing in the middle of the town proclaiming that he had the most beautiful heart in the whole valley. A large crowd gathered and they all admired his heart for it was perfect. There was not a mark or a flaw in it.
But an old man appeared at the front of the crowd and said,
“Your heart is not nearly as beautiful as mine.”
The crowd and the young man looked at the old man’s heart. It was beating strongly but full of scars. It had places where pieces had been removed and other pieces put in … but they didn’t fit quite right and there were several jagged edges. The young man looked at the old man’s heart and laughed.
“You must be joking,” he said. “Compare your heart with mine … mine is perfect and yours is a mess of scars and tears.”
” “Yes,” said the old man, “Yours is perfect looking … but I would never trade with you. You see, every scar represents a person to whom I have given my love….. I tear out a piece of my heart and give it to them … and often they give me a piece of their heart which fits into the empty place in my heart but because the pieces aren’t exact, I have some rough edges.
“ Sometimes I have given pieces of my heart away … and the other person hasn’t returned a piece of his heart to me. These are the empty gouges … giving love is taking a chance. Although these gouges are painful, they stay open, reminding me of the love I have for these people too … and I hope someday they may return and fill the space I have waiting. So now do you see what true beauty is?”
The young man stood silently with tears running down his cheeks. He walked up to the old man, reached into his perfect young and beautiful heart, and ripped a piece out. He offered it to the old man.
The old man took his offering, placed it in his heart and then took a piece from his old scarred heart and placed it in the wound in the young man’s heart.
It fit …. but not perfectly, as there were some jagged edges.
The young man looked at his heart, not perfect anymore but more beautiful than ever, since lovefrom the old man’s heart flowed into his.

Så enkelt kan det være..
Og så komplisert.
De som har kjent mæ ei stund vet at æ har lett førr å bli glad i menneska, og æ gir gjerna bort dela av både hjerte og sjel..
Men det må være av egen fri vilje, og ikke fordi det blir forventa, eller fordi nån syns de kan kreve det.
Man kan ikke kreve nåkka sånt av andre, man eie ikke noen.
Æ kreve ikke ikke nåkka av nån, det som blir slengt i mi retning da har ingen verdi.
Fordi det ikke e gitt i beste mening.
Man kan ikke eie ett anna menneske, man kan ikke bestemme ka andre skal tenke, syns, og mene.
Det e mulig å sette folk i bur, men tankan dæmmes kan man aldri ta fra dem.
Vi e alle født med ei fri vilje, egne meninga, og synspunkta, hvertfall de aller fleste av oss.
Æ har sagt i årevis at man kommer lengre med honning enn eddik, og det står æ fast ved.
Æ fikk ikke så frøktelig mange talenta å briljere med, med æ blei best på å være mæ!
Kofførr skal ikke det være nok??
Æ klare å lage mat så man ikke sulte, æ klare å holde bilen på veien, æ klare å holde en rein tone, æ klare visstnok å skrive en blogg så folk forstår mæ.. hvertfall litt.

Men æ tvinge ingen tel å spise maten min, eller å sitte på i bilen, eller høre på, eller å lese her inne..
Når man e sånn passe trygg på kem man e, så holde det.
Da gjør man som den gamle mannen her oppe, man riv ut bita og gir bort uten å tenke så mye på ka man får i retur.
Æ nekte å gjøre mæ sjøl så lita at æ forlange at andre skal gjøre det samme.
Men ingen skal fortelle mæ kem æ kan gi bitan tel, det e mitt valg!
I alle år har æ lært ungan at når det e nåkka de vil, så skal de spørre på en pen måte.
Det hete ikke :Æ vil ha, men kan æ få?
Og det fungere ikke i min verden med å si: du SKAL, men det fungere å si: kan du være så snill å??
Da vil æ hvertfall vurdere ting.
Man skal ikke forvente mer enn man e villig te å yte sjøl.
Det fine e at jo eldre man blir, jo klokere blir man.
Man blir født naken og tannlaus, og man forlate verden med ingenting anna enn ett ruglat hjerte og ei fri vilje.. alt anna blir liggannes igjen.
Æ håpe mitt e fryktelig ruglat..