One HOT mama!

I dag har hvertfall æ vært det.
Antagelig e ikke mi betydning det de fleste trur..
Æ har hatt en dag med feber.
Og det å ha en dag med kokt hode e egentlig litt arti.
Man våkne og er urvepusk, og vet at akkurat en sånn dag blir det.
Så e det å kravle sæ opp av senga, eller, sannheta va vel mer at man velta sæ ut av senga..

Det å få styring på arma og føtter va egentlig litt morsomt, førr det va ikke mykkje kroppen va medgjørlig
på morran i dag.
Litt sånn nyfødt-kalv tendensa, trur æ vi kan si.
Det ene øyeblikket svetta man verre enn en ost i steiksola, det neste så fraus man og hutra..
Men, en dusj og en kaffeskvett seinar så begynte det å hjelpe.
Å ignorere hodepine e en kunst førresten.
Det fungere ganske bra ei stund hvertfall.
Æ klarte å overbevise mæ sjøl om at det va bare fantom-smerta...
Ei stund. :)

Æ e en svoren tilhenger av å la feber være feber, det e en grunn tell at man får det.
Og feber tar rotta på mange sorta basilla mye raskere enn med å knaske tabletta.
Så det har blitt nån koppa med te i dag, og stort sett har dagen blitt tilbragt under ett teppe.
Stillheta i dag har vært nesten total, tell og med radioen blei kvelt.
Ei bøtte med te, og litt mat, og litt mer urte-te, så trur æ det blir mye bedre i morra.
Ute har det vært surt og grått, med fukt i lufta og egentlig sånt vær som passa tell tilstanden.
Høst..
"Hot mama" kan da ha to betydninga, etter det som kom fram i speilet i dag så e det den utgaven med feber æ har fått.
Så sa speilet hvertfall..:)

Når man sette garn, må man nesten trekke dem også..

Det e søndag, og dagen har vært brukt tell å tenke litt over de siste dagers opplevelsa.
Sammenligninga med å trekke garn e faktisk ikke så dum,
man sett garnan, og vet ikke ka som følge med når man trekke dem.
I mine garn har det vært mye rart..
Det fine med å ha bodd borte ei stund e at man ser mye og mangt på en
ny og anna måte, og man ser menneska på en anna måte.
Og trekke man garnan, så må man faktisk forholde sæ tell det som kommer
uansett ka og kem det e.
Inntil det kjedsommelige har æ fortalt om alle de æ har fått ha som "mine".
Og takket være alle "mine", så e livet blitt alt anna enn kjedelig.

Denne helga blei det mange og mye som kom opp tell overflata.
Og kniven har fått skjære inntil beinet nån ganga.
Æ har fått gå nån runda med mæ sjøl, og æ har blitt tvungen tell å tenke.
Og ett par ganga har æ vært nødt til å tenke nøye før æ svara på spørsmål.
Det e sunt faktisk..
Å bli tvungen tell å tenke sæ om før man svara, førr å være sikker på at man svara rett.
Lettvindte svar e av og tell verre enn ærlige svar.

Æ har lest endel av ansiktsuttrykk, kropps-språk, og blikk de siste dagan.
Æ har trekt garn.
Æ har funne perla, og revve opp gamle sår.
Og ikke minst, fått bekrefta at det e nåkka med det å komme heim.
Man kan enten flyte på overflata, være ett standard-menneske og A4,
eller så kan man ta sæ sammen og trekke garnan.
Det handle vel i grunn om å være klar førr å hanskes med det som kommer opp med garnan.

Æ e råsterk og steinrik!

Og det påstår æ hardnakka!
Kontoen e tom, og æ klare såvidt å løfte ti kilo...
Men æ snakke ikke om det fysiske, eller det æ kan hente ut av banken.
At æ e steinrik har æ tatt for mæ en gang før, æ e rik på goe menneska,
goe venna, og familie.
Og jo lengre tid som går, jo rikere blir æ.

Dessuten så fant æ ut at æ e sterk!
Ikke bare æ, men ganske mange æ kjenne.
Vi e sterk, fordi vi har evnen tell å være glad i nån, evnen tel å elske ett anna menneske.
Og det e den evnen som gjør oss i stand tell å hanskes med ka som helst,
og kem som helst.
Vi brette opp arman og vise muskla ved behov, ellers e det en usynlig styrke.
Men den e der uansett om man ikke ser den..

Førr min egen del så fungere den sånn at æ har så mange å være glad i, æ har nån æ elske dypt og inderlig, og de tingan gjør mæ råsterk!
Sterk nok tell å overleve livet.
Som ho sa, livet e ikke førr nybegynnera..
Æ syns også det va en fantastisk måte å se livet på.
Den gir meining førr oss som har levd nån daga...
Jo mer man gir, jo mer har man kapasitet til å fortsette å gi.
En enkel måte å se ting på vil sikkert mange si, men egentlig så e det enkle det beste.

Æ går resten av helga i møte, med lite på konto, og ikke så sterke muskla..
Og likevel e æ mer rik enn de fleste, og sterkere enn mange..
Så enkelt...

En dypfølt takk

Takk førr atæ får lov å kalle dæ venn..
Det nærme sæ 30 år..
Takk for at du har lært mæ å tru på menneskan, når æ aldri gjorde anna enn å tvile.
Du som tok tak i mæ og rista mæ når det va behov førr det.
Du som gråt sammen med mæ, når æ va skikkelig nede.
Du som løfta mæ opp igjen i lyset når det va svart..

Vi har flira mer enn vi hadde godt av..
Vi har krangla så bustan fauk..
Vi har blitt skikkelig rasanes på hverandre, førr så å rydde opp i tingan.
Du har en evne tell å grave i sjela mi som ingen andre har, tell å finne mæ når æ har rota mæ bort..
Og du har aldri kommet etterpå og sagt: "ka sa æ?"
Du har aldri vært nedlatanes etterpå, når ting roa sæ..

Takk førr at æ har fått lov å være glad i dæ så lenge.
Takk førr at du vil dele dæ sjøl med mæ og andre.
Om det fins ett større hjerte i ett menneske tvile æ litt på, du har en hjertevarme som alle kan misunne dæ.
Den evnen tell å se folk som dem e, og å godta dem e unik.
Det fantastiske humøret ditt, pågangsmotet, innsatsviljen når du vil nåkka e unik..
Og likevel så e du så ydmyk, ovenfor de minste små ting..

Du har ei romslig sjel..
Ett enda større hjerte.
Og en varme som kan tine ka som helst.
Æ takke Vårherre for at æ fikk bli kjent med dæ, og æ takke dæ for at æ får lov å være glad i dæ.
Takk, Marit.
"Always remember i love you"

Tverlandskoret

Der e æ blitt med..
Etter vårherre vet kor mange år så har æ begynt å lese nota igjen.
Og den kunnskapen satt langt inne oppdaga æ.
Men, det e vel som dem si, det e som å sykle, har man først lært det så...
Æ håpe dem har rett.

Det å begynne i koret va egentlig ikke nåkka som va direkte planlagt, det va meir en sånn der
ting som bare skjedde.
Angra æ??
Ikke snakk om.
Det e en flott gjeng, og det e store dosa humor!
Hvilket det bør være syns no æ.
Ei sloga med damer, og nån få mannfolk..
Stakkars guttan, æ trur de kunne ønske sæ nån flere mannfolk ilag med sæ skal æ være ærlig.

I kveld under korøvelsen så oppdaga æ plutselig at æ såg to ekstra kjente fjes der,
to av sopranan som ikke va der sist uka.
Det va to av mine lærera på barneskola..
Som æ vel i bunn og grunn ikke hadde sett siden dengang da.
det e en liten verden av og tell...
Og når man da får lurt med sæ ei dama tell i koret, så blei det enda mer trivelig.

Dirrigenten vårres e ei historie førr sæ, men ho e ett menneske med mye hjerte,
førr oss som syng, og førr musikken.
Enda så lite æ kjenne ho så e det akkurat det som slår mæ når æ ser ho,
at det e så mye hjerte der.
Æ glede mæ tell neste øvelse, tell å knote med nota, tona, og sanga man ikke kan.
Det e dem æ like best, førr da får æ lære nå nytt.
Musikk e arti!!!!

Opp som ei løva, og ned som en fell

Der har dokker mæ i dag.
En dag som ikke har vært spesielt trivelig.
Og stakkars mæ må bo ilag med mæ!!
Temperaments-utbrudd, irritert, amper, en skikkelig surlugg!
Æ like ikke det menneske der.
Så no har det vært nån grinate perioda i dag, der æ bare har slengt mæ ned og prøvd å trekke pusten.
Du snakker om "Opp som ei løva, og ned som en fell".
En skikkelig møllspist en!

Ikke kan man sette fingern på ka som e galt heller, anna enn at småting har gått galt, æ fant ikke det æ leita etter,
og at kaoset no e komplett.
Mest sannsynlig så e det en kombinasjon av rabies, pms, og en stor dose trollskap!
Æ gidd ikke engang å pynte på sannheta.
Korr lettvindt hadde det ikke vært å skylde på ei arm som verke, at æ e lei av å ikke kunne gjør nåkka, at dagan går sakte, at det meste heng i lufta, men det burde æ jaggu være vant tell no!
Så den kombinasjon av rabies og trollskap trur æ får være forklaringa i dag.

I morra e atter en dag, heldigvis!
Da skal æ tell byen, på Nav, og æ glede mæ tell å høre ka de har å si.
Kanskje har de en ny vinkel å komme med, æ håpe det.
Så, på kvelden e det kor-øvelse, det ser æ fram tell.
Nån tima med musikk, og ikke nå anna.
Det e jammen godt at det e i dag æ e lurvat, og ikke i morra.
Det e ikke så ofte rabiesen kommer fram, men en sjelden gang skjer det.
Takk og pris at æ har evne tell å kjeft opp mæ sjøl, og banke litt vett inn i en gammel møllspist fell.
Æ trur beinast at æ tar mæ ei brødskiva!
Med brunost!
"Vi får håp det bli likar i morra"

Svigermora fra helvete

Æ lure på om æ e i den kategorien..

Det e jaggu ikke usannsynlig.

Kanskje.

Eller kanskje ikke.

Den som overleve får se...

Det fins endel svigermødre som e bare gulle god, og så e det nån som ikke e riktig så gulle god.

Enn så lenge har æ ikke skremt nån på havet, men det skal innrømmes at det va en kandidat æ kunne ha tenkt mæ å skremme dit ja.

I dag skal æ visst møte en ny kandidat, vi får se da, korrdan det går..

Æ skal hvertfall prøve å være snill. 

Trur æ..

Æ har vært heldig sjøl tell no hvertfall, og har enda ikke møtt svigermora fra helvete.

Ka slags kategori mora mi går i e æ ikke sikker på om æ vil vite, men det e no ingen som har jaga ho på havet, så så aller verst kan ho ikke være da. 

Men, æ har da hørt om de som virkelig stille i kategorien "med horn".

Svigermora som legg sæ opp i alt ungan gjør, barneoppdragelse, hus og heim, og der ingenting e godt nok førr gullungen hennes.

Der hennes unge e perfekt og feilfri, og den stakkarn som skal bo sammen med hennes vidunder blir veid og målt på alle kanta.

Førr så å bli enten oversett, eller dirigert på alle måta..

Æ trur faktisk at det må være verst å bli sammenligna med tidligere samboera, æ huska ei venninne som virkelig fikk slite der.

Stakkars jenta, uansett ka ho gjorde så fikk ho høre at den forrige gjorde alt så mye bedre, va så mye flinkere tell alt.

Det endte da opp med en kjempe-eksplosjon, der svigermora fikk høre akkurat ka ho meinte om den saken.

Men ikke alle e like tøff, ikke alle tørr å ta den konfrontasjon, og ikke alle svigermødre takle å bli satt 

grundig på plass.

Ka slags svigermor æ e? 

Huff, det vil æ egentlig ikke vite..