Humor eller dårlig humor?

Det e blitt sagt ett par ganga at æ har en sneeev av humor..
Og stadig vekk så får æ fortalt historia som gjør at æ flire tell æ gråt.
Heldigheta e at man omgås menneska med likens humor som en sjøl, det blir vanvetti mye fliring av sånt.
Ett eksempel:
Ei godt voksen dama hadde begynt å gå på jakt, på rypejakt.
Heile dagen hadde gått med tell å vase rundt i fjellet, uten at en einaste fuggel va observert.
Dama rusla rundt med børsa, og førr å si som han Cliff-Arne i Narvik: "ho va jææææ...ig klar"
På tur heim så kommer ho inn i ett område med godt rypeterreng, og før ho visste ordet av det så braka det rundt ho av en heil flokk med rype som låg og trøkte.
Alt av fuggel tok tell vengan rundt føttern på ho, og gjett ka som skjer?
Jo, dama skvatt så inni hampen at istedet førr å brenne av nån skudd, så heiv ho våpnet etter fuggeln!!


Se førr dokker situasjon...
Det gjor æ.
Og æ knakk sammen.
Før alle våpenkyndige her begynne å snurpe ihop truten og legge ut om uansvarlighet og kvinnfolk og våpen, så kan æ opplyse om at æ har bittelitt peiling på jakt og våpen, det står ikke på det.
Men æ sku ha gitt mye førr å vært flua på en tre-legg i nærheta, og fått se ho i aksjon!
Det høre med tell historia at ingen fugla kom tell skade, ho bomma... :))
En anna dag skal æ fortelle nån durabelige skjithistoria, men i dag flira æ av den dama.
Ho va ett durabelig kvinnemenneske, men æ lure på om synet va litt dårlig.
Ho hadde sneke sæ rundt en anna gang på jakt, og oppdaga ett bytte i ei busk, så ho brente av skuddet før det blei førr seint..
Og ned av treet datt katta te naboen...
Ups...
No veit æ koffør æ hverken jakte eller har katt.
Mens sola lyse opp nordnorge, så lar æ humorn få lyse opp hverdagen.
Æ gler mæ tell våren..
Og snart e det mandag, det gledes.