Det går mot naken hud

Nåkka skal man glede sæ tell.
Æ ser framover mot varmen i år også.
Om det blir en så varm og fin sommer i år som det vi hadde i fjor e vel heller tvilsomt, dessverre.
Likevel, det e jo lov å håpe?
No når æ e kommet hjem så kan æ trekke mæ tellbake tell alle de små bortgjømt-plassan i sol og varme.
Men det e høgt opp og langt fram dit.
Vi e enno bare i januar, sjøl om vi lukta på februarn som e rett rundt hjørnet.
Ute e det ikke akkurat varmt, ikke vindstille heller.
Men en klar himmel, og ett lite gløtt av nåkka lyst borti fjellan gjør sæ, på tross av mye luft i bevegelse.

Det kunne ha vært verre.
Mye verre.


På denne tia av året e det ikke mye farga ute, ikke mye bevegelse, ikke mye liv.
Æ vente på vårregn, forsiktige småspira som stikk hodet opp av snøen, en og anna småfuggel som forskrekka pip om at han kom førr tidlig nordover.
Æ venta på lyden av gåseflokkan som trekk over oss, på lukta av våren og lys hele døgnet.
No e det garantert ikke nåkka som dukke opp de første dagan, hverken gås eller vårlukt.
De einaste fargan som får lyse opp hverdagen e stort sett når vintersola lage rødt gull i morraskyan, eller når nordlyset bølge med sine farga på himmeln.
Sjøen e kaldt grå, fjæra e svart og grå, himmeln e bleik.


E det rart man drømme sæ bort?
Drømme om bærlegga, bærføtter, minst mulig klea på?
Æ kan nesten kjenne lukta av solvarm hud, og nyvaska klea tørka i sol og vind..
Småtura inn i en sommer vi har bak oss, alt e mulig bare man lukke øyan igjen.
Denne sommern blir det å nyte ei anna utsikt enn de seinere år, æ skal bli kjent med årstide på nytt.
Det å være i nordland e veldig annerledes enn i troms, det e heilt sikkert.
Lyset e ett heilt anna, lydan av vintern e annerledes, og snart kommer seinvintern og våren æ må bli kjent med igjen.
Det e ikke rett å si at alt e mye bedre her i heimtraktan enn i troms.
Æ kommer tell å savne mye av naturen og lyset i midt-troms, det vet æ.
Troms har bitt sæ fast i mæ på en måte.
Og i disse nordlystider så kan æ ikke anna enn å minnes en fantastisk kveld i målselv, i fjor på denne tia.
Det måtte nok nåkka heilt spesielt tell her nede førr at det kunne måle sæ.
Og om ikke så altførr lenge, ja, da går det mot bar og naken hud...
Det gledes.