60 daga

sånn ca..
Så mange daga e det til æ proklamere at det e vår.
Det høres ikke så voldsomt mye ut, to mnd e verre.
Så no har dokker 60 daga på dokker tell å få skiutstyret i orden tell påske.
Jo bedre ski og stava e impregnert, jo bedre brenn det!
Æ nyt at børvasstindan kler på sæ solkåpa si, at sjura har begynt å bygge reir, (tullsjur)
og at det e lysere førr hver dag.
Så enkelt kan det være..

Gubevars, no e det påan igjen!

No e vi der igjen.
Kjøp ditt og datt te mor, kjøp blomster til kjæresten eller kjerringa, ellers blir ho aaaldri lykkelig!
Førr no e det straks morsdag og valentinsdag og skuddår og æ vet ikke ka..
Og unga får nesten panikk om dem ikke kan kjøpe gave, butikkan skrur opp prisan en par prosenta, og hysteriet i avisa og reklamen når nye høyda.
Koffør i himmelens navn skal vi adoptere alt som kommer over dammen fra junaiten bløff, eller resten av verden?
Thanksgiving må jo bli det neste?
Æ kjenne æ vil kveles..
Og ka da med oss som e singel?
Jo, vi gjør som vi vanligvis gjør, vi kjøpe oss blomster og sjokolade og hanska sjøl!
Æ regna overhodet ikke med at nån stilla med hverken det eine eller det andre, så det får man fikse sjøl.

E du bedre enn andre?

Det e ganske mange som trur det hvertfall.
At dem e bedre, flinkere, snillere, glupere enn andre.
Og muligens har dem rett, hvertfall til ett visst punkt.
Før nån e flink tell det, og nån e flink tell det..

Men, bedre enn andre?
Ikke snakk om.
Akkurat det å føle sæ ovenpå trur æ e en sånn øyeblikksgreie, der og da e du på topp, men så kommer "etterpå".
Menneska æ e gla i blir tråkka på.
Av nån som meine at de e så mye bedre.
Og æ kjenne at æ lar mæ irritere.
Og æ blir kokforbanna. Og lei mæ...
Lei mæ fordi at det e blitt sånn at æ kan ikke gjøre så mye førr å hjelpe, anna enn å komme med nån trøstens ord.
Og de blir så blodfattig når man e så langt unna.
Faktisk så grann at æ skjemmes litt.
Æ foretrekke å klemme når æ trøste, holde rundt og være der.
Ord e bare ord, sjøl om man meine det aldri så mye.
Det e bedre å kunne tørke en tåre bort, enn å bare skrive nån tørre trøstesetninga.
Ja ja.. det e ikke alt man får gjort her i verden, men det e surt å ikke få gjort det som man føle mest førr.
Sånn e også livet.
Tørt og emment.
Æ håpe nån kakka mæ kraftig hvis æ begynne å tru at æ e bedre enn andre..
Og bli ikke overraska om æ kakke nån andre som trur dem e bedre enn dæ og mæ..

Æ har, på lik linje med andre, mine spesialiteta.. om ikke anna så e æ frøktelig god på å glefse mot bedrevitera.
Men det fins sikkert nån som e flinkere enn mæ på det også!

Slarv, kjedsomhet eller ondskap??

Den seinere tia så har æ grubla litt på det der.
Det sladres, slarves, spekuleres, og prates.
E vi kommet dithen at vårres egne liv e blitt så kjedelig at det e bedre å prate om ka andre gjør?
Og kor går grensa mellom det å være sladrat, tell å bli direkte ondskapsfull?
Tatt i betraktning av at æ kjenne ett par menneska her i verden, så e det av og tell at æ får info om ka som skjer i den private sfæren tell andre, og æ får høre ka som egentlig foregår.
Det vil alltid være nån som ser det som deres misjon her i livet å lage mest mulig helvete førr andre,
hvertfall e det sånn det virke sett herfra.

En familie, som passe sine egne saker, tar godt vare på ungan sine, som e såkalt "normal", jo, dem får plutselig brev om at de e mistenkt førr alt fra omsorgssvikt, tell det som verre e.
Anonyme brev e lett å sende tell enhver etat, ikke sant?
Og bak det brevet sitt det ett menneske som føle sæ bedre enn andre, som e feig, og ondskapsfull.
At folk sitt rundt omkring og snakke om andre e dessverre blitt helt vanlig, og det e mer vanlig å meske sæ med det negative, enn å prøve å snu på flisa.

Førr ikke så lenge sia så kom det nye uttrykket "framsnakking".
Det e visst blitt helt borte.
Det som skremme mæ litt e at no blir det mer og mer vanlig å direkte lyge på andre om det e nån som har ett horn i sia på en stakkar.
Misforstå mæ rett, den som ikke holde sæ tell reglan må gjerne få sæ en smekk på fingran, det gjelde oss alle.
Men æ slit med å godta at uskyldige skal bli anklaga førr ting dem ikke har gjort.
Og æ slit enno meir med baksnakking, og ondskapsfull sladder.
Kan man ikke si det man meine rett ut, så la vær å si nå!
Det vil alltid være nån som blir tråkka på om usannhetan får vekse sæ stor.
Æ har sjøl blitt utsatt førr såkalt anonyme brev, så æ vet korrdan det føles.
Æ har også blitt utsatt førr stygge rykta, som ikke va i nærheten av sannheta.

I de daga hadde æ mer mot en vett antagelig, førr æ skreiv en diger plakat og klistra opp på oppslagstavlan på de nærmeste butikkan, der æ skreiv ka ryktan gikk ut på, og ka sannheta va.

De ryktan fikk en rask død, særlig siden æ skreiv korr tvileran kunne ringe førr å få førstehandsopplysningan.
Hadde æ gjort det samme i dag?
Tja, hadde man ikke hatt facebook, så hadde æ antagelig det..

Det heng enno i, det som sto i minneboka mi.
"tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet"
Kanskje e det på tide at vi snur på flisa alle mann, og tar framsnakkinga meir på alvor.
Ondskapsfull sladder og anonyme brev har æ aldri hatt sansen førr.
Det e ikke blitt noe bedre med åran.
Det e jo lov å bruke haue å tænke med, ikke bare ræva.
det e hvertfall ikke tvil om at de som ynde å skrive anonyme brev bør få sæ en anna hobby.
Dem kan jo begynne med å se sæ i speilet..

Så enkelt..

Nei, no e det mye som surre rundt oppi der.
Tankesprangan e høg, og langt ute.
Muligens e det en god ting, men å klare å holde på ett tanketema e ikke bare bare i dag.
Det hoppe og sprett, digresjonan snik sæ inn, og konsentrasjon e lik null.
Det e greit å ha meir enn en tanke i hodet, men no e det ett ras.
Når det blir så mange forskjellige ting som skal finne plassen sin, så tar det tid.
Æ savne, æ glede mæ, æ planlegge, æ skrinlegge, æ overser, og æ venta.
Alt på en gang.
Muligens e æ blond førr øyeblikket, men det kan æ jo ikke innrømme.
Eller kan æ det?

Enkelte daga så hadde det vært greit å kunne bare skru av.
Det e lørdag.
Det har vært ett nydelig vær ute, sola va litt blyg først, det tok ei stund før ho viste sæ fram skikkelig.
Ei sjur ute i ei buske hadde antagelig fått litt solstikk, ho satt der med en kvist i nebbet og såg egentlig litt forvirra ut.
Reirbygging? No allerede?
Over hodet på sjura flaug en ravn mens han skratta hånlig, antagelig fikk sjura nån sannhetsord på veien.
Ekornan har vært og forsynt sæ av frø og nøtter, dem kjefta og smalt, og rykka med halen mens de susa opp og ned ett tre.
Æ glede mæ tell å lage garderobe, "walk-in-closet", og planlegginga av rommet kverne rundt i hodet.
Ho som skal ha den garderoben e like kok-rolig, og ga bare beskjed om at: no e det helg.
Ja ja ja ja... og så æ som e så tålmodig. NOT!

Æ savne troms, alle reserveungan mine, venna, og gode venna..
Akkurat det hadde æ ikke drømt om at æ sku innrømme..
Spesielt når æ huske ka æ tenkte endel ganga når æ kjørte heim om natta i full snøstorm, og lurte på ka i helsike æ egentlig gjorde der nord.
Alt har sin sjarm..

Stadig e det menneska som overraske mæ, sånne som har vært litt fjernt i periferien, plutselig så e de litt nærmere, og vise kem de egentlig e.
Det e godt å bli positivt overraska, førr en gangs skyld.
Man står på sidelinja i så mange slags sammenhenga, litt sånn ute der man får oversikt.
Ikke alt som kommer fram da e like bra, men alt man kan gjøre da e å være der om man trengs.
Om ikke anna så førr å oppmuntre litt.

Så e det andre igjen som vise sæ frem, og da e det mye grums.
Takk og pris at man ikke behøve å innvolvere sæ i alt som skjer!
Etterpåklokskapen e og blir den største klokskapen.
Og det æ lære, e at magefølelsen skal æ høre på.
I dag leve æ.
Enkelt og greit.
Æ sende nån varme tanka tell den og de som trenge det, og e egentlig bare takknemlig førr å ha rotate tanka.
Som han sa filosofen: "jeg tenker, derfor er jeg"
Livet e.. med og uten rot.

Humor eller dårlig humor?

Det e blitt sagt ett par ganga at æ har en sneeev av humor..
Og stadig vekk så får æ fortalt historia som gjør at æ flire tell æ gråt.
Heldigheta e at man omgås menneska med likens humor som en sjøl, det blir vanvetti mye fliring av sånt.
Ett eksempel:
Ei godt voksen dama hadde begynt å gå på jakt, på rypejakt.
Heile dagen hadde gått med tell å vase rundt i fjellet, uten at en einaste fuggel va observert.
Dama rusla rundt med børsa, og førr å si som han Cliff-Arne i Narvik: "ho va jææææ...ig klar"
På tur heim så kommer ho inn i ett område med godt rypeterreng, og før ho visste ordet av det så braka det rundt ho av en heil flokk med rype som låg og trøkte.
Alt av fuggel tok tell vengan rundt føttern på ho, og gjett ka som skjer?
Jo, dama skvatt så inni hampen at istedet førr å brenne av nån skudd, så heiv ho våpnet etter fuggeln!!


Se førr dokker situasjon...
Det gjor æ.
Og æ knakk sammen.
Før alle våpenkyndige her begynne å snurpe ihop truten og legge ut om uansvarlighet og kvinnfolk og våpen, så kan æ opplyse om at æ har bittelitt peiling på jakt og våpen, det står ikke på det.
Men æ sku ha gitt mye førr å vært flua på en tre-legg i nærheta, og fått se ho i aksjon!
Det høre med tell historia at ingen fugla kom tell skade, ho bomma... :))
En anna dag skal æ fortelle nån durabelige skjithistoria, men i dag flira æ av den dama.
Ho va ett durabelig kvinnemenneske, men æ lure på om synet va litt dårlig.
Ho hadde sneke sæ rundt en anna gang på jakt, og oppdaga ett bytte i ei busk, så ho brente av skuddet før det blei førr seint..
Og ned av treet datt katta te naboen...
Ups...
No veit æ koffør æ hverken jakte eller har katt.
Mens sola lyse opp nordnorge, så lar æ humorn få lyse opp hverdagen.
Æ gler mæ tell våren..
Og snart e det mandag, det gledes.

Det går mot naken hud

Nåkka skal man glede sæ tell.
Æ ser framover mot varmen i år også.
Om det blir en så varm og fin sommer i år som det vi hadde i fjor e vel heller tvilsomt, dessverre.
Likevel, det e jo lov å håpe?
No når æ e kommet hjem så kan æ trekke mæ tellbake tell alle de små bortgjømt-plassan i sol og varme.
Men det e høgt opp og langt fram dit.
Vi e enno bare i januar, sjøl om vi lukta på februarn som e rett rundt hjørnet.
Ute e det ikke akkurat varmt, ikke vindstille heller.
Men en klar himmel, og ett lite gløtt av nåkka lyst borti fjellan gjør sæ, på tross av mye luft i bevegelse.

Det kunne ha vært verre.
Mye verre.


På denne tia av året e det ikke mye farga ute, ikke mye bevegelse, ikke mye liv.
Æ vente på vårregn, forsiktige småspira som stikk hodet opp av snøen, en og anna småfuggel som forskrekka pip om at han kom førr tidlig nordover.
Æ venta på lyden av gåseflokkan som trekk over oss, på lukta av våren og lys hele døgnet.
No e det garantert ikke nåkka som dukke opp de første dagan, hverken gås eller vårlukt.
De einaste fargan som får lyse opp hverdagen e stort sett når vintersola lage rødt gull i morraskyan, eller når nordlyset bølge med sine farga på himmeln.
Sjøen e kaldt grå, fjæra e svart og grå, himmeln e bleik.


E det rart man drømme sæ bort?
Drømme om bærlegga, bærføtter, minst mulig klea på?
Æ kan nesten kjenne lukta av solvarm hud, og nyvaska klea tørka i sol og vind..
Småtura inn i en sommer vi har bak oss, alt e mulig bare man lukke øyan igjen.
Denne sommern blir det å nyte ei anna utsikt enn de seinere år, æ skal bli kjent med årstide på nytt.
Det å være i nordland e veldig annerledes enn i troms, det e heilt sikkert.
Lyset e ett heilt anna, lydan av vintern e annerledes, og snart kommer seinvintern og våren æ må bli kjent med igjen.
Det e ikke rett å si at alt e mye bedre her i heimtraktan enn i troms.
Æ kommer tell å savne mye av naturen og lyset i midt-troms, det vet æ.
Troms har bitt sæ fast i mæ på en måte.
Og i disse nordlystider så kan æ ikke anna enn å minnes en fantastisk kveld i målselv, i fjor på denne tia.
Det måtte nok nåkka heilt spesielt tell her nede førr at det kunne måle sæ.
Og om ikke så altførr lenge, ja, da går det mot bar og naken hud...
Det gledes.