Førr de som ikke vet det, æ har hatt hund.
Ganske mange hunda opp igjønna åran førr å være ærlig.
I nesten alle størrelsa.
Æ har hatt grand Danois, Greyhound, Boxer, og Rottweiler i hus.
Æ har vært "barnevakt" førr alt fra Husky tell Dogo Canary, tell blanding av salamander og røyskatt.
Det har vært ett solid "hund-hus" i perioda.
Den første bikkja æ kjøpte mæ va en Grand Danois, ei tispa som fikk navnet Aiki.
Å du verden...
Æ huske første gangen æ sku te Ørnes å se på hvalpan, vi kom inn på gårdsplassen uttaførr huset og det første æ såg va ei "ruka" som hannbikkja hadde lagt fra sæ.
Æ sto lenge og såg på det her og tenkte: "ka i himmelens navn e det æ gjer mæ ut på?"
Tru mæ, den ruka va diger!
Og når æ da kom inn sto det to digre dyr og såg på mæ mens de logra forsiktig med halen, ei tispa på "bare" 65 kilo, og en hannhund på rundt 90 kilo...
"GULP" e vel ordet æ kom med da.
To tigerstripa hunda, side om side.
Æ bare visste der æ sto og såg på dem at det her va sånn hund æ ville ha, det va rasen førr mæ.
Æ hadde lest og studert alle de større rasan, og va bestemt på en sånn.
Vi va og såg på hvalpan, og æ plukka mæ den hvalpen æ følte va min, det blei ei tigra tispe.
Det første året etter at æ hadde henta dyret va ett slit..
Korr mange tima æ brukte på dressur, trening, og trim har æ førrtrengt, og æ kunne ha brukt tima på å førrtelle om alle fantestreka ho fant på, korr frustrert æ va mange ganga, og turan vi va på..
Men æ kan fortelle en ting, det e en opplevelse når en hvalp på 45 kilo kommer og skal krype opp i fanget på dæog oppdaga at ho e blitt førr stor, så ho heng uttaførr fanget både foran og bak.
Makan te bebreidanes blikk har æ ikke fått hverken før eller seinar, ho trudde seriøst at det va min feil at fanget va førr lite. :)
nyfødt va ho en halv kilo, 8 uka seinar va ho 10 kilo, og 7 mnd gammel va ho 45 kilo.. dem væks fort!
At hundefolket holdt ut med mæ de første åran æ hadde hund e ett under, æ sporte og grov, masa og leste om hund og dressur, æ sku ha mest mulig kunnskap på kortast mulig tid..
Æ va som en svamp, æ saug te mæ den kunnskapen æ kunne få!
Men så blei bikkja bra tell slutt også da, så nåkka må æ ha gjort rett.
Turan på fjellet va mange, veldig mange.
Men vær klar over det, har du en grandis i huset og været e dårlig, så vær forberedt på en hund du må bokstavelig talt lempe ut førr å gjøre fra sæ.
De har en tendens tell å røyse sæ om morran, kikke ut ett vindu, og e været ufyselig så går de å legg sæ igjen.
Og der ligg de!
Prøv å løfte opp en Grandis på 70 kilo som ikke vil ut.. good luck!
Æ har hatt smarte hunda, og en grandis som ikke va spesielt smart..
Auan va åpen, men det va liksom ikke nån hjemme..
Ja ja, ho va no snill hvertfall.
Og med tell slutt 4 hunda i huset så kan æ love dokker at æ va i god form!
turan på utstilling rundt omkring va mange, man blei kjent med mykkje flotte menneska, og no, mange år seinar så huske æ særlig Boxer-folket med varme.
De e en egen rase menneska de med boxer. :)
Du har det aldri kjedelig i ett hus der det bor en boxer, dem e en gummiball med fire føtter som sprett rundt.
Og æ har tell gode å møte en sur boxer. :)
Den siste bikkja æ hadde i hus va en Rottweiler, og æ savne ho like mye som alle de andre hundan æ har hatt.
Ho hadde det mest fantastiske morratrynet æ nån gång har sett på en hund, der ho låg strødd på golvet om morran.
Æ savne enno lyden av halen hennes som dunka i gulvet når æ sto opp, ho orka ikke røyse sæ engang.
Så lenge ho fikk litt kos, så bærre låg ho der om morran.
Det gikk lang tid etter at ho va borte før æ slutta å høre lyden av halen..
I de seinere åran har æ ikke villa ha hund, æ har ikke tid, eller energi tell å begynne på nytt med alt det innebære med hundehold.
Æ passe heller andre sine hunda i perioda, og når "hund-sjuka" tar mæ fær æ te nån med hund.
En vakker dag skal æ kanskje ha mæ en egen hund igjen, men det blir nok lenge tell.
Kanskje æ sku gå førr den største mynden da, Irsk Ulvehund?
Det einaste som skille ulvehund fra grandisen e faktisk utseende, de e eller veldig lik i gemytt.
Æ må bare være smart nok te å holde mæ langt unna folk som har Rottweiler, de einaste hvalpan æ ikke klare å motstå e rottweiler-hvalpa..
Æ får heller dra en tur te brodern og lære bikkja hannes nån triks trur æ..
Sjøl om sjansen e stor førr at det blir æ som ende opp i hundgården etterpå, ikkje bikkja. :)
Den sjansen trur æ faktisk æ ska ta... :)
torsdag 31. mars 2011
onsdag 30. mars 2011
Det kan bli.. på en onsdag.
Dagen kan bli ka som helst!
Det skal innrømmes at å stå opp og se at det snør igjen va ikke heilt det store.
På den positive sia så e det ikke så bitanes kaldt ute.
Hver dag kommer med nye ting, og impulsa, og hver dag e ett blankt ark helt te kvelden kommer, da har det fylt sæ med dagen.
Av og tell e arket fylt med en masse, enkelte ganga blir det kun nån linja.
Denne dagen blir mest sannsynlig sånn halvfull.
Energien e ikke på topp, men det kan heldigvis forandre sæ.
Æ kjenne at æ e litt lei, no vil æ ha vår!
Det e så mange ting som heng i lufta no, og æ får liksom ikke helt tid tell å ta tak i alt.
Det e vel bærre å smøre sæ med tålmodighet, og skynde sæ sakte.
Ta en dag om gangen, og en ting i slengen, så ordna det sæ nok.
Egentlig så e det positivt at ting "kan bli", det betyr vel i bunn og grunn at man har mulighet tel å gjøre nåkka sjøl med det meste?
Og e man i utgangspunktet en håplaus optimist, så kan man velge det som e positivt?
Det e sjelden at ting gjør sæ sjøl, men med litt innsats og optimisme så går det meste bra.
Æ har valgt å starte dagan mine med å puste, kjenne på dagen, kjenne på korr æ e i livet, kjenne etter de små tingan.
Morrastunda e fremdeles ei hellig stund, kaffekoppen en nødvendighet, og stillheta må æ ha.
Så kan man heller trekke pusten dypt nån ganga før man kaste sæ utti det å leve.
Det e på en måte litt greiere å takle hverdagen når den ikke gir dæ en ørefik før du e blitt våken.
Enkelte daga e man ikke motivert førr det helt store, såfremt ikke det e av det positive slaget.
De tingan som æ reflektere over e sannsynligvis sånt som andre blås en lang marsj, men de e en del av det æ kalle hverdag.
Kanskje e det feil å si at man blir så mye klokere av refleksjonan, men det e en grei måte å rydde i tankan på.
Mye av det æ kommer frem tell e ting æ egentlig ikke e spesielt begeistra førr, og da e det greit å legge ting i arkivet under "erfaring".
E det nåkka æ har lært så e det at i det lange løp så kommer alle erfaringa godt med.
At enkelte erfaringa e dyrekjøpt får man bare ta med sæ videre, sånn e det bare.
Livet e førr kort tell å bruke det på det negative.
Da e det kun en ting å gjøre, sjå livet i kvitauet og si: bring it on!!
De som vil være med e da hjertelig velkommen, de som ikke vil får la det være.:)
Æ e ikke så vanskelig å få tak i førr den som vil det.
De siste dagan har æ ikke orka å engasjere mæ så mye i alt som skjer rundt omkring, og det har vært litt godt også.
Æ registrere at folk får besøk, at dem e sjuk, at dem reise, at de irritere sæ over ting..
Muligens e det latskap, men æ orke ikke å sende meldinga i hytt og pine førr å holde kontakt med folk, det blir ei enhveiskjøring æ sett lite pris på.
Så da lar æ det heller være.
Det vil nok dukke opp nån overraskelsa, det gjør som regel det.
Det kan bli en god dag i dag, det kan bli en dårlig..
Det kan bli en fin vår, den kan bli lys og varm..
Det kan bli mulighet førr å rusle i ei fjæra en dag..
Det fine e at det vet vi ikke.. før etterpå.
Og da kalle vi det erfaringa...
Det skal innrømmes at å stå opp og se at det snør igjen va ikke heilt det store.
På den positive sia så e det ikke så bitanes kaldt ute.
Hver dag kommer med nye ting, og impulsa, og hver dag e ett blankt ark helt te kvelden kommer, da har det fylt sæ med dagen.
Av og tell e arket fylt med en masse, enkelte ganga blir det kun nån linja.
Denne dagen blir mest sannsynlig sånn halvfull.
Energien e ikke på topp, men det kan heldigvis forandre sæ.
Æ kjenne at æ e litt lei, no vil æ ha vår!
Det e så mange ting som heng i lufta no, og æ får liksom ikke helt tid tell å ta tak i alt.
Det e vel bærre å smøre sæ med tålmodighet, og skynde sæ sakte.
Ta en dag om gangen, og en ting i slengen, så ordna det sæ nok.
Egentlig så e det positivt at ting "kan bli", det betyr vel i bunn og grunn at man har mulighet tel å gjøre nåkka sjøl med det meste?
Og e man i utgangspunktet en håplaus optimist, så kan man velge det som e positivt?
Det e sjelden at ting gjør sæ sjøl, men med litt innsats og optimisme så går det meste bra.
Æ har valgt å starte dagan mine med å puste, kjenne på dagen, kjenne på korr æ e i livet, kjenne etter de små tingan.
Morrastunda e fremdeles ei hellig stund, kaffekoppen en nødvendighet, og stillheta må æ ha.
Så kan man heller trekke pusten dypt nån ganga før man kaste sæ utti det å leve.
Det e på en måte litt greiere å takle hverdagen når den ikke gir dæ en ørefik før du e blitt våken.
Enkelte daga e man ikke motivert førr det helt store, såfremt ikke det e av det positive slaget.
De tingan som æ reflektere over e sannsynligvis sånt som andre blås en lang marsj, men de e en del av det æ kalle hverdag.
Kanskje e det feil å si at man blir så mye klokere av refleksjonan, men det e en grei måte å rydde i tankan på.
Mye av det æ kommer frem tell e ting æ egentlig ikke e spesielt begeistra førr, og da e det greit å legge ting i arkivet under "erfaring".
E det nåkka æ har lært så e det at i det lange løp så kommer alle erfaringa godt med.
At enkelte erfaringa e dyrekjøpt får man bare ta med sæ videre, sånn e det bare.
Livet e førr kort tell å bruke det på det negative.
Da e det kun en ting å gjøre, sjå livet i kvitauet og si: bring it on!!
De som vil være med e da hjertelig velkommen, de som ikke vil får la det være.:)
Æ e ikke så vanskelig å få tak i førr den som vil det.
De siste dagan har æ ikke orka å engasjere mæ så mye i alt som skjer rundt omkring, og det har vært litt godt også.
Æ registrere at folk får besøk, at dem e sjuk, at dem reise, at de irritere sæ over ting..
Muligens e det latskap, men æ orke ikke å sende meldinga i hytt og pine førr å holde kontakt med folk, det blir ei enhveiskjøring æ sett lite pris på.
Så da lar æ det heller være.
Det vil nok dukke opp nån overraskelsa, det gjør som regel det.
Det kan bli en god dag i dag, det kan bli en dårlig..
Det kan bli en fin vår, den kan bli lys og varm..
Det kan bli mulighet førr å rusle i ei fjæra en dag..
Det fine e at det vet vi ikke.. før etterpå.
Og da kalle vi det erfaringa...
tirsdag 29. mars 2011
Siste tirsdag i mars :)
Kor finn man ordan førr å beskrive en sånn dag som i dag??
En himmelropanes glede over mulighetan hver dag gir?
Livsmotet e nesten på grensa tell overmot, livsgleden fylle kropp og sjel så det e nesten som man vil sprenges av det!
Æ e så takknemlig, dypt og inderlig takknemlig, og æ vet ikke helt kem æ skal takke!
Hver dag skjer det nåkka positivt, førr andre kanskje en bagatell i den store sammenhengen, men førr mæ blir det stort, førr det e så uventa!
Som i går, tenk, æ fikk blomster... 20 roser, 20 underverk i en bukett, og de va helt nydelig!
De står i vasen no og e kun tell glede, og æ nyt synet av dem.
Kan man anna enn å bli glad førr sånt?
Æ fikk blomster sist i fjor høst, og huska at æ blei like glad førr dem, førr de va også så uventa.
Men de æ fikk i går kommer æ til å tørke når de begynne å henge med hodet, den buketten va så uventa at æ blei faktisk satt litt ut.
En bukett med glede, sarte rose med ei forsiktig duft, ikke helt utsprunget enno.. lykke...
Gleden over å få dele ett godt måltid med en god venn fikk æ også, nån tima med godt selskap, sammen med ett sånt menneske som man slappe av totalt sammen med.
Det e en god ting å få lage mat, når man vet at måltidet skal deles med nån man bryr sæ om.
Den smake så mye bedre da, og mat laga med omtanke e den beste maten.
Når da maten falle i smak så blir gleden ved måltidet dobla.
Ei stille og god stund, total fred og ro, og muligheten te å bare være sæ sjøl på godt og vondt uten å måtte tenke førr mye.
Kunne koble bort resten av verden førr ei lita stund og bare dele litt tid..
Det e hverdagslykke i sin enkle utgave, og den som blir huska.
Æ ser virkelig fram tell neste gang!
Ute e det ett strålanes solskinn, bukta her nede glitre i sølv, det e ett fantastisk syn.
Det har vært såpass kaldt de siste dagan at det har lagt sæ litt tynn is innerst i bukta, men tell og med isen fikk solstråleglans i dag.
Og i kveld kan æ antagelig legge hodet bak når æ skal hjem fra jobb og se vinterhimmeln, blåsvart og full av stjerna, e æ heldig får æ nordlyset med på kjøpet.
Det e det fine med sol og klarvær, om det ikke skye over så blir vinternatta ett fantastisk syn.
Gleden min over nattehimmeln e den samme som den alltid har vært, enkelte ting fins det bare ikke ord førr.
Enkelte store ting e stum.
Ett av mine store ønska har alltid vært å få dykker-sertifikatet, få kunnskapen som trengs førr å kunne gli ned i havet og få opplevelsen av å svømme rundt der nede i det ukjente.
Det blir liksom ikke helt det samme å dykke ned når du vet du må opp om ett par minutta førr å få luft, æ har så lyst å kunne svømme rundt der i det æ ellers aldri ser, i ett anna element, der man e gjest førr ei stund.
Dykke ned tell stillhet,en anna type ro, der man kan bevege sæ fritt uten å må tenke førr mykkje på hverken ka man trør på eller balanse.
Svømme rundt i en tareskog og se på at den bevege sæ, e man heldig får man se nån av de som bor der nede.
Æ vet at havet har sine egne blomster, med strålanes farga og helt egne forma..
Blomster som ikke skal plukkes, kun nytes synet av.
Den ultimate drømmen har alltid vært å få dykke i Saltstraumen, å få ta turen ned i det man alltid bare har sett overflata på..
Det blir liksom ikke helt det samme å se dykkerfilma derfra, det e som å se bilde av en biff når du e sulten.
Men dit e det høgt opp og langt fram, æ starte mer enn gjerne i bukta her nede i troms.
I dag e det en dag førr gleden, over livet, gode venna, familie, gleden over alt man har blitt velsigna med, gleden over fremtia, gleden over solskinn og gleden over en bukett med roser!
En himmelropanes glede over mulighetan hver dag gir?
Livsmotet e nesten på grensa tell overmot, livsgleden fylle kropp og sjel så det e nesten som man vil sprenges av det!
Æ e så takknemlig, dypt og inderlig takknemlig, og æ vet ikke helt kem æ skal takke!
Hver dag skjer det nåkka positivt, førr andre kanskje en bagatell i den store sammenhengen, men førr mæ blir det stort, førr det e så uventa!
Som i går, tenk, æ fikk blomster... 20 roser, 20 underverk i en bukett, og de va helt nydelig!
De står i vasen no og e kun tell glede, og æ nyt synet av dem.
Kan man anna enn å bli glad førr sånt?
Æ fikk blomster sist i fjor høst, og huska at æ blei like glad førr dem, førr de va også så uventa.
Men de æ fikk i går kommer æ til å tørke når de begynne å henge med hodet, den buketten va så uventa at æ blei faktisk satt litt ut.
En bukett med glede, sarte rose med ei forsiktig duft, ikke helt utsprunget enno.. lykke...
Gleden over å få dele ett godt måltid med en god venn fikk æ også, nån tima med godt selskap, sammen med ett sånt menneske som man slappe av totalt sammen med.
Det e en god ting å få lage mat, når man vet at måltidet skal deles med nån man bryr sæ om.
Den smake så mye bedre da, og mat laga med omtanke e den beste maten.
Når da maten falle i smak så blir gleden ved måltidet dobla.
Ei stille og god stund, total fred og ro, og muligheten te å bare være sæ sjøl på godt og vondt uten å måtte tenke førr mye.
Kunne koble bort resten av verden førr ei lita stund og bare dele litt tid..
Det e hverdagslykke i sin enkle utgave, og den som blir huska.
Æ ser virkelig fram tell neste gang!
Ute e det ett strålanes solskinn, bukta her nede glitre i sølv, det e ett fantastisk syn.
Det har vært såpass kaldt de siste dagan at det har lagt sæ litt tynn is innerst i bukta, men tell og med isen fikk solstråleglans i dag.
Og i kveld kan æ antagelig legge hodet bak når æ skal hjem fra jobb og se vinterhimmeln, blåsvart og full av stjerna, e æ heldig får æ nordlyset med på kjøpet.
Det e det fine med sol og klarvær, om det ikke skye over så blir vinternatta ett fantastisk syn.
Gleden min over nattehimmeln e den samme som den alltid har vært, enkelte ting fins det bare ikke ord førr.
Enkelte store ting e stum.
Ett av mine store ønska har alltid vært å få dykker-sertifikatet, få kunnskapen som trengs førr å kunne gli ned i havet og få opplevelsen av å svømme rundt der nede i det ukjente.
Det blir liksom ikke helt det samme å dykke ned når du vet du må opp om ett par minutta førr å få luft, æ har så lyst å kunne svømme rundt der i det æ ellers aldri ser, i ett anna element, der man e gjest førr ei stund.
Dykke ned tell stillhet,en anna type ro, der man kan bevege sæ fritt uten å må tenke førr mykkje på hverken ka man trør på eller balanse.
Svømme rundt i en tareskog og se på at den bevege sæ, e man heldig får man se nån av de som bor der nede.
Æ vet at havet har sine egne blomster, med strålanes farga og helt egne forma..
Blomster som ikke skal plukkes, kun nytes synet av.
Den ultimate drømmen har alltid vært å få dykke i Saltstraumen, å få ta turen ned i det man alltid bare har sett overflata på..
Det blir liksom ikke helt det samme å se dykkerfilma derfra, det e som å se bilde av en biff når du e sulten.
Men dit e det høgt opp og langt fram, æ starte mer enn gjerne i bukta her nede i troms.
I dag e det en dag førr gleden, over livet, gode venna, familie, gleden over alt man har blitt velsigna med, gleden over fremtia, gleden over solskinn og gleden over en bukett med roser!
mandag 28. mars 2011
Vi e ikke så stor..
Vi e ikke så stor som vi trur bestandig.
I går va æ lita.
Opptell flere ganga.
Størrelse og høyde e en veldig relativ ting, alt kommer an på øyet som ser.
Det fikk æ en påminnelse om i går.
Det begynte med at æ faktisk blei for lita te å rekke opp på ei hylla, æ måtte stå på en stol.
De som kjenne mæ vet at det e ikke helt vanlig.. og seinere uttpå kvelden kom det ett gjeng med gutta inn på jobb, og en av dem va så høg at æ måtte virkelig legge hodet bak førr å se opp på han.
Det blei mykkje fliring av kommentaren min om at hvis æ sku strekke han opp så måtte æ stå på en krakk.
Han flira godt sjøl, og ga mæ tilbudet om at når æ ville føle mæ lita så sku æ bare komme og stå attmed han.
Eller hvis æ trengte hjelp te nåkka som va høgt oppe så kunne æ få låne centimetran hannes.
Da kom latterbrølet ja... vi va mange som såg humoren i den kommentaren.:)
Min vane tro så titta æ opp mot himmeln når æ sku hjem, og det va stjerneklart over målselv, og litt nordlys, og kaldt.
Og som så mange ganga før så titta æ på den blåsvarte himmeln og tenkte tanken: du verden korr små vi menneska egentlig e i den store sammenhengen.
Små og ubetydelig, men likevel e vi viktig, hver og en av oss.
Uansett om vi e høy eller lav, så e vi like verdifull.
I min verden så e det ikke utseende eller høyde som har nåkka å si, sånt har æ aldri sett på.
æ kjenne mange som har flere kilo enn de fleste, men siden æ ser dem med hjertet så e de fotomodella alle sammen.
Æ glemme det ytre, æ ser stort sett bare hjertevarmen på folk, og blås i resten.
No skal æ innrømme at æ har hatt en tendens te å styre unna de såkalte "smør-pene" menneskan, særlig mannfolk.
Det e mykkje grums bak ett pent utseende i enkelte tillfella.
Men etter å ha levd nån år så lære man å se kem som e pen på innsia også, så no blås æ utseende, høyde, antall kilo, og ytre ting en lang marsj, æ ser kun ka som bor i folk.
Den som vinn på det, e vel den som ser med hjertet vil æ tru.
Å komme tell den erkjennelsen at man ikke e så stor som man trur e vel egentlig nåkka som kommer med åran, og livserfaringa.
En såkalt liten mann kan fort bli en kjempe i mine øya om det indre e vakkert på han, og en stor mann kan bli bitteliten om innsia e lite fin.
Det handle bare om å se mennesket, ikke bare det ytre.
Det e på tide det blir vår no, vintern har vært stri i år.
Kulde og snø, storma og kuling..
Vi som bor her oppe fortjene våren i år, vi har jammen fått vårres del av skjit-vær og kulde.
Vi treng soldaga, varme og en og anna dagen å ha litt fri.
Æ ser førr mæ å få sitte inntell en vegg i sola, kjenne det varme både kropp og sjel, og kunne bare puste.
Og kjenne at æ leve.. mens æ reflektere over korr små vi menneska egentlig e.
Nyte en soldag mens tankeboblan streife innom, briste og blir tanka om alt mellom himmel og jord.
Dagdrømme om alle de gode tingan æ sett pris på, ønskedrømma som kun stjele litt av tia mi.
Den tia skal drømman få, tanka og drømma e gratis, lite krevanes og tell glede førr oss alle.
No e det snart tid førr en sånn dag.. den kommer førr man får sukk førr sæ.
Da gjeldedet bare å huske å ta sæ tid tell en ønskedrøm eller to
Helst fleire. .
I går va æ lita.
Opptell flere ganga.
Størrelse og høyde e en veldig relativ ting, alt kommer an på øyet som ser.
Det fikk æ en påminnelse om i går.
Det begynte med at æ faktisk blei for lita te å rekke opp på ei hylla, æ måtte stå på en stol.
De som kjenne mæ vet at det e ikke helt vanlig.. og seinere uttpå kvelden kom det ett gjeng med gutta inn på jobb, og en av dem va så høg at æ måtte virkelig legge hodet bak førr å se opp på han.
Det blei mykkje fliring av kommentaren min om at hvis æ sku strekke han opp så måtte æ stå på en krakk.
Han flira godt sjøl, og ga mæ tilbudet om at når æ ville føle mæ lita så sku æ bare komme og stå attmed han.
Eller hvis æ trengte hjelp te nåkka som va høgt oppe så kunne æ få låne centimetran hannes.
Da kom latterbrølet ja... vi va mange som såg humoren i den kommentaren.:)
Min vane tro så titta æ opp mot himmeln når æ sku hjem, og det va stjerneklart over målselv, og litt nordlys, og kaldt.
Og som så mange ganga før så titta æ på den blåsvarte himmeln og tenkte tanken: du verden korr små vi menneska egentlig e i den store sammenhengen.
Små og ubetydelig, men likevel e vi viktig, hver og en av oss.
Uansett om vi e høy eller lav, så e vi like verdifull.
I min verden så e det ikke utseende eller høyde som har nåkka å si, sånt har æ aldri sett på.
æ kjenne mange som har flere kilo enn de fleste, men siden æ ser dem med hjertet så e de fotomodella alle sammen.
Æ glemme det ytre, æ ser stort sett bare hjertevarmen på folk, og blås i resten.
No skal æ innrømme at æ har hatt en tendens te å styre unna de såkalte "smør-pene" menneskan, særlig mannfolk.
Det e mykkje grums bak ett pent utseende i enkelte tillfella.
Men etter å ha levd nån år så lære man å se kem som e pen på innsia også, så no blås æ utseende, høyde, antall kilo, og ytre ting en lang marsj, æ ser kun ka som bor i folk.
Den som vinn på det, e vel den som ser med hjertet vil æ tru.
Å komme tell den erkjennelsen at man ikke e så stor som man trur e vel egentlig nåkka som kommer med åran, og livserfaringa.
En såkalt liten mann kan fort bli en kjempe i mine øya om det indre e vakkert på han, og en stor mann kan bli bitteliten om innsia e lite fin.
Det handle bare om å se mennesket, ikke bare det ytre.
Det e på tide det blir vår no, vintern har vært stri i år.
Kulde og snø, storma og kuling..
Vi som bor her oppe fortjene våren i år, vi har jammen fått vårres del av skjit-vær og kulde.
Vi treng soldaga, varme og en og anna dagen å ha litt fri.
Æ ser førr mæ å få sitte inntell en vegg i sola, kjenne det varme både kropp og sjel, og kunne bare puste.
Og kjenne at æ leve.. mens æ reflektere over korr små vi menneska egentlig e.
Nyte en soldag mens tankeboblan streife innom, briste og blir tanka om alt mellom himmel og jord.
Dagdrømme om alle de gode tingan æ sett pris på, ønskedrømma som kun stjele litt av tia mi.
Den tia skal drømman få, tanka og drømma e gratis, lite krevanes og tell glede førr oss alle.
No e det snart tid førr en sånn dag.. den kommer førr man får sukk førr sæ.
Da gjeldedet bare å huske å ta sæ tid tell en ønskedrøm eller to
Helst fleire. .
søndag 27. mars 2011
Morrakaffen på søndag
En morra uten kaffe e ikke en go morran.
Så e det sagt.
Mens en stille morran med kaffekoppen e alltid e go morran..
I natt har vi stilla klokka fram en time, dermed så e det offisielt sommartid, og det e nåkka å glede sæ stort over.
Æ hadde en gjest i går kveld som lurte på om klokka sku stilles fram eller tebake, og det va en fornøyelse å kunne fortelle at klokka sku fram, mot sola og varmen.
Det e sånn æ alltid huske korrsen vei æ skal stille den, den skal stilles mot sola, varmen, sommern, og lyset.
Fram om våren, og tebake på høsten.
Alltid mot lyset.
I dag e det faktisk ett gløtt av sol ute, og det glitre på havet.
Vårherre har ikke malt denne dagen med de kraftige fargan, det e meir de forsiktige nyansan som får tre fram.
Trærne e temmelig tung av snø, og skylaget e tett over fjellan.
Men bare det å få ett gløtt av sol no tidlig på dagen får fram håpet om en snarlig vår.
Sjøl om de siste dagan har vært temmelig fjernt fra vår-stemning, det skal innrømmes.:)
Det har lava ned med snø, det har blåst og kova, og i natt va det temmelig utrivelig å kjøre fra jobb.
Dårlig sikt, sporat vei, og masse spor etter elg langs veien, så den va nok ikke så langt unna veikanten nei.
Enn så lenge har æ ikke hatt nån utrivelige møta med elgen, heldigvis.
Det e ikke så lett å se den heller før den plutselig står der, den e godt kamuflert, men sporan sine kan den ikke skjule.
Når så snø-drevvet ligg som ei tett gardin mot vinduan på bilen, og man må kjøre med kun nær-lysan på, så trur æ faktisk elgen har alle fordelan langs veien.
Alt man kan gjøre e å ta det med ro, kjøre forsiktig, og håpe man slepp å se den i hvitøyet.
Æ e vel egentlig ikke så redd førr min egen del, æ e mer redd førr å kjøre på en elg, og skade den.
Det går som regel bra, æ trøste mæ med det.
Det fine med å sitte med kaffekoppen og bli skikkelig våken på morran e at man ikke veit ka dagen bringe, ja, æ veit æ skal på jobb, æ veit det blir en stri dag, men bortsett fra det??
Æ lure på ka æ tenke på når æ kjøre hjem i kveld, om æ har møtt mange flotte menneska i dag, om æ har klart å sørge førr at gjestan va fornøyd når dem gikk, om æ drar hjem og veit at æ har klart å gjøre mitt beste...
Det e det æ håpe på hvertfall.
Alt man kan gjøre sjøl e å gi dagen innhold, og å gjøre sitt beste.
Det skal tres nye perla i dag også.
Gårdagen kom med mange perla, himmeln veit ka man har gjort førr å fortjene så mange flotte menneska i livet sitt, æ tredde på både store og små skimranes perle før dagen va over.
Gleden over livet e så tilstede, i alt man gjør, og det meste man tenke.
Det fins ei fjæra ett sted som vente på vår og sommer,der steinan ligg der de blei plassert førr evigheter siden.
Den vente på sol og varme, den vente på å få dele av sæ sjøl, førr de som vet korr den e.
Muligens har storman i vinter kasta rundt på de minste steinan, revve opp tangklasan og bytte dem ut, skifta på ka som ligg i flo-målet, det e veldig sannsynlig egentlig.
Men de store steinan ligg i ro, bergan fløtte sæ ikke, og naturen rundt forandre sæ ikke så lett.
Og havet e der.
I blankstilla eller med de sinte bråttsjøan, det e det samme havet som laga fjæra.
I den fjæra skal æ rusle, med eller uten selskap, æ skal ut på den store bergknatten ytterst når det e fjæra sjø, æ ska sitte på den store stein attmed land når det e flo..
Og i sommer skal æ dele opplevelsen av midnattsola klokka to om natta, dele gleden over ei nordnorsk sommarnatt, med mygg og kaffetermos, og ett iskaldt bad!
Og æ skal tre på enda flere perla.
I dag?? I dag skal æ prøve å unngå nærkontakt med elg på tur på jobb, og håpe dagen blir god på alle måta.
Det e tross alt søndag, og vi e en time nærmere sommern.
Så e det sagt.
Mens en stille morran med kaffekoppen e alltid e go morran..
I natt har vi stilla klokka fram en time, dermed så e det offisielt sommartid, og det e nåkka å glede sæ stort over.
Æ hadde en gjest i går kveld som lurte på om klokka sku stilles fram eller tebake, og det va en fornøyelse å kunne fortelle at klokka sku fram, mot sola og varmen.
Det e sånn æ alltid huske korrsen vei æ skal stille den, den skal stilles mot sola, varmen, sommern, og lyset.
Fram om våren, og tebake på høsten.
Alltid mot lyset.
I dag e det faktisk ett gløtt av sol ute, og det glitre på havet.
Vårherre har ikke malt denne dagen med de kraftige fargan, det e meir de forsiktige nyansan som får tre fram.
Trærne e temmelig tung av snø, og skylaget e tett over fjellan.
Men bare det å få ett gløtt av sol no tidlig på dagen får fram håpet om en snarlig vår.
Sjøl om de siste dagan har vært temmelig fjernt fra vår-stemning, det skal innrømmes.:)
Det har lava ned med snø, det har blåst og kova, og i natt va det temmelig utrivelig å kjøre fra jobb.
Dårlig sikt, sporat vei, og masse spor etter elg langs veien, så den va nok ikke så langt unna veikanten nei.
Enn så lenge har æ ikke hatt nån utrivelige møta med elgen, heldigvis.
Det e ikke så lett å se den heller før den plutselig står der, den e godt kamuflert, men sporan sine kan den ikke skjule.
Når så snø-drevvet ligg som ei tett gardin mot vinduan på bilen, og man må kjøre med kun nær-lysan på, så trur æ faktisk elgen har alle fordelan langs veien.
Alt man kan gjøre e å ta det med ro, kjøre forsiktig, og håpe man slepp å se den i hvitøyet.
Æ e vel egentlig ikke så redd førr min egen del, æ e mer redd førr å kjøre på en elg, og skade den.
Det går som regel bra, æ trøste mæ med det.
Det fine med å sitte med kaffekoppen og bli skikkelig våken på morran e at man ikke veit ka dagen bringe, ja, æ veit æ skal på jobb, æ veit det blir en stri dag, men bortsett fra det??
Æ lure på ka æ tenke på når æ kjøre hjem i kveld, om æ har møtt mange flotte menneska i dag, om æ har klart å sørge førr at gjestan va fornøyd når dem gikk, om æ drar hjem og veit at æ har klart å gjøre mitt beste...
Det e det æ håpe på hvertfall.
Alt man kan gjøre sjøl e å gi dagen innhold, og å gjøre sitt beste.
Det skal tres nye perla i dag også.
Gårdagen kom med mange perla, himmeln veit ka man har gjort førr å fortjene så mange flotte menneska i livet sitt, æ tredde på både store og små skimranes perle før dagen va over.
Gleden over livet e så tilstede, i alt man gjør, og det meste man tenke.
Det fins ei fjæra ett sted som vente på vår og sommer,der steinan ligg der de blei plassert førr evigheter siden.
Den vente på sol og varme, den vente på å få dele av sæ sjøl, førr de som vet korr den e.
Muligens har storman i vinter kasta rundt på de minste steinan, revve opp tangklasan og bytte dem ut, skifta på ka som ligg i flo-målet, det e veldig sannsynlig egentlig.
Men de store steinan ligg i ro, bergan fløtte sæ ikke, og naturen rundt forandre sæ ikke så lett.
Og havet e der.
I blankstilla eller med de sinte bråttsjøan, det e det samme havet som laga fjæra.
I den fjæra skal æ rusle, med eller uten selskap, æ skal ut på den store bergknatten ytterst når det e fjæra sjø, æ ska sitte på den store stein attmed land når det e flo..
Og i sommer skal æ dele opplevelsen av midnattsola klokka to om natta, dele gleden over ei nordnorsk sommarnatt, med mygg og kaffetermos, og ett iskaldt bad!
Og æ skal tre på enda flere perla.
I dag?? I dag skal æ prøve å unngå nærkontakt med elg på tur på jobb, og håpe dagen blir god på alle måta.
Det e tross alt søndag, og vi e en time nærmere sommern.
lørdag 26. mars 2011
Rik på en lørdag
Æ har skrevve en gang før om det å være rik en plass, men det e blitt borte.
Førr de av dokker som ikke veit det, så e æ rik. Steinrik!!!
Men ikke på penga.
Rikdommen min kan ikke engang måles i penga, førr det fins ikke nok av dem!
Æ eie omtrent ikke nåla i veggen, og det æ har av jordiske eiendela e jaggu ikke nytt det heller.
Men likevel så e det ikke mange som e mer rik enn mæ.
Hvis det sku være nån som måtte tru at mest mulig på kontoen e tegnet på å være vellykka, så e æ lykkelig førr at æ ikke e en av dem.
Min rikdom består av helt andre ting, æ samle på den rikdommen du ikke kan holde i hendern.
Sku æ ha gjort ett forsøk på å beskrive ka æ meine med å samle rikdom, så måtte det være å tre perla på ei snor.
Ei snor som va umulig å slite av, og som bare strekke sæ etterhvert som man trer på nye perla.
Æ har tredd på ei perle førr hver av de æ har fått lov å være glad i opp igjønna åran, de æ har fått dele tid med, alle de goe tingan æ kan se tebake på i dag.
Ei perle førr hver av dem.. det e mange perla!
Nån av dem e små, andre e stor, men de e der, på snora.
Enkelte menneska har fått ei lang rekke med perla, andre har fått mindre, men alle e like dyrebar.
Og om ikke alle skinne like mye, så e de der.
Alle gode opplevelsa må tres på snora, alle de som lage lys uten å vite det sjøl må få plass på snora, de som har vært en del av veien fram te i dag.
Æ har ett hav av gode opplevelsa i alle varianta som har sin plass der, perla som har en egen glans.
Som unge så va æ ofte i fjæra og plukka blåskjell, og veldig ofte så fant æ ei bittebittelita perle i skjellan.
Æ huske at æ putta dem i ei lita eske, og samla på dem.
De hadde ikke nån verdi førr nån andre, men førr mæ va de resultatet av ei stund førr mæ sjøl på en stein i ei fjæra som æ kunne leke va mi, og æ va både verdensmester og dronning på den steinen æ satt på.
De største perlan æ har tredd på e ungan mine, de e de vakreste av alle.
Og kikka æ nedover langs perlekjedet så ser æ at det e ikke jevnt, fargan e ulik, størrelsen totalt forskjellig på de som e tredd på, men det gir ett vakkert mønster, totalt utilsikta og uten en plan bak.
Man kan tre på de perlan man ønske sjøl, uansett ka andre måtte meine.
Det perlekjedet æ har e langt, og kommer tell å bli mye lengre med tia.
Æ trer på en klem, ett smil, ett kompliment, ei utstrekt hand, alt e perla i mine øya og skal være med.
Daga som gir mye skal tres på, en god samtale e verdt mer enn ei perla..
Kanskje burde æ ha tatt bedre vare på den lille eska med de bittesmå perlan i, men på en måte så e den tredd på snora uansett, sjøl om æ ikke kan holde den i handa lengre sånn reint fysisk.
Æ skal fortsette å tre perla, etterhvert som dem dukke opp, og glede mæ over de ulike størrelsan og glansen fra dem, og neste gang æ titte på en perlemors-sky på himmeln så har kanskje vårherre gitt mæ ei perle, kem vet??
Det e ikke mye man kan si førr sikkert når det gjelde ett perlekjede som det æ har laga.
Det einaste æ e sikker på e at æ e rik.. tell og med når kontoen e tom.
Førr de av dokker som ikke veit det, så e æ rik. Steinrik!!!
Men ikke på penga.
Rikdommen min kan ikke engang måles i penga, førr det fins ikke nok av dem!
Æ eie omtrent ikke nåla i veggen, og det æ har av jordiske eiendela e jaggu ikke nytt det heller.
Men likevel så e det ikke mange som e mer rik enn mæ.
Hvis det sku være nån som måtte tru at mest mulig på kontoen e tegnet på å være vellykka, så e æ lykkelig førr at æ ikke e en av dem.
Min rikdom består av helt andre ting, æ samle på den rikdommen du ikke kan holde i hendern.
Sku æ ha gjort ett forsøk på å beskrive ka æ meine med å samle rikdom, så måtte det være å tre perla på ei snor.
Ei snor som va umulig å slite av, og som bare strekke sæ etterhvert som man trer på nye perla.
Æ har tredd på ei perle førr hver av de æ har fått lov å være glad i opp igjønna åran, de æ har fått dele tid med, alle de goe tingan æ kan se tebake på i dag.
Ei perle førr hver av dem.. det e mange perla!
Nån av dem e små, andre e stor, men de e der, på snora.
Enkelte menneska har fått ei lang rekke med perla, andre har fått mindre, men alle e like dyrebar.
Og om ikke alle skinne like mye, så e de der.
Alle gode opplevelsa må tres på snora, alle de som lage lys uten å vite det sjøl må få plass på snora, de som har vært en del av veien fram te i dag.
Æ har ett hav av gode opplevelsa i alle varianta som har sin plass der, perla som har en egen glans.
Som unge så va æ ofte i fjæra og plukka blåskjell, og veldig ofte så fant æ ei bittebittelita perle i skjellan.
Æ huske at æ putta dem i ei lita eske, og samla på dem.
De hadde ikke nån verdi førr nån andre, men førr mæ va de resultatet av ei stund førr mæ sjøl på en stein i ei fjæra som æ kunne leke va mi, og æ va både verdensmester og dronning på den steinen æ satt på.
De største perlan æ har tredd på e ungan mine, de e de vakreste av alle.
Og kikka æ nedover langs perlekjedet så ser æ at det e ikke jevnt, fargan e ulik, størrelsen totalt forskjellig på de som e tredd på, men det gir ett vakkert mønster, totalt utilsikta og uten en plan bak.
Man kan tre på de perlan man ønske sjøl, uansett ka andre måtte meine.
Det perlekjedet æ har e langt, og kommer tell å bli mye lengre med tia.
Æ trer på en klem, ett smil, ett kompliment, ei utstrekt hand, alt e perla i mine øya og skal være med.
Daga som gir mye skal tres på, en god samtale e verdt mer enn ei perla..
Kanskje burde æ ha tatt bedre vare på den lille eska med de bittesmå perlan i, men på en måte så e den tredd på snora uansett, sjøl om æ ikke kan holde den i handa lengre sånn reint fysisk.
Æ skal fortsette å tre perla, etterhvert som dem dukke opp, og glede mæ over de ulike størrelsan og glansen fra dem, og neste gang æ titte på en perlemors-sky på himmeln så har kanskje vårherre gitt mæ ei perle, kem vet??
Det e ikke mye man kan si førr sikkert når det gjelde ett perlekjede som det æ har laga.
Det einaste æ e sikker på e at æ e rik.. tell og med når kontoen e tom.
fredag 25. mars 2011
Fredagsfølelsen
Man kan jo spørre sæ korrdan det e mulig å ha fredagsfølelse når man e på tur på jobb.. og når man vet at man ska jobbe hele helga..
Arbeidshelgen kan være okei de, bærre man ser positivt på dem.
Det fins verre ting enn å jobbe i helgen.:)
Uttaførr veggan e det temmelig grå-hvitt, det snør veldig!
Den stormen som vi sku få i går va heller laber, heldigvis.
Så no får vi snø istedet.
Masse snø.
Vi får se sånn på det, blir det no uvær og vi må grave oss ned, så har vi hvertfall nåkka å grave oss ned i!
Aldri så galt at det ikke e godt førr nåkka. :)
Akkurat no har man sæ ei snill og stille stund, en kopp te gjør godt, og æ e takknemlig førr at æ kan ta mæ tid tell akkurat det.
Det e ikke det at æ grua mæ te resten av dagen, men å kjøre når det snør så enormt e slitsomt.
Vintern har nok sin sjarm, men æ syns han e veldig lite sjarmeranes akkurat no. :)
Det e godt at våren e rett rundt hjørnet, æ trur de fleste av oss begynne å bli litt lei hele vintern.
Det e tid førr å se framover, se muligheta og sjansa, og å gripe dem.
Æ huska da ungan va små, æ såg frem tell hver ny dag, førr å se ka slags fremskritt dem gjorde om dagan.
helt i fra dem va bittesmå, og fram tell i dag har æ fått glede mæ over utviklinga demmes.
Vi som har fått unga, huske korrdan det va å vente på den første natta dæm sov hele natta, første gangen de sku få grøt, første tanna, alle de tingan dem gjorde for første gang.
Fra det første ordet tell de første vaklanes stegan.
Æ ser på ungan mine og huska korrdan det va, og e glad førr at æ ikke har glemt nåkka av det.
Livet mitt e kanskje ikke nåkka A4-liv, men æ har fått oppleve mykkje fram te no, og har tenkt å gripe de mulighetan som byr sæ.
Livet e i utvikling, og det ikke engang ett tema å sitte på sidelinja og bare observere.
Fremskritt e nåkka man må jobbe førr, det kommer ikke ramlanes i fanget på oss.
Og resultatet av fremskrittet e at vi utvikle oss, på alle måta.
Det e egentlig godt å vite at man ikke stagnere hvis man ikke velge det sjøl.
Alle de ugjorte tingan ligg klar der fremme, vi må bærre hive oss rundt å gjøre dem. :)
Det e så fantastisk mye æ har lyst tell å gjøre, og å lære, valgmulighetan e så stor!
Æ kan bli alt æ vil, til og med verdensmester!
I ka??
I det æ velge!
Hvis æ virkelig vil. :)
Det gjelde oss alle det, heldigvis.
Æ skal fortsette å tru på at mirakel skjer, det har vi alle faktisk lov tell.
Det får være opp tell hver av oss å avgjøre ka som e ett mirakel, men tell og med små ting kan sette store spor.
Æ fortsette å se etter de små tingan, putte dem inn i det store bildet, og glede mæ over alt fra solgløtt i snystorm, tell å få tilbringe nån tima sammen med gode venna og familie, menneska æ e glad i.
Æ akte å glede mæ over livet, nyte god mat, kose mæ med en kopp te, finne små mirakel i den gråe hverdagen.
Det e ikke så vanskelig.
Bare stopp opp litt, og se med hjertet istedet førr med øyan
Og la de små tingan sette de største sporan.
Arbeidshelgen kan være okei de, bærre man ser positivt på dem.
Det fins verre ting enn å jobbe i helgen.:)
Uttaførr veggan e det temmelig grå-hvitt, det snør veldig!
Den stormen som vi sku få i går va heller laber, heldigvis.
Så no får vi snø istedet.
Masse snø.
Vi får se sånn på det, blir det no uvær og vi må grave oss ned, så har vi hvertfall nåkka å grave oss ned i!
Aldri så galt at det ikke e godt førr nåkka. :)
Akkurat no har man sæ ei snill og stille stund, en kopp te gjør godt, og æ e takknemlig førr at æ kan ta mæ tid tell akkurat det.
Det e ikke det at æ grua mæ te resten av dagen, men å kjøre når det snør så enormt e slitsomt.
Vintern har nok sin sjarm, men æ syns han e veldig lite sjarmeranes akkurat no. :)
Det e godt at våren e rett rundt hjørnet, æ trur de fleste av oss begynne å bli litt lei hele vintern.
Det e tid førr å se framover, se muligheta og sjansa, og å gripe dem.
Æ huska da ungan va små, æ såg frem tell hver ny dag, førr å se ka slags fremskritt dem gjorde om dagan.
helt i fra dem va bittesmå, og fram tell i dag har æ fått glede mæ over utviklinga demmes.
Vi som har fått unga, huske korrdan det va å vente på den første natta dæm sov hele natta, første gangen de sku få grøt, første tanna, alle de tingan dem gjorde for første gang.
Fra det første ordet tell de første vaklanes stegan.
Æ ser på ungan mine og huska korrdan det va, og e glad førr at æ ikke har glemt nåkka av det.
Livet mitt e kanskje ikke nåkka A4-liv, men æ har fått oppleve mykkje fram te no, og har tenkt å gripe de mulighetan som byr sæ.
Livet e i utvikling, og det ikke engang ett tema å sitte på sidelinja og bare observere.
Fremskritt e nåkka man må jobbe førr, det kommer ikke ramlanes i fanget på oss.
Og resultatet av fremskrittet e at vi utvikle oss, på alle måta.
Det e egentlig godt å vite at man ikke stagnere hvis man ikke velge det sjøl.
Alle de ugjorte tingan ligg klar der fremme, vi må bærre hive oss rundt å gjøre dem. :)
Det e så fantastisk mye æ har lyst tell å gjøre, og å lære, valgmulighetan e så stor!
Æ kan bli alt æ vil, til og med verdensmester!
I ka??
I det æ velge!
Hvis æ virkelig vil. :)
Det gjelde oss alle det, heldigvis.
Æ skal fortsette å tru på at mirakel skjer, det har vi alle faktisk lov tell.
Det får være opp tell hver av oss å avgjøre ka som e ett mirakel, men tell og med små ting kan sette store spor.
Æ fortsette å se etter de små tingan, putte dem inn i det store bildet, og glede mæ over alt fra solgløtt i snystorm, tell å få tilbringe nån tima sammen med gode venna og familie, menneska æ e glad i.
Æ akte å glede mæ over livet, nyte god mat, kose mæ med en kopp te, finne små mirakel i den gråe hverdagen.
Det e ikke så vanskelig.
Bare stopp opp litt, og se med hjertet istedet førr med øyan
Og la de små tingan sette de største sporan.
Abonner på:
Innlegg (Atom)