Bilda te glede..

Æ sku ikke skrive meir i dag!!! Æ hadde bestemt mæ!! Meeeeeen..... sukk.

Når man surre rundt innpå nettet så dukke det opp bilda..
Æ kjenne en kar som tar fantastiske bilda, bilda som får det te å klø i fingran.. Æ ser på ett av bildan hannes og blir sugd inn i bildet, æ kjenne luktan, æ kjenne temperaturn ute.. æ lukte omgivelsan.
På mange måta e det sånne bilda som gir mæ mest, når æ havne der fotografen va...
Vi har alle spesielle plassa, den lille pletten som vi kalle førr vårres egen, der vi har hatt gode stunda, vi har kanskje delt av tia vårres der, vi har sloppe nån inn te det som e litt hellig førr oss.
De få kvadratmetran e blitt vårres egen katedral, vi drar dit i sorg, vi drar dit i glede..
Nån har ei elv, nån har ett vann, nån like sæ ved havet.
Æ ser på bildan, og æ kjenne igjen følelsen av å komme hjem, det e den lille biten moder jord som gjer fred i sjæla.
Man kommer kanskje fram oppjaga og småstressa, svett og forventningsfull, så går det bare ett par øyeblikk, så e man helt avslappa.
Tia betyr ingenting, man rusle rundt, sjekka at ikke nån har vært der og rota, man sjekka bålplass, hiv opp ett telt, rusle rundt og henta kvista og greina, tenne ett bål på den vanlige måten, og e man heldig har man med sæ ett menneske som syns det e behagelig å ikkje si så mye.
Kveldlyset nærme sæ, men først ska man ordne tell nå småtteri, ei fiskestang, leite fram mat man har med sæ, sørge førr at man har ved nok te heile kvelden, kjøle ned ett par pils i vannet, leite fram ei flaske vin eventuelt.
Det fine med sånne plassa e at lydan blir så dempa, man høre vannet, småfuglan, insektan som svirre rundt, knitringa av bålet, og sin egen pust.
Man høre suset av vindpustan i kjerr like ved, og man høre greine som bevege sæ med vinpustan i trærne i nærheten.
Solvarmen har laga sin egen parfyme i skogen, og vannet har si egen lukt.
Slått sammen så blir det lukta av ett paradis, det nærmeste man kommer det hvertfall.
Det e sjelebot å sætte sæ ved ett bål da, koke en skvett kaffe, få lukta av bålkaffen i tillegg det alt det andre.
Man lar tia bare gå, det e så enkelt å bare være i sånne øyeblikk.
Sola e på tur ned, fuglan tar kveld, og himmeln låne litt farge av  sol og vårherre, legg gull i kantan på skyan, og farga himmeln i alle de varme gyldne tonan man kan tenke sæ..
Så blir den gradvis mørkere, og det blir stille..
Disen dukke opp, og temperaturn går ned, og en stakkar tar sæ i å holde stemmen dempa, det e ikke bestandig man skal være så høgmælt.
God mat stekt i glørne, ei god flaska rødvin, godt selskap, og ett lite paradis på jord..
Da gjør det ikke så mye om mygga e ilter, og at man må kle på sæ en tjukk genser etterhvert..
Det går an å være stille, og titte forsiktig inn i disen om man ser ei hulder i skogen..
I ett lite paradis har man lov å ønske sæ en alvedans blandt trærne.
Trur æ...