Tverlandskoret

Der e æ blitt med..
Etter vårherre vet kor mange år så har æ begynt å lese nota igjen.
Og den kunnskapen satt langt inne oppdaga æ.
Men, det e vel som dem si, det e som å sykle, har man først lært det så...
Æ håpe dem har rett.

Det å begynne i koret va egentlig ikke nåkka som va direkte planlagt, det va meir en sånn der
ting som bare skjedde.
Angra æ??
Ikke snakk om.
Det e en flott gjeng, og det e store dosa humor!
Hvilket det bør være syns no æ.
Ei sloga med damer, og nån få mannfolk..
Stakkars guttan, æ trur de kunne ønske sæ nån flere mannfolk ilag med sæ skal æ være ærlig.

I kveld under korøvelsen så oppdaga æ plutselig at æ såg to ekstra kjente fjes der,
to av sopranan som ikke va der sist uka.
Det va to av mine lærera på barneskola..
Som æ vel i bunn og grunn ikke hadde sett siden dengang da.
det e en liten verden av og tell...
Og når man da får lurt med sæ ei dama tell i koret, så blei det enda mer trivelig.

Dirrigenten vårres e ei historie førr sæ, men ho e ett menneske med mye hjerte,
førr oss som syng, og førr musikken.
Enda så lite æ kjenne ho så e det akkurat det som slår mæ når æ ser ho,
at det e så mye hjerte der.
Æ glede mæ tell neste øvelse, tell å knote med nota, tona, og sanga man ikke kan.
Det e dem æ like best, førr da får æ lære nå nytt.
Musikk e arti!!!!