Når man sette garn, må man nesten trekke dem også..

Det e søndag, og dagen har vært brukt tell å tenke litt over de siste dagers opplevelsa.
Sammenligninga med å trekke garn e faktisk ikke så dum,
man sett garnan, og vet ikke ka som følge med når man trekke dem.
I mine garn har det vært mye rart..
Det fine med å ha bodd borte ei stund e at man ser mye og mangt på en
ny og anna måte, og man ser menneska på en anna måte.
Og trekke man garnan, så må man faktisk forholde sæ tell det som kommer
uansett ka og kem det e.
Inntil det kjedsommelige har æ fortalt om alle de æ har fått ha som "mine".
Og takket være alle "mine", så e livet blitt alt anna enn kjedelig.

Denne helga blei det mange og mye som kom opp tell overflata.
Og kniven har fått skjære inntil beinet nån ganga.
Æ har fått gå nån runda med mæ sjøl, og æ har blitt tvungen tell å tenke.
Og ett par ganga har æ vært nødt til å tenke nøye før æ svara på spørsmål.
Det e sunt faktisk..
Å bli tvungen tell å tenke sæ om før man svara, førr å være sikker på at man svara rett.
Lettvindte svar e av og tell verre enn ærlige svar.

Æ har lest endel av ansiktsuttrykk, kropps-språk, og blikk de siste dagan.
Æ har trekt garn.
Æ har funne perla, og revve opp gamle sår.
Og ikke minst, fått bekrefta at det e nåkka med det å komme heim.
Man kan enten flyte på overflata, være ett standard-menneske og A4,
eller så kan man ta sæ sammen og trekke garnan.
Det handle vel i grunn om å være klar førr å hanskes med det som kommer opp med garnan.