Det blå lyset

Det e blåtime i Nordmaling...
Det blå vinterlyset som får mæ tell å ramle i stava over vintern.
Og pussig nok, det e akkurat det samme blå lyset som æ såg i Troms, det blå lyset som låg over fjellan i Målselv.
Nydelig...
10 kalde blå grader ute og klar himmel, sola har streifa fram i dag, det e vakkert og kaldt.

Blåtimelyset gjør snøen vakker.
Blåtimelyset gjør vintern vakker!
Sånn e det bare..

Greinan på trærne har vinter-blonder, de e pynta førr dagen.
Alle som går forbi har kledd sæ etter vintern, her i sverige e moteplagget ei god og varm lue ser æ.
Det e bare å innrømme at vintern her e litt mer kald enn hjemme i Norge, den har flere kalde grader, og ett litt mer stabilt klima.
No har æ fått se området i høstfargan, og æ har fått se naturen her når den e i hvilemodus.
Kanskje får æ se den når Kong vinter drar sin vei, og det begynne å spire, når fuglan lage lyd igjen.
Kem som vet?

Rundt mæ har æ menneska som e tvers gjennom god, menneska som bryr sæ.
En pelskledd venn har æ også fått, en som møte mæ med stor entusiasme når vi kommer på besøk.
Hund e hund, uansett korr i verden.
Det e ikke så mye tvil om at man har havna i en nordisk smeltedigel, særlig når det gjelde maten.
Det går i norsk og svensk og litt finsk mat, siden det e tre land i en og samme familie.
Det blir mye ny mat av sånt!
Men god mat, ja det e det!

Dagan e fylt av varme, sjøl om det høres ut som ett paradoks.
I ti minus så skal det nåkka tell førr å kunne si akkurat det, ikke sant?
Men sånn e det..,.
Førr nån daga siden så fikk æ spørsmålet om æ hadde det bra?
Jo, det e bare å innrømme at æ har det, æ har det skammelig bra her.
En som bryr sæ, en som vise at han bryr sæ, en som e der uansett, det e det som gjør at man kjenne på at
det e godt å leve.
Livet e..
i nydelig blåtimelys også. <3

Vintern 2013, året e starta!

Det føles litt som om året har tjyvstarta litt uten mæ.
Æ heng litt etter, og lure på om det e glatt under skoen, sidan dagan sklei forbi litt førr fort.
Vanedyr, kontrollfreak, og totalt uttaførr om dagen..
En hardnakka forkjølelse får ta skylda.
Netter uten søvn, hosting og harking, man blir litt sånn uttaførr av sånt.

Egentlig så e det vel en influensa som riv litt, men det høres mer ufarlig ut med en forkjølelse.
Febern har gitt sæ, og den verste verken, men det heng i enno, svineriet.
Halsvondt e oppskrytt kjenne æ.. piggtråden ligg enno rulla sammen rundt luftrør og stemmebånd og riv i systemet.
Når man da e to stk som går å hangle sammen så e det faktisk ei trøst.
Felles skjebne, og alt det der...

Og ute va det sol i går..
Æ skvett tell like mye hver gang æ kommer ut og får sola midt i fleisen!
Sol, på denne tia??
Så vakkert...
Det nytes!

Skogen e full av snø, det ligg på bakken og på greinan, og sola laga ett hav av diamanta i frosten.
Rimfrosten dekke de fleste trærne, tåka har sørga førr den pynten.
Og æ lære stadig flere svenske ord.
Men holde hardnakka på språket mitt.
Det snakkes ikke mye svorsk her nei!
Men, det e godt å kunne såpass at når nån ikke skjønne mæ, så kan æ "oversette" litt.
Æ har bomull i hodet i dag, og må ta mæ litt sammen.
Det går sæ nok tell.. sånn om ei stund eller to.

Livet e..
også litt piggtråd.

Sånn blei det no, året.

Æ har ei stille stund.
Ei stund der æ får tid tell å reflektere over året som nesten e over.
Det har vært ett år med mange og lange opp og nedtura, med sykehus og sjekk av helse, med goe stunda, og nån ikke fullt så goe stunda.
Men alt i alt, æ har hatt det godt!

Vintern og våren va ett kapittell førr sæ, ett kapittell som ikke hadde så enormt mye gullkanta i sæ, men desto mer hverdags-sølv.
Sommern, sommern blei full av gull!
Æ fikk en sommer som bragte så mange fantastiske menneska min vei, så mange æ fikk lov å bli gla i, menneska æ fikk møtt igjen etter mange år, en jobb som har gitt bare glede..

Så kom høsten.
En høst som har hatt gullkanta hver eneste dag, i regn eller sol.
En høst som har vært prega av at æ møtte han som har hjertet mitt i hendern sine.
Det har vært glede, det har vært godt!
At helsa ikke va på mi sie fikk æ tell syvende og sist bare ta på egen kappe.
Erkjennelsen av at man ikke e supersterk lengre va en bitter pille å svelge, det e bare å innrømme.
Å være nødt tell å innse at det fins begrensninga no førr ka man klare, det va ikke bare lett.
Gammelt grums som kom tell overflata sørga førr en skikkelig oppvekker.

Og no sist, ei høytid som har vært prega av inderlig godhet, av hjertevarme, av sorg som har fått komme opp, av kjærlig styrke førr mæ mens det trengtes..
Det har vært nevnt før her at æ e velsigna.
På så mange vis.
Og sånn føles det enno.
Æ e velsigna med så mange i livet som gir ett øyeblikk av tia si, av sånne som gjør dagan mine god..
Og på en sånn dag som i dag, der æ tar mæ tid tell å reflektere over livet dette året, så ser æ ansiktan passere foran mæ, og hver eneste en får en varm tanke og en takk førr det de har gitt mæ.

Jula har tassa rundt på silketøflan, stille og uten førr mye styr.
Besøk av en sønn va diamanten som glitra midt i alt det andre vakre.
En mann som gir av sæ sjøl, som alltid har ei arm ledig, ett stille liv på mange måta med mye innhold..
Jo, æ har det godt no.
Og æ tenke:
Livet e..
snart ett godt nytt år.

Fredelig jul!

Æ har kun ett ønske førr alle æ kjenne og e gla i, at alle får ei god jul.
I går tok vi oss tid tell å kjøre en tur etter sånn siste liten-handel.
Det e faktisk julekort-stemning i region her.
Snøen ligg på trærne og det va rimfrost på det meste.

Vi kjørte forbi mange små gårds-tun, der det va tydelig at folk va ferdig tell jul.
Små røde hus, en garasje og ett uthus, alt malt i mørk bonderødt, med hvite karma.
Snøen va rydda på gårdsplassan, og lysan va tent..
Og ute va det kaldt..
Det va vakkert..
Og det va egna tell å gi julefred.

I enkelte hus kunne man se ei husmor som jobba i ett kjøkken,
små glimt inn i andre sitt liv, andre si virkelighet.
Lite ante vel de at nån hadde sett dem der og da..
No, en julaftens-morra, e det stille.
Det e helt stille ute.
Alt æ høre e pusten fra soverommet, en lyd som gir mæ ro i sjela.

Denne julaften, som alle de som e gått forut skal æ tenne lys ute.
Og om æ ber om ei fredelig jul, så e det ett ønske fra det innerste.
Æ sende en tanke tell de som e aleina, tell de som slit litt, og håpe også de får en god dag.

Denne jula blir ikke full av tradisjona fra før, den blir full av nye ting, vi lage nye tradisjona av nytt og gammelt.
Det e en egen følelse, å lage sin egen blanding fra to land.
Æ takke førr så mye denne jula,
men aller mest førr at æ har så mange æ får være glad i.

Livet e..
også ei god jul.

                                                           God jul, og klem fra mæ.

Du e ikke aleina..

Æ får av og tell brev, på mail eller pm på facebook.

Mange vet at æ slit med jula, med desembern i det hele tatt.

Det e nån som spør om korrdan æ orke jul, nån spør om det vil bli bedre.

Æ kan ikke anna enn å være ærlig.

Nei, jula, og desember blir aldri det samme.

Men man lære sæ å leve med, å leve med alle som glede sæ, å leve med hysteriet.

Vi som har ett litt anna forhold tell denne måneden, vi trekke oss litt tellbake og vet ka som egentlig betyr nåkka.

Fremdeles så føle man på savn, på sorg, på det som ikke e så lett.

Jula e ikke bare herlighet og glede førr alle.

Det e menneska man e gla i som slit med sykdom, alvorlig sykdom.

Alt æ kan gjøre e å rekke fram ei hand og si: 

"det blir ikke bedre, men det blir enklere å leve med"

Desember e en måned som førr min egen del e prega av savnet, etter nære og kjære.
Men, siden æ e blitt klassifisert som verdensmester i å skyve den biten tell sides, så har julestria fått overskygge mye av det indre livet i foregående år.
I år tar æ frem det indre livet, det som har vært ekstra tungt å vanskelig før om åran.
Likevel, det fins ting som ikke æ e klar førr å se i øyan, det fins sorga som e så stor og sår at æ våge ikke å løfte dem frem.
Orke man jula likevel?
Ja, man orke det man må...
Man orke å gå gjennom dagan førrdi det e sånn verden e.
Man orke, fordi æ e ikke aleina om å ha det vanskelig.
Og æ orke, førrdi det e en som orke å være her førr mæ, en som ikke rygge førr det tunge.
En som ikke får panikk og stikke av når æ rote rundt i grumset.

Jula e ikke langt unna.
Det e den 20 desember, og om to daga så e det igjen en merkedag, en dag æ helst vil bare la være å stå opp.
Æ skal tenne ett lys uansett korr ondt det gjør og korr vond dagen blir.
En liten gutt fortjene å ha lyset tent den dagen, sjøl om æ ikke får satt det på grava.
Æ tenne lys førr ei bestemor også den dagen..
Så kan æ trekke pusten litt før æ tenne lys førr ei søster på julaften..
Jo, det e sårt.. hvert eneste år.
Men som æ har sagt, det blir bittelitt enklere å leve med, etter hvert.
Du e ikke aleina som slit, æ e ikke aleina..
Ei fattig og hul trøst, ikke sant?

Livet e..
også med tente lys.

Våg å vær naken

Så sa de..
Alle de kloke ordan som man les overalt.
Så da regne æ med at det ikke dreie sæ om å direkte kle av sæ og springe rundt uten en tråd?
Det som slår mæ e at det e ikke så mange æ kjenne som våge å være naken..
I bunn og grunn så våge ikke æ heller det bestandig.
Likevel, korr farlig e det egentlig?
Å være naken, mene æ?

E det ikke å våge å innrømme at man e små og sårbar av og tell?
Det kan da ikke være bare æ som føle førr å krype under ei dyna med hauet først, og bli der?
Eller e det bare æ som e feig?
Korr mange ganga har æ ikke hatt mest lyst tell å skrike av fortvilelse når æ ikke strekke tell?
Nei, det e ikke så greit å være naken bestandig!
Det e IKKE greit å føle at man ikke klare alt, eller makte alt i en hektisk hverdag!

Vi har alle vårres små og store skavanka, fysisk, eller mentalt.
Det e så enkelt å si at:
Jada, æ snorke.. eller fis.. eller bilringa og bulka overalt på kroppen!

Det e ikke like enkelt å si:
Jo, æ slit med sjøltilliten, eller æ e redd førr hverdagens krav av og tell.
Tell dags dato har æ kun møtt ett eneste menneske som har våga å sagt:
æ e litt konfliktsky..
Det e nemlig ikke "in" å være det.
Man SKAL takle konflikta, man "skal" takle uenigheta førr enhver pris..
Eller?

Når æ tenke mæ om så e det så mye æ ikke kan.. ting æ kanskje burde vært bedre på.
Men æ våge å prøve, når æ bare får grua mæ litt på forhånd.
Antagelig så må æ våge å være mer naken også.
Mest sannsynlig så e det kun æ sjøl som har angst førr å ikke klare alt.
Igjen kommer tanken streifanes om at man e ett produkt av livet, og miljø.
Merkelig nok så kan det kjennes ut som at man blir mer modig av å være litt naken.
Men æ trur æ beholde undertøyet på.. ei stund.
Livet e.
Med og uten klær..

En vanlig dag i desember?

Det grubles på høyt plan..
Om det fins nåkka så enkelt som vanlige daga i desember.
Vel, æ tvile!
Det e brukt litt tid her tell å tasse rundt i gatan, og æ registrere at også i en liten by ved kysten av Sverige e det antydning tell hysteri.
Æ orke ikke å beskrive massehysteriet i Umeå på lørdag...
Gudbedre..

Så sitt man her da, på en mandag, og gruble litt over livet sånn generellt.
Tankemønstran e under en snu-prosess, og ikke det enkleste å få inn.
Æ tenke over gjøremål, ser på prioriteringa, og ser at det e ikke nåkka som e ett "MÅ gjøres".
Uansett korr mye æ sku ønske at det va annerledes, så har æ bare to arma, og døgnet har bare 24 tima.
Så det e nok en gammel uvane som må bort, den som si at alt går, hvis man jobbe dobbelt så fort og dobbelt så mye.
Her butte det mot.. enno ei stund.

Det e snø ute no.
En grå vinterhimmel, små snøkorn i lufta, og det e hvitt på bakken.
Når man kommer litt uttaførr kjerna av denne lille byen så dukke grantrærne opp.
De e kledd i hvitt, og det e en egen ro over dem.
Det e som om de står og dorme..
En lett vintersøvn, ubevegelig og stille.
Der de står tett blir det små hulrom under grantrean, de nederste greinan lage ett skjold mot sneen.
Korr enkelt e det ikke å se førr sæ dyran i skogen finne ly under en sånn granlegg..
Lyden av en fuggel som nesten aldri høres hjemme skjære gjennom lufta, skrikan tell kaia.
Sjura e mer sjelden her i forhold tell kaia.

Vel, æ tasse rundt når æ føle førr det, og registrere det som e rundt mæ.
Livet e..
også å ikke føle førr mye på alt samtidig.