Kong vinter ga mæ rosa..

Kanskje har han litt dårlig samvittighet..
Han har strødd sne og frost framførr føttern mine i hele vinter.
Iskalde daga, iskalde netter, han har ikke akkurat vært sparsom med snøen heller.
Joda, litt vakkert har har sendt, men jammen mæ ikke nok tell at det veide opp førr vintern..
Men så..
Heilt ut av det blå, totalt uventa så fikk æ servert blomster av han.
Presis sånne blomster som man ikke kan ta med sæ hjem, sånne som må nytes der de e..

Vi dro på isfiske.
Og etter å ha testa nån områda uten å bli heilt fornøyd, så fnt vi ett område med blank is.
Og æ såg en bukett med is-rose som æ neppe finn flere ganga.
Han strødde de foran beina på mæ..
Nede i isen.

Og den som gikk ned på kne, ja, det va æ..

Kongen av kulde og is lot mæ se at vinter e ikke bare vinter.
Han minna mæ på om at det fortsatt gjelde å se med hjertet, se med mer enn bare øyan.
De timan på isen va spesiell..
Æ rusla litt rundt i havkanten, og fikk servert de praktfulle vinterskulpturan i tur og orden, kreert av kongen sjøl..

Iskaldt blått, hvitt, der sola fikk gjøre sitt..
Dog e det ett par av de svart/hvite bildan som også beskrive synet..

Jo, vintern e vakker.. om man bare ikke ser sæ blind på temperaturen.

Livet e..
en rosebukett av is også.

Svensk kjemisk gerilja-føring?

Det va ei som påsto at det va akkurat det æ har spist.
Sånn som svenskan brukte førr å drive kjemisk krig.
Tatt i betraktning av ka stoffet lukta, så har æ tendensa tell å være enig!
Det e ikke rart at svenskan har rusta ned forsvaret sitt de seinere år, dem treng hverken raketta eller kanona!
De har surstrømming..
Egentlig så hadde æ tenkt å ta nån bilda av elendigheta, men heldigvis så tok akevitten over kontrollen.
Altså...
Etter å ha blånekta å være med på å åpne en boks med surstrømming, så kommer en åpna boks inn i stua, førrbi nesen min, men da va det ikke så ille.
La oss se sånn på det, det blei verre etter hvert!

Heldigvis så tok <3 sæ av å skjære ut filetan av silda, mens æ skrella potet!
De satt der tre menneska og ropa over sæ over at det va rogn i silda, og jubla..
Mens æ LYSTE av skepsis!
Vel.. man tar ett tynnbrød, har på godt med smør, krakka potet, mye løk, legg på små "durta" av surstrømming, legg på tomatskiva, og oppå der, rømme!
OG så trekke man pusten dypt, stålsette sæ, og smake...
Med store dosa akevitt så gikk det greit.. på en måte.
Og det e bare å komme med innrømmelsen med en gang, den rogna va faktisk god på smak.

Det som e litt arti her e at ho mor i huset hadde tent stearinlys i hele huset, førr å "ta bort den verste lukta" som ho sa. :)
Man kan fjerne mer enn fislukta tell hunda med tente lys!
Men lukta av surstrømming sleit de med...
Så tell slutt så henta ho boksen med luftfrisk ja!
Og da vi hadde tassa oss hjem, da forsvant klean i skittentøyskurven så snart vi hadde vrengt dem av oss..
De lukta altså hverken rosa eller fiola!
Meeeen, no har æ prøvd sorten, det skal æ ha!
Kommer æ tell å be om å få sånt en gang seinere?
NEPPE!!
Ja ja.. om ikke anna så smakte plutselig akevitten godt!
Livet e..
kjemisk krigføring på høyt nivå!

Ei stund i sofakroken.

Æ har ei snill stund.
I sofakroken.
Mens æ tenke litt over sånn dette og hint, litt fram og tellbake.
Det mest nødvendige av husarbeid e gjort, og æ trekke pusten litt, og får roa ned kropp og sinn.
Nykokt kaffe i koppen, lukta av kaffe rundt mæ, og no kjenne æ roen kommer sakte siganes.
Dagen har vært god..
Helt fra æ kom sakte flytanes tellbake fra drømmelandet har den vært god..
Det kan ikke bli anna enn en god dag når man våkna med ett par arma rundt sæ, en rolig pust mot hårfestet, og en stemme som mumla om at "vil ikke stå opp"..
Den goe varmen under dyna på morran, en nattevarm kropp som smyg sæ tett inntell, og ett par arma som hold fast..
Det e så enkelt å bare drive med, stryke en rygg, puste sammen.
Alt mens man prøve å unngå å puste førr mye i feil retning.. morraånde e og blir morraånde.
Ingen kan komme og si at det dufta lilja og roser av den ånden!

Og mens sekundan og minutta tikka ubønnhørlig mot det øyeblikket "nu må æ", så gjelde det å nyte hvert eneste lille sekund mens roen enno e der.
Man får en fin morran av sånt, og det har en tendens tell å forplante sæ tell hele dagen.
Sola titta inn ett vindu, det e lyst, det e tidlig ettermiddag, og det e fred.
Nån lys e tent, litt førr kosen sin del, og litt førr å varme litt ekstra i ett litt kjølig rom..
Det nytes ei snill stund, det nytes at æ ikke treng å lage mat i dag.
Likevel... æ kan ikke si at æ glede mæ førr mye tell middag i dag..
Surstrømming...
Altså, korr ille kan det være??
Æ har spist sei som e både 3 og 4 og flere år gammel..
Æ har spist rakfisk..
Gammelsei e snavvel, rakfisk va godt med løk og lefse, samt akevittgele..
Og når hjertet mitt si at surstrømming e godt, ja, da må æ nesten bare tru han?
Eller??
Æ akte å ta mæ nån solide dosa med akevitt.. som æ egentlig ikke e nå gla i.. men æ trur det gjelde å drekke sæ tell mot her!
Om det fins en gud så overleve æ det her...
Livet e..
med akevitt!
KLYNK!!!

Vakker, men lite hjerne..

I dag har æ kikka litt på nån sånne rosa blogga.
Egentlig førr å gjøre ei sammenligning..
Og æ fant den.
The missing link, på en måte.
Altså.. på mange av de såkalt rosa bloggan så handle det mye om utseende, mye om klær, og mye om ingenting..
Det æ si e at det fins mange der ute som skriv om totalt ingenting, godt kamuflert bak han "Krestian Diår", "meibelin", og "gutchi"..
Jada, æ har skreve det feil, og det med vilje! Førr gudbedre...
Platinablondt, eller hvitt, (fritt valg) hår, oransje hud, og store mengda spakkel.. innpakka i "pønt og stæsj", med nån intetsiganes setninga om tur på kafean, butikkan, og shopping, med ett lite "løfte" om at det skal skrives mer i morra..
Og ja, æ innrømme lett at endel av bloggeran e såkalt "pen", men hjelp...
Æ va på tur i helga, og møtte endel individa som minna mæ mye om endel bloggera..
Nydelige øya, og hjerne på str med ei valnøtt!

Bærre se sjøl..
Store øya, tell og med trutmunn..

Og fjær... lange tynne bein, og like mye fornuftig å få ut av dem!

Antagelig så e æ på grensa tell slem, men æ mene det faktisk.
Sånn går no dagan..
Mens livet e..
mer enn strutsefjær og store øya. ..

Gratulere med dagen.. søster

20 mars 2013.
Æ huske 20 mars 1973.
Da va æ plutselig storesøster.
Det e 40 år siden.
Og i dag vil æ bare kveles..
Æ kjenne på en klump i halsen som ligg der hele tia, æ kjente den begynte å forme sæ i går kveld, den e blitt større iløpet av natta.
Humøret e som en regnvåt junidag, småkald, søkkvåt og med skylaget henganes nede på nesen.
Nei, i dag får æ ikke gjort stort.
I dag klare æ ikke engang å leite etter de tingan som vanligvis får mæ i godt humør.
I dag forbeholde æ mæ retten tell å stenge verden ute og være i kjellern.

Æ e sliten i dag..
sliten av å ikke få puste dypt nok, sliten av å kjenne på det som gjør vondt.
Jada, æ vet..
Det e mange som har det sånn, det e mange som har det verre, det e mange som slit i dag også..
Og jada, æ vet at resten av verden tenke at: "skal ho aldri bli ferdig med den sutringa".
Nei, ho skal ikke det!
I dag skal ho ha lov tell å få kjenne på det som e grått og mørkt og tungt, nemlig!
Æ e bare ett menneske, ei lita sjel i en stor verden, ett lite atom i den enorme sammenhengen..
Og det lille atomet som hete Eva vil ikke leke med de andre atoman i dag.

Æ tenke på en bror æ har, som har det like førr jævlig i dag, ei mor som slit enda verre, en familie som også har det tungt.
Det suse i trærne her ute..
Ett mollstemt vindtrekk, som passe tell det lille som e av sol-lys her ute.
Ikke engang sola varme, eller skape lys.
Der det fins en skygge må det finnes lys..
Ikke i dag.
Æ står i den store skyggen, der det e mørkgrått, og kaldt.
Ikke finn æ poesien i en vår, ikke finn æ tonan i det æ ser, ikke orke æ leite etter det heller.
Gi meg handa di ven.. den surre i hodet mitt..
Gi meg handa di ven, når det mørknar..
Sliten..
Lita, sliten, og litt redd førr å stå i skyggen, i mørket.. barndommens mørkeredsel føltes sånn, huske æ.

Livet e..
også i kalde skygga og med korte pust.

Filosofering...

Altså...
Når hodet e dumt, får kroppen lide..
Dette e da ett uttrykk her i sverige tydeligvis.
Det va da snakk om smak, og smakssansen..
Og da kom det opp at siden æ har vært røyker så e smakssansen min nedsatt.. hvertfall tydeligvis.
Og da starta jo hodet mitt å spinne da..
Altså..
Når hodet e dumt?
Vil det si at æ e blitt mer intelligent no som æ har slutta å røyke?
Gikk æ opp nån poeng i uka, eller står æ og stampe på samme stedet?
Vil det si at man må være litt dum førr å ikke røyke?
Æ kjenne mange smarte menneska som røyke...
Og kroppen får lide?
E det ikke smakssansen og luktesansen som får svi først?
Og i følge det norske helsevesen så e ikke munnen en del av helsa vårres, ifm tannlege etc..
Og når man slutte å røyke, får man tellbake all smakssans, eller bare endel?
Når hodet e dumt... joda, æ e jo telldels enig i at det va tåpelig å begynne å røyke.
Så lura æ videre på, får hele kroppen lide?
Eller e det bare enkelte dela av fysikken som kan skylde på at hodet va dumt?
Æ har dårlig rygg... helsikes røyken..
ÅH, vondt i ett kne, det må være røyken..
Avslitte leddbånd, det va røyken sin skyld!
Det hadde ingenting med tresko, grusvei og overtråkk å gjøre! Det va røyken!

No har æ ikke røyka på så lenge at det e svært sjelden at æ har løst på en røyk, men likevel, æ like den tannkremen, sjøl om andre ikke gjør det..
Og æ like fortsatt ikke gin/tonic sjøl om æ ikke røyke..
Vil det si at æ ikke blei nåkka smartere?
Va æ smart nok, eller va æ dum nok?
Ja ja..
Æ får si som æ pleie, æ e blond!
Og her æ e no, så kan æ si at æ e blond, OG NORSK!
Fytterakkern, no kan æ slippe unna med mye altså.. om æ e litt smart.
Se der ja.. kanskje iq-en har steget litt likevel?

Livet e.. ei og anna filosofering..

Det søndages hos "søta bror"..

Det e søndags morran..
Og helt stille..
Det eneste æ høre e ei kaie som skrik ute, og ei sjur som skratta tellbake.
Det e grått og slufsat ute, med litt snø som ramle ned av og tell.
Så fikk æ rett i går, når æ hardnakka påsto at det lukta nedbør og snø.
Sant nok så trudde æ ett øyeblikk att det va tåka i går kveld æ hadde lukta, men æ va tvilanes..
Det lukta nedbør, ikke tåke.

Man vokse ikke opp i NordNorge uten å lære sæ å kjenne igjen den lukta, hvertfall ikke om man har litt kjærlighet tell naturen.
Æ va så heldig at æ hadde en bestefar som lærte mæ sånne ting, som å stole på nesen når det lukta nedbør.
Det blir nok ingen tur idag da...
Ja, ja....
Det kommer flere daga.

Det e helt stille..
Lukta av nykokt kaffe ligg over hele rommet, og æ søndage litt.
Ei stille stund med morrakaffen og data, mens æ titte på den siste galskapen  i avisan.
Og på tross av snøslapset som dale ned ute, på tross av en grå og kald morran så e det en fuggel ute som kvitre mot vår.
Den aller første sangen man legge merke til om våren, den som fylle lufta med løfte om varmere daga.
Snøslaps og tåke har pynta treet uttaførr med is og sne, de små greinan e som ett blondeteppe av is-rose og rim.
I det fjerne ser æ det lysne litt på himmeln, skylaget e ikke så grått, men får lysere nyansa.
Kanskje blir det en fin dag uansett ute?
Inne smyg kaffedufta sæ rundt i romman, like lydlaust som ei katta på jakt..
En liten fuggel kvitre om en vår som kommer..

Livet e..
også når man søndage..